Ord kan tåkelegge, men de kan også avkle maktpersoner, mener programleder Sigrid Sollund i Dagsnytt 18 og vinner av Riksmålsforbundets lytterpris 2020. Her kan du lese hennes takketale.
– Det er dårlig journalistikk og ikke minst dårlig gjort å snakke et språk bare noen få forstår, sier Sigrid Sollund, vinneren av Lytterprisen 2020.
Aller først kan jeg gjøre som gjestene i Dagsnytt atten gjør og si at jeg aller først vil si noe som høres ut som om det har noe med saken å gjøre, men som egentlig ikke har det. Eller jeg kan la være (skjønt nå er det vel for sent for det).
Så da sier jeg heller tusen takk for denne prisen, den blir jeg ordentlig glad for. Blant annet fordi det er første gang jeg har vunnet noe i hele mitt liv (med unntak av en karaokekonkurranse i Volda for tjue år siden hvor jeg sang en inderlig versjon av Stand by Your Man). Men aller mest fordi dette er en pris for språket.
Språklig krysspress
I NRK er vi veldig opptatt av språk – selv om det kan virke som om vi gjør vårt ytterste for å skjule det for publikum. Det er stadige debatter og mange retningslinjer. En av de viktigste er denne: vi skal være konsekvente. Det er jeg. Jeg er konsekvent inkonsekvent. Derfor ble jeg også litt forundret da jeg ble tildelt denne prisen. For som Kalle (Lisberg, juryformannen) var inne på, vokste jeg opp øst i Oslo. Det preget både tonefall, vokabular og uttale, og det gjør det fortsatt.
Men det var også krefter som trakk i en konservativ retning. Alle romanene jeg leste, for eksempel, som gjorde at jeg en periode på skolen skrev efter, sne og sprog, noe selv den 108 år gamle norsklæreren min syntes virket arkaisk og fikk meg til å slutte med.
Riksmålshøvding i familien
Sigurd Hoel
Jeg hadde en mor fra Bergen. Det blir en-endelser av slikt. Og jeg hadde en far som rettet strengt på oss hver gang vi var hos ham. Nei, det heter ikke mopped. Og det heter i hvert fall ikke bannan. Han var stolt medlem av Riksmålsforbundet, og enda stoltere av sin onkel, Sigurd Hoel, som i sin tid var leder av nettopp det samme forbundet.
Om Sigurd Hoel er det blitt sagt at han skrev så leserne følte seg intelligente. Det er også noe jeg strekker meg etter å få til hver dag i Dagsnytt atten, å få lytterne og seerne til å føle seg smarte. Den letteste måten å få publikum til å føle seg dumme på er å bruke et språk de ikke forstår. Forkortelser, fremmedord, stammespråk – det skal veldig lite til for at en hel debatt eller et langt intervju blir misforstått eller går over hodet på folk fordi helt grunnleggende begreper ikke forklares.
Før kunne jeg ha hele debatter med ord og uttrykk jeg selv ikke skjønte noe av. Jeg var for redd for å virke dum, så jeg turte ikke si at jeg ikke forstod. Nå har jeg forstått at det er mye lurere å ikke forsøke å virke så lur. Det er dårlig journalistikk og ikke minst dårlig gjort å snakke et språk bare noen få forstår.
Klare spørsmål tvinger frem klare svar
Å ha et lett språk kan være ganske vanskelig. Det skal være muntlig og fengende – og ikke være mulig å misforstå, eller egnet til at intervjuobjektene kan late som om de misforstår – og dermed svare på noe helt annet. Det er enkelt å formulere spørsmål som setter intervjueren i sentrum og får ham eller henne til å virke tøff og kritisk, men som i virkeligheten er den letteste sak i verden å svare på og avfeie.
Jeg merker det selv når jeg improviserer utover i debattene, som vi jo gjerne gjør. Da kommer de fort, de spørsmålene av typen: “men er det ikke sånn at .. ” eller “Du må da innrømme at .. ” og så videre. De leder som regel ingen steder. Men hvis jeg bruker enkle formuleringer, uten premisser, uten påstander og uten distraherende ord, da er det også mye lettere å selv skjønne om jeg har fått et svar på det spørsmålet – eller om jeg må stille det en eller fem ganger til. Var spørsmålet innviklet og høystemt, kan intervjuobjektet si «men jeg svarte jo», og neimen vet jeg om de gjorde det eller ikke.
Ord som avkler maktpersoner
Et enkelt språk har også en annen fordel – det tvinger intervjuobjektene til å bruke andre ord enn de ellers gjør. Journalister har mange redskaper til å grave med, de kan bruke postlister eller forske i historiske dokumenter – men de kan også bruke ord til å avkle maktpersoner med. Hvis gjesten i studio snakker om nedskrivninger, kan vi omformulere og si “ja, så dere tapte penger? Det dere investerte i ble mindre verdt?”
Da kan hun eller han (la oss være ærlige – det er jo som regel en han) bruke nedskrivninger så mange ganger han vil, det høres ikke like tilforlatelig ut lenger. Et presist og ujålete språk gjør det lettere for lytterne og seerne å gjøre seg opp sin egen mening om saken. Da føler de seg forhåpentlig litt klokere – og kanskje de til og med blir det.
Jeg har altså hatt konservative språkperioder, jeg har også hatt radikale. Nå har jeg lagt meg der at jeg ikke vet helt hva jeg driver med, men det er til gjengjeld stabilt. Jeg håper likevel ikke dere vil høre meg på radioen og tenke at “det der skulle vi ikke gjort!” Takk igjen for prisen, og gratulerer til dere andre prisvinnere som jeg er skikkelig stolt av å få være på lag med.
(Foto øverst: Stig Michaelsen, nederst: Oslo Museum/Rigmor Dahl Delphin)