Spørsmål:

I hvilken sammenheng er det lov å bruke &-tegnet?

Svar:

Jeg anbefaler at du ikke bruker det i det hele tatt, bortsett fra i navn på firmaer o.l. som skal ha det (Olsen & Bergh AS, Christian Wiese & Co.)
Så kan man naturligvis spøke en gang imellom og skrive det der du ellers ville skrive «og»: «Jeg ble både sint & lei meg.» Men sånt er altså ikke normalt.

Når du leser &i eksemplene ovenfor, sier du «olsen å berg a ess» og «kristian vise et ko». «Et» er det latinske ordet for «og».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Sånn ca når gikk Tollvesenet over fra å bruke uttrykket «toll» istendenfor det danske «told»?
Svar:

Hvis Tollvesenet fulgte offisiell rettskrivning, må det ha vært forholdsvis få år etter 1917, kanskje i 1919, da rettskrivningen av 1917 offisielt trådte i kraft. I riksmålet ble TOLD forandret til TOLL i 1917, mens landsmålet hele tiden hadde hatt TOLL som eneform, ut fra etymologien (gammelnorsk TOLLR).

Avledningen TOLDER ble uttalt “tålder” til langt ut i mellomkrigstiden, og i den bibelske vendingen TOLLERE OG SYNDERE (Matt. 11,19 og Luk. 15,1) holdt “d” seg til en god stund etter annen verdenskrig. Men rettskrivningen har altså hatt LL fra 1917.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg lurer på når en-endelser forsvant fra navn som Storbritannien, Indien, osv. Var det en offisiell reform i bokmålet? Når fulgte riksmålet etter?
Svar

-ien ble til -ia i 1917-reformen. I den departementale trykksaken «Den nye rettskrivning. I .Riksmål» står det på side 25:

«En del geografiske navn, Gallien, Asien o.s.v. har vært skrevet med -en likesom i tysk; de bør ha endelsen -a: Asia, Australia, Gallia, Italia, Sardinia, Sicilia (dog: italiensk, italiener), Arabia, Britannia, Assyria, Frygia, India m. fl.».

Jeg finner ingenting om saken i 1917-komiteens innstilling, men det kan være jeg har oversett det. Står det ingenting der, er -ia noe som er kommet med under behandlingen i departementet. Det var en god del snakk om navn omkring 1920, med forandringen av amtsnavnene til våre nåværende fylkesnavn som det viktigste. Dette gjelder altså offisiell rettskrivning (målformen vi nå kaller bokmål, het riksmål til 1929).

Riksmålsbevegelsen har utgitt egne ordlister, i opposisjon til offisiell rettskrivning. Den første er Riksmålsvernets «Riksmaalsordliste» (1921). Her finner jeg ingenting om saken, hverken i innledningen eller på alfabetisk plass. Heller ikke i Riksmålsvernets ordliste 1950 står det noe uttrykkelig om det, men der er formene på -ia kommet inn på alfabetisk plass, og slik er det også i Riksmålsforbundets ordliste (1952).

Forholdet må vel da være at riksmålsbevegelsen har godtatt -ia-formene en eller annen gang i mellomkrigstiden.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!
Jeg støter stadig på argumentet om at nynorsken er bygd på alle dialektene i Norge, såvidt jeg vet er dette galt: det er Vestlandet som er nynorskens kjerneområde og det var her Aasen fant de dialektene han bygde språket sitt på. Går det an å definere dette litt nærmere?

Svar

Det er ikke lett å svare kort på spørsmålet, men jeg skal gjøre et forsøk.
Det er riktig at nynorsken i prinsippet og historisk sett er bygget på norske dialekter, men den kan selvsagt ikke samsvare med alle. Aasen hadde en forkjærlighet for de dialektene som har bevart alderdommelige trekk, og det er sentrale vestlandsdialekter og noen midlandske. Men for å samle flest mulig av formene under én skriftnormal måtte han gå bakover i språkhistorien – etymologisere, fastsette skriftformer som samsvarte mer med gammelislandsk normalortografi og med svensk (og dansk) samtidsortografi enn med de formene som levde i dialektene, og som ofte var redusert ved at fullvokalene a, o og u var blitt til e og mange gamle konsonantlyder var blitt «stumme».

Noen eksempler:
Aasen valgte -a som endelse i infinitiv. Det er det bare sentralvestlandsk og sørvestlandsk som har. Finnmark og Troms, Sunnmøre (Aasens egen dialekt), Ytre Sogn, sørlandsk og Sør-Østfoldsk har -e, og det store folkeflertall (de østnorske dialektene i vid forstand) har såkalt kløyvd infinitiv: -e i verb som hadde lang rotstavelse i gammelnorsk, ellers -a (hopp-e, men vær-a og sitt-a). Aasen valgte -i som endelse i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord (bygdi) og i bestemt form flertall i intetkjønnsord (husi). Det har støtte i få dialekter, også om vi regner med de midtnorske som har -e som endevokal. Det store flertall har -a. Aasen valgte -or som flertallsendelse i svake hunkjønnsord (gator); -or og-ur i slike ord er naturligvis langt sjeldnere enn -er.

Aasen brydde seg lite om sørlandske og sørøstnorske dialekter; de gikk for å være infisert av dansk, og er først etter Aasens tid blitt utforsket historisk. Etter Aasens tid er det kommet mer østnorsk inn i nynorsken, og den har nå en valgfrihetsmengde som det er umulig å ha oversikt over. Noen av hans alderdommeligheter er fortsatt tillatt som sideformer i nynorsk (bygdi, husi, gator), og i infinitiv er det full valgfrihet mellom -a, -e og kløyvd. Men Aasens fortidsformer «kastade» og «kastad» er forlengst erstattet med «kasta». Likeså er flertall av verb ikke lenger med nynorsknormalen (eg kom, men dei komo), en del stumme konsonanter er sløyfet osv. osv.

Ser man på hele valgfrihetsspektret i dagens nynorsk, er det riktig å si at de enkelte formene har hjemmel i en eller annen dialekt, men det er ikke på langt nær slik at alle nordmenn finner hele sin dialekt igjen i nynorsken. Argumentet «tuftet på dialektene» går på teori, ideologi og språkhistorie; i praksis spiller det ingen rolle. Årsaken til at det er vanskeligere å lære å skrive nynorsk enn riksmål/bokmål, er at nynorsken er sjelden å se utenom Vestlandet; man lærer lettest å skrive det man har for øynene daglig. Jevnføring med eget talemål er ingen naturlig pedagogisk vei å gå for å lære å skrive; det er i alt vesentlig filologer som er opptatt av det. Vanligvis spiller ordforrådet («hva det er lov til å skrive») en større rolle for folk flest enn ordformer og bøyningsformer. På det området avviker nok nynorsken adskillig mer fra folkemålet enn riksmål/bokmål gjør.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei! Når vi skal spørre om noe på en høflig måte, sier vi ofte noe slikt som: «Kunne du ha vasket opp etter middag?» fremfor «Kan du vaske opp etter middag?». Hva slags verbform er dette? Er «kunne» preteritum, og «vasket» partisipp – men vi snakker jo om fremtiden? Hvorfor bruke fortidsformer? Forklaring mottas med stor takk!

Svar:

Når vi ordlegger oss høflig, bruker vi ofte det verbalmodus som kalles konjunktiv (det uttrykker at handlingen er tenkt, uvirkelig, ønskelig), for liksom å dempe inntrykket av at utsagnet vårt inneholder en kommando. Dersom vi ønsker å gi ordre helt uten omsvøp, kan vi velge imperativ: Ta oppvasken etter middag! I tillegg til konjunktiv og imperativ kan verbet stå i indikativ; dette er den enkleste og mest «vanlige» modus for verbet, som vi bruker når vi uttrykker handlinger uten forbehold eller innbakte ønsker eller intensjoner:  Kan du ta oppvasken etter middag? (Evt.: Tar du oppvasken etter middag?)

 

I  setningen du nevner, uttrykkes det et forbehold: «Dersom du tar oppvasken, er du snill e.l.». Og vi kan skimte et ønske om at handlingen skal skje: «Jeg håper du har mulighet til å ta oppvasken». Når det gjelder verbets modus, er det altså konjunktiv vi her har med å gjøre. Konjunktiv har ikke egne verbformer i norsk lenger (kun noen rester, som i uttrykket «Leve kongen» o.l.), og derfor blir konjunktiv i dag heller uttrykt ved bruk av visse tidsformer: Man får frem det ønskede forbehold ved tidsforskyvning.

 

Hvis vi skal bestemme verbets tid (tempus) i setningen din, må dette være det som før i tiden kaltes annen kondisjonalis, og som med nyere terminologi kalles preteritum futurum perfektum: «skulle ha kjøpt», «ville ha hjulpet», «kunne ha vasket». Til sammen utgjør de tre verbene «kunne», «ha» og «vaske»

setningens verbal: «Kunne» er finitt form (preteritum), mens «ha vasket» er infinitt form (perfektum) av verbalet. Futurum gjør seg her gjeldende ved at handlingen perfektum-formen refererer til, ligger frem i tid.

 

Svaret på spørsmålet ditt er altså at man på norsk gjerne bruker forskyvning av tid (tempus) når man vil uttrykke ønske om en handling som ennå ikke har funnet sted (konjunktiv / modus).

Jeg håper dette var oppklarende.

 

Vennlig hilsen

Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Er ENN adverb?

Svar:

Takk for spørsmål. ENN kan være både konjunksjon og adverb, men historisk sett dreier det seg om forskjellige ord.
Adverbet het ENN også i gammelnorsk og betydde «enda, ennå». I moderne norsk brukes det bare i visse forbindelser, og noen av dem er blitt ganske sjeldne og til dels foreldede:
ENN VIDERE (videre, dessuten)
ENN MER(E) (desto mer, desto bedre): Vi oppsøkte museene for enn mer(e) å kunne danne oss et bilde av . . .

Følgende er vanlig norsk:
HVA SOM ENN, HVOR DU ENN o.l.: Hold hodet kaldt, hva som enn skjer! Hvor du enn går, så pass deg for. . .
OM ENN (selv om): Han må kritiseres, om det enn kan sies at han hadde en vanskelig oppgave.

I en definisjonsordbok vil du finne slike opplysninger, f-eks- i «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» (2. utgave, Kunnskapsforlaget 2005).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvorfor skriver store deler av bokmål-Norge navnet til Øst-Agder på nynorsk?

Svar:

Det hender at nynorskord og -former slår rot i vår målform, og AUST-AGDER er et eksempel på det. Det kan til og med hende at en konstruert nynorskform vinner innpass på tross av både skrifttradisjon og stedets dialekt. Det mest kjente eksempelet er vel KOLBOTN i Oppegård. Det ble skrevet KULLEBUNN(EN), og dialekten hadde og har KØLABÅNN. I skrift ser man aldri annet enn KOLBOTN, og formen vant frem fordi stedet ble et senter og endestasjon for lokaltoget fra Oslo. – Jernbanestasjonen MOVATN på Gjøvikbanen ligger i Oslo, og oslofolk har aldri sagt annet enn MOVANN, som er den navneformen Oslo kommune bruker. Men NSB tviholder på -VATN; en form som ikke har slått igjennom. SOGNSVATN er forlengst endret i SOGNSVANN.

Jeg har nok hørt ØST-AGDER, men aldri sett annet enn AUST- på trykk. Så vidt jeg vet, var det ikke snakk om annet den gang amtene ble til fylker (1. januar 1919, fastsatt ved lov året før). Lister og Mandals Amt ble til VEST-AGDER og Nedenes Amt til AUST-AGDER. Særnorske navn og navneformer var “in” i de årene, og det samme var former med støtte i eldre norsk språk og i historiske navn. KRISTIANIA ble til OSLO og TRONDHJEM til TRONDHEIM etter at NIDAROS ble drabelig nedkjempet av trondhjemmerne (NIDAROS ble bispedømmenavn). Derimot vant ikke BJØRGVIN frem som nygammelt navn på BERGEN (men også det ble bispedømmenavn), og TVEDESTRAND og KRAGERØ heter fortsatt det og ikke TVEITESTRAND og KRÅKERØY.

Så kan man spørre: Hvorfor AUST-AGDER når det heter ØSTFOLD? – Uten å ha detaljkunnskap om det vil jeg anta at nynorsken kan ha stått sterkere i Agder for hundre år siden enn den gjør i dag, iallfall i det indre av Agder. Ivar Aasen likte ikke dialektene langs Sørlandskysten noe særlig og stoppet ikke lenge der på sin ordsamlingsferd, og det må vel skyldes at han fant lite av historisk interesse. Kanskje er tilfellet med ØST/AUST at dialektene har ØST, mens folk godtok nynorskformen AUST som en norsk form i fylkesnavnet. Dette er altså gjetning fra min side. Formen AUST-AGDER er iallfall ikke til å komme forbi nå i 2012. Nynorskfolk har forresten alltid hatt mye å si i navnesaker, men mindre i dag enn før.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei! Hvordan vet man om et ord kan tilhøre fellesordgruppen? Finnes det noen liste?

Svar:

Du snakker om ord i fellesordgruppen. Jeg går ut fra at du tenker på felleskjønn (sammenfall av hankjønn og hunkjønn) – en dame osv. i stedet for «radikalt» / nynorsk: ei dame osv.

Du spør om det finnes lister over slike ord. Ordbøkene har opplysninger. Ordbøker over riksmål / moderat bokmål oppgir ikke hunkjønnsform ved ordene, mer «radikale» ordbøker gjør det. Jf.:

Bokmålsordboka (nettutgaven) gir ‘dame’ koden «f1 el. m1». F1 er en gruppe hunkjønnsord, m1 en gruppe hankjønnsord. ‘Dame’ kan altså være både hunkjønn og hankjønn.

Litt annerledes i Norsk ordbok (moderat bokmål): dame -n. Her ser vi at ‘dame’ bare kan bøyes ‘dameN’. «-n» viser at ordet er felleskjønn.

Håper dette hjelper deg.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Til en grammatiker i Riksmålsforbundet

Når det gjelder historisk presens, skal man da bruke fortidssubjunksjonen da eller nåtidssubjunksjonen når ? Heter det: NÅR Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat eller DA Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat?

Jeg håper at dere kan svare meg på dette.

Svar

I historisk presens skal man bruke da. I Moderne norsk leser vi:
”Konjunksjonen da blir brukt om et enkelt tidspunkt eller tidsavsnitt i fortiden:
hun gikk da jeg kom Dette gjelder også for såkalt historisk presens, dvs. presens brukt om fortid:
da han kommer op på høiden, ser han dalen i halvmørke nedover (Hamsun)
da svenskene igjen trekker seg ut av Trondheim i mars 1564, drar de gjennom Verdalen
det er moren som åpner døren da vi ringer på
Då han (Vinje) kjem ut av seminaret, kjenner han seg ulukkeleg (Sigmund Skard)
Mange språkbrukere er i tvil om det her skal stå da eller når. Det blir nemlig en motsetning mellom på den ene side framstillingens tempus, dvs. presens, som gjerne brukes om det nåtidige og trekker i retning av når, og på den annen side den faktiske plassering i tidsforløpet, dvs. fortid, som taler for da. Tradisjonen lar fortidssynspunktet gjøre utslaget og foretrekker da.”
(Finn-Erik Vinje: Moderne norsk [Fagbokforlaget 2002, 5. utg.] s. 139)
Dermed skal det også hete: DA Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hva er best oversettelse av All rights reserved: Alle rettigheter reservert/forbeholdt/forbeholdes?

 

Svar:

Takk for spørsmål. I Stor engelsk-norsk ordbok oversettes «all rights reserved» med «alle rettigheter forbeholdt». Men vi ser f.eks. at enkelte seriøse nettsteder (som Apple, Disney, Posten, 1881.no) bruker «forbeholdes». Forskjellen på de to uttrykksmåtene er at «forbeholdt» er et partisipp og uttrykker en avsluttet handling (alle rettigheter er forbeholdt), mens «forbeholdes» er presens og uttrykker nåtid. Begge variantene kan brukes. Men den varianten som ordboken foreslår, er kanskje den aller tryggeste å gå inn for.

 

Vennlig hilsen

Hilde Bliksrud