Spørsmål

Til en grammatiker i Riksmålsforbundet

Når det gjelder historisk presens, skal man da bruke fortidssubjunksjonen da eller nåtidssubjunksjonen når ? Heter det: NÅR Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat eller DA Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat?

Jeg håper at dere kan svare meg på dette.

Svar

I historisk presens skal man bruke da. I Moderne norsk leser vi:
”Konjunksjonen da blir brukt om et enkelt tidspunkt eller tidsavsnitt i fortiden:
hun gikk da jeg kom Dette gjelder også for såkalt historisk presens, dvs. presens brukt om fortid:
da han kommer op på høiden, ser han dalen i halvmørke nedover (Hamsun)
da svenskene igjen trekker seg ut av Trondheim i mars 1564, drar de gjennom Verdalen
det er moren som åpner døren da vi ringer på
Då han (Vinje) kjem ut av seminaret, kjenner han seg ulukkeleg (Sigmund Skard)
Mange språkbrukere er i tvil om det her skal stå da eller når. Det blir nemlig en motsetning mellom på den ene side framstillingens tempus, dvs. presens, som gjerne brukes om det nåtidige og trekker i retning av når, og på den annen side den faktiske plassering i tidsforløpet, dvs. fortid, som taler for da. Tradisjonen lar fortidssynspunktet gjøre utslaget og foretrekker da.”
(Finn-Erik Vinje: Moderne norsk [Fagbokforlaget 2002, 5. utg.] s. 139)
Dermed skal det også hete: DA Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hva er best oversettelse av All rights reserved: Alle rettigheter reservert/forbeholdt/forbeholdes?

Svar:

Takk for spørsmål. I Stor engelsk-norsk ordbok oversettes «all rights reserved» med «alle rettigheter forbeholdt». Men vi ser f.eks. at enkelte seriøse nettsteder (som Apple, Disney, Posten, 1881.no) bruker «forbeholdes». Forskjellen på de to uttrykksmåtene er at «forbeholdt» er et partisipp og uttrykker en avsluttet handling (alle rettigheter er forbeholdt), mens «forbeholdes» er presens og uttrykker nåtid. Begge variantene kan brukes. Men den varianten som ordboken foreslår, er kanskje den aller tryggeste å gå inn for.

Vennlig hilsen

Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Med fare for å ha sovet i timen, stusser jeg på følgende melding som runger ut over høyttaler anlegget på Gardermoen, og som gjentas som et ledd i informasjonen som blir gitt inne i flyet før det letter:

«….slik at INGEN bagasje faller ut…»/ «…INGEN bagasje skal stå uten oppsyn…». Dette kan da ikke være riktig. Det beste for meg ville være en annen formulering av setningen, men det kan da ikke hete INGEN bagasje?

Svar:

INGEN brukes – ulogisk nok – ofte med flertallssubstantiv («ingen biler inne», «ingen flere saker»).
Grunnen til at du reagerer på «ingen bagasje», er at BAGASJE er et kollektivord og ikke så lett kan tenkes i flertall. «… at ingen kofferter faller ut» er formodentlig mer akseptabelt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg VET at det er opplest, vedtatt og tildels lovfestet hva angår norsk språk.

Men uansett begriper jeg ikke ordet «mål». Istf «språk».
Videre heller ikke (student-)»samskipnaden» istf fks. «-samfunnet»
Langt mindre NRK, hvor K =»kringkasting».
Og, som før: FrP heter Fremskrittspartiet. IKKE Framstegspartiet. Høyre-ikke Høgre. Venstre-ikke Vinstre. osv Men selv jeg skjønner at stemmer teller – uansett språk.

Mitt spørsmål gjelder om Riksspråkforbundet har som mål (=formål og visjon) å endre disse konstruerte ordene som haglet inn i språket i den mest frenetiske periode i språkkampen?

Eller er det intet tema i det hele tatt?

Har man lagt seg såkalt flat for et resultat som er svært mye samnorsk, nynorsk og vestlandsdialektisk. Og som et hav av skjeggede filologer i noen ti-år har sneket inn som norm/normal etc., gjennom utallige planer og normaler?

Svar:

Generelt: Det forekommer at nynorskord fra offentlig styre og stell innarbeider seg i vår målform. Noen ganger er det konstruert og mer eller mindre påtvunget, noen ganger ikke.

Egennavnene er det navnebærerens sak å vedta eller endre. Vi antar at SAMSKIPNAD ble valgt fordi SAMFUNN, FORBUND, ORGANISASJON og kanskje flere allerede var i bruk og dessuten ikke passet til den art og form som skulle være Studensamskipnadens. Vi tror ikke ordet SAMSKIPNAD betyr noen “fare”. Det har ikke spredt seg fra dette ene foretagendet, og selv blant nynorskfolk er det lite i bruk som fellesnavn.

MÅL i betydningen “språk” er en gammel affære, brukt i norrønt og solid belagt i dansk og dansk-norsk på 1800-tallet, riktignok med en klar nyanse i retning av “tale, talespråk”. Når MÅL først brukes om tale, er spranget selvsagt ikke langt til å bruke det om skrift. Ordet RIKSMÅL er et godt eksempel. Det er dansk (1890) og ble først brukt om talespråk. – I moderne norsk er ordet MÅL nødvendig i bl.a. MÅLFORM, som er noe litt annet enn SPRÅKFORM, og BOKMÅL, som er blitt en term (ikke særlig god, men den er nå der og betyr noe annet enn BOKSPRÅK).

KRINGKASTING er konstruert (1924, offisiell betegnelse fra 1925) etter engelsk BROADCASTING. Det var vel ikke galt at man søkte et norsk ord, og man fant iallfall et som er kort. En mulighet hadde vært å velge det danske RADIOFONI; det hadde gått i nynorsk også.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvor mange a-endinger kan man tillate seg før man vandrer over i bokmålets verden? Jeg vil for eksempel skrive helga og ikke helgen, sola og ikke solen. Men andre ord vil igjen ikke få a-endinger.

Summa summarum: Hvordan bestemme hvorvidt det er bokmål eller riksmål man skriver?
Svar:

Grensene er ikke faste.
I bokmålsnormeringen er alle substantiver som kan være hunkjønn i dialektene, valgfrie: SOLEN el. SOLA, HELGEN el. HELGA, BIKKJEN el. BIKKJA, KUEN el. KUA.

I riksmålsnormeringen har 50-60 ord bare -a: BIKKJA, KUA . . . Snaut 200 ord har valgfrihet -en el. -a (som i bokmål): FELE, MYR, SETER . . ., og et betydelig større antall har bare -en: HELGEN, KLØFTEN, SOLEN, TVAREN . . .

I riksmålsgrammatikken (siden 1950-årene) og i ordlister og ordbøker har det imidlertid stått som generell veiledning at denne normering må kunne fravikes når stil og emne krever det. Men folk leser stort sett ikke grammatikker og ordboksveiledninger.

I «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» (2. utg., Kunnskapsforlaget 2005), som viser riksmål og moderat bokmål, står følgende i punkt 4.2.5 i veiledningen: «Ved ord som kan være både en-ord og a-ord, er bøyningen konsekvent angitt slik: -en el. -a. Stilarten og ordets bruksområde vil ofte være avgjørende for hvilken form man velger. I en lang rekke ord som i denne boken står som en-ord, har bokmål valgfritt -a (oftest i samsvar med nynorsk og mange dialekter), f.eks. ved bot, heks, såpe, taske. Også ved slike ord må emne og stil være med og bestemme, likeså hensynet til konsekvens. Ordbokens former bør brukes i sakprosa (normalprosa). . . .»

«Riksmålsordlisten» (7. utg. 2007) har en kortere formulering (side 10): «Ved ord som både kan være en-ord og a-ord, er bøyningen angitt -en/-a. Her må emne, stil og hensynet til konsekvens bestemme valget av form. Dette kan også gjelde noen ord som står med -en som eneste form, og som er a-ord i dialektene, f.eks. elv, eng, flis, grøft, skodde, sørpe.»

Som sørøstlending i 70-årene har jeg denne følelsen – NB følelsen – med hensyn til de to ordene du nevner: Uttalt med tykk L, og med Æ og J i HÆLJA, er de opplagte a-ord. Uttalt med tynn L er de like opplagte en-ord og knoteformer med a-endelse (HELGA). I sakprosa er de en-ord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei,
Jeg irriterer meg grønn over at enkelte navn og begreper i skoleverket bare fins på nynorsk (eller er det radikalt bokmål det heter?).

(1) «SAMORDNA OPPTAK»
Aktuelt i disse dager. Går du inn på nettet og skriver www.samordnetopptak.no kommer du ingen vei. Det heter samordna, basta. I hele landet.

(2) «HØGSKOLEN I BERGEN» … eller for den saks skyld i andre byer, der «Høyskolen» er det eneste rette ordet.

Det virker som om disse betegnelsene rett og slett er «kuppet». Er det mulig å gjøre noe med det?

Svar

Typen SAMORDNA OPPTAK er oppstått på lignende måte som en del samnorskformer på statlige blanketter: Man tøyer målformene (i dette tilfellet bokmålet) så langt man greier innen de offisielle normene for å komme frem til én form – enten for å spare penger eller fordi man finner at det «høver» med en fellesform. De som har funnet at det «høver» med SAMORDNA, er formodentlig ikke-bergenske skolefolk eller skolebyråkrater, og det er ikke alltid folk med sans for tradisjonell bøyning av svake verb av første klasse.

Vi utelukker ikke at departementet kan være lydhør for en henvendelse om saken, i og med at formen HØGSKOLE antagelig er for utgående, på initiativ fra nettopp departementet; statsråd Clemet har varslet at bokmålsformen skal være HØYSKOLE. Man kan nok regne HØG-formen som et lite kupp anno 1959. I læreboknormalen som da ble fastsatt, var det riktignok valgfrihet mellom HØG og HØY, men HØG- var obligatorisk i visse sammensetninger: -fjell (og dermed også f.eks. høgfjellshotell og høgfjellssol), -land, -sete, -skole og -slette (og LÅG- i noen tilsvarende ord). Læreboknormalen måtte følges av lærebokforfatterne og staten, og dermed ble HØG- obligatorisk i disse sammensetningene for svært mange språkbrukere. De som skrev nynorsk, behøvde ikke å bryte tradisjonen. HØG var selvsagt eneform, men den tradisjonelle formen SKULE var ikke blitt forbudt, og det er jo HØGSKULE det bør hete på nynorsk; HØGSKOLE er en bastard også der. Men de samnorskorienterte 59-folkene hadde likestilt SKULE og SKOLE i den nynorske læreboknormalen, og dermed gjort fellesformen HØGSKOLE mulig. Den brukes i nynorskdistriktene, men det er oppløftende å se at flere holder på HØGSKULE. Norges Handelshøyskole har hele tiden holdt hårdnakket på HØY-, og selvsagt bruker private høyskoler denne formen. Med hensyn til talemålsgrunnlaget for HØGSKOLE (det var jo «norsk folkemåls grunn» de bygget på i 1959) gjorde jeg en iakttagelse for åtte-ti år siden da jeg fikk et spørsmål av samme slag som ditt. Jeg ringte til et dusin «HØGSKOLER» for å høre hva de sa på sentralbordet; samtlige sa HØYSKOLEN I . . ., og jeg tror nok de stort sett snakket folkemål.

Ved bokmålsliberaliseringen i 1981 bortfalt kravet om HØG- i de nevnte sammensetningene, men det avstedkom ingen forandring i høyskolenavnene. Nå er det altså håp.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål angående bruken av «enda» som tidsadverb.

Spørsmålet kom opp etter at jeg hadde fått beskjed fra en billettautomat om at jeg «enda ikke var sjekket inn.»

Jeg har alltid vært vant til å bruke «ennå» som tidsadverb, og «enda» kun som gradsadverb, men i etterkant av dette har jeg blitt klar over at ordene kan brukes om hverandre i bokmål.

Spørsmålet mitt er om det ikke finnes noen retningslinjer for riktig bruk. Hvis bruken er valgfri, hvorfor har vi i det hele tatt ordet «ennå»?

Svar:

Om ENNÅ og ENDA
Den regelen du har fulgt, kan du godt følge videre, og du må regne med å se den både fulgt og brutt flere ganger i uken, nå når du først er blitt oppmerksom på usikkerheten. Vær obs på at den store rettskrivningenordboken for offisiell rettskrivning (Tanums store) ikke sier noe om bruksmåten for de to ordene. Riksmålsordlisten sier litt, i tråd med det følgende:

TIDSADVERBET
ENNÅ bør brukes om nåtidsforhold, altså med betydningen «fremdeles på dette tidspunkt, stadig, hittil», f.eks. HAN ER HER ENNÅ. VI HAR ENNÅ IKKE HØRT NOE.
ENDA bør brukes om fortidige forhold, altså med betydningen «fremdeles den gang, så sent som», f.eks.: I 1930 VAR QUISLING BARE EN PERMITTERT KAPTEIN I HÆREN. I FORRIGE UKE VISSTE MAN ENDA IKKE NOE.

GRADSADVERBET
ENDA. Bare dette, og bare foran komparativ, f.eks. ENDA BEDRE, ENDA FLERE.
I eldre riksmålslitteratur er det vanlig å si ENNU/ENDNU brukt som gradsadverb, og i dagligtale er «ennå bedre» / «enna bedre» / ennu bedre» gangbart.
Dansk har bare ENDNU som gradsadverb; i svensk brukes både ÄNDÅ og ÄNNU.

ADVERB MED INNRØMMENDE BETYDNING
ENDA («likevel, tross alt») f.eks.: DET FIKK ENDA GÅ AN, HVIS . . .

ADVERB MED FORSKJELLIG SLAGS UTHEVENDE BETYDNING
F.eks.: ENDA EN GANG. DET VAR DA ENDA GODT! HADDE JEG ENDA VISST DETTE FØR! DET VAR ENDA DET ÅRET DET SNØDDE 17. MAI.

For fullstendighetens skyld: ENDA kan også være underordnende konjunksjon (subjunksjon, bisetningsinnleder), f.eks.: HAN GIKK OVER ISEN, ENDA HAN BLE ADVART.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
Vi har en liten diskusjon på jobben her og lurer på om det heter:
Hvem er dine samarbeidspartnere? eller: Hvilke er dine samarbeidspartnere?
Svar:

Takk for interessant spørsmål.

Begge deler går an. HVILKE er avgjort mer skriftspråklig/formelt i predikativ bruk, altså i forbindelse med VÆRE. I attributiv stilling (foranstilt substantivet) må det hete HVILKE (“Hvilke samarbeidspartnere har du?”). HVEM kan ikke brukes attributivt (“Hvem samarbeidspartnere har du?”) uten at det virker svært folkelig/dialektalt/barnslig “Hvem sjokolade vil du ha?”.

Spørsmålet er da kanskje om HVEM kan brukes om et ord eller et begrep i flertall, og det kan det avgjort: “Hvem er de to som kommer der?” “Hvem er det som stemmer imot? Hånden opp, så jeg får se hvem det er!”

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei. Jeg har alltid vært opptatt av språk, især det norske språket. Jeg trykker avløserord til mitt bryst, og prøver mest mulig å unngå de engelske ordene. Hvordan ser dere på det? Kanskje må språket også beskyttes mot seg selv. Et stadig forsøk på å gjøre skriftspråket enklere og mer tilgjengelig for folk flest, har gjort at det mister styrken. Flere regler, nye regler, flere mulige endinger; frustrasjonen bygger seg opp når man skriver. Kan hende det ville vært bedre om jeg tok to skritt tilbake og fulgte en normal og tydelige regler?

Så til slutt; hvordan skal jeg bli kjent med riksmålets særegenhet og etterhvert bli vant til å bruke det? Jeg snakker ikke riksmål, men ser ikke noe problem fra å skrive mer formelt enn jeg snakker.

Svar:

Vi ser gjerne at det dannes avløserord i norsk for fremmedordene, men 1) de må ikke tvinges inn; man må ha tålmodighet, kanskje i en generasjon eller to (HJØRNESPARK har i løpet av mer enn 100 år ikke fortrengt CORNER, og CORNERFLAGG er fortsatt eneste mulighet), 2) det må ikke foreslås så mange avløserord at de slår hverandre ihjel. Ett godt er langt bedre enn to eller flere halvgode, 3) man må ikke tro at nemnder og filologer kan gjøre stort; gode skribenter i lykkelige øyeblikk er bedre ordskapere.

Riksmålsforbundet har alltid vært tilhenger av faste normer, i den grad det kan dannes normer i Norge. Forholdene her er annerledes enn i andre vesteuropeiske land med lengre og fastere nasjonal skrifttradisjon. I Norge har det vært nødvendig med en viss grad av valgfrihet. Vi mener imidlertid at den valgfrihet og de påbud som ble innført i 1938-rettskrivningen, gikk aldeles for langt, og vi har etter hvert fått det offisielle Norge med på det synet (første gang uttalt i klartekst av Kulturdepartementet i en stortingsmelding i 1997).

Dagens riksmål vises sammen med moderat bokmål i «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» (2. utg. 2005). 7. utgave av «Riksmålsordlisten» kom i 2007.

Vennlig hilsen
Tor Guttu