Språklig virvar: Jeg ble oppringt av en som kalte seg kommunikator. Jeg kalte ham helt andre ting.
Av JON NIKLAS RØNNING
Komiker og forfatter
Uten forvarsel skjedde det over hele Norge. Butikkselgerne ble forfremmet til salgskonsulenter. Kaffekokerne ble baristakunstnere, og brukte Fretex-klær ble markedsført som «vintage clothing». Dette kalles evfemisme, eller forskjønning av ord og uttrykk som fremstår som for vanlige – eller for brutalt direkte.
Jon Niklas Rønning
For 25 år siden lanserte avdøde standupkomiker George Carlin platen «Parental Advisory: Explicit Lyrics». Sistekuttet på skiven, «Euphemisms», er en skole for oss språkinteresserte. Carlin hevder at evfemismer gjør at vi aldri klarer å forholde oss helt til livets uutholdelige realiteter. Han nevner at det er påfallende at det ikke er noen som blir «gamle» lenger. Alle blir «eldre». Det er ingen som dør lenger, alle «går bort». Som om de bare forsvant ut døren for å kjøpe røyk på 7-Eleven, og aldri fant veien hjem igjen.
Ingen får sparken. De blir utsatt for nedbemanning. Ingen er arbeidsledige. De er «mellom jobber». Sekretærer kaller seg for kommunikasjonsrådgivere, strippere mener at de er glamourmodeller, mens bartenderne er mixologister. Konduktører er blitt togledere.
Stasjonsmestere er blitt områdesjefer. Ingen jobber i hudpleiesalong, men på spa. Lys- og lydteknikere er blitt lys- og lyddesignere og vaskehjelper er blitt parkettkosmetologer.
Politikere bruker det hele tiden. Reklamebyråer har gjort det til levebrød. Og har du vært på restaurant i utlandet, merker du at det er stor forskjell på kinarestaurant og «asian cuisine», nærmere bestemt 50 euro.
Hovedsakelig brukes evfemismer for å villede folk. Som Carlin sier; politikerne forandrer ikke skolesystemet, de gjennomfører reformer. Ingen vil ha kritikk, alle ønsker bare «feedback». Og ingenting kalles problemer lenger, alt er «utfordringer». Prøv å si det til en som sliter med alkoholproblemer.
Plutselig fikk alle matvarer betegnelsen «gourmet». Gourmetkylling, gourmetpasta og gourmetpølser. Jeg har til og med sett tilbud på gourmetpopcorn. I TV-verdenen er det ingen som har ideer til programmer, alle har «konsepter» eller «formater». Jeg jobbet for et sånt «format» en gang, hvor jeg hadde skrevet en sketsj. En kommersiell TV-produsent ba om å få se teksten fordi han ville «kvalitetssikre» den. Det viste seg å bety endre, skrive den om og gjøre den dårligere. Uka før finanskrisen var et faktum, ble jeg oppringt av en fyr fra banken min som ville tipse meg om et gunstig høyrisiko aksjefond. Han kalte seg rådgiver. I hodet mitt var det bare et ord som virket dekkende, nemlig selger.
Eiendomsmeglerne markedsfører små kott i leiligheter som «intime fritidsværelser», mens slitne hus uten tak og gulv er «lønnsomme oppussingsobjekter». Støyende bråk fra gaten kalles «et levende og urbant miljø», mens totalt avsidesliggende leiligheter, sies å ligge «i landlige, sentrumsnære omgivelser». Når eiendomsmeglerne prøver å lure meg, får jeg lyst til å be dem dra til helvete. Eller for å si det med deres eget språk: råde dem til å få seg en ny og spennende livsstil i et romslig og godt oppvarmet mørkt lokale under bakkeplan.
Min komikerhelt George Carlin gjorde meg oppmerksom på et annet pussig språkfenomen, såkalt oxymorons. På norsk heter dette «innebygde selvmotsigelser», en språkfigur innenfor retorikk som kombinerer to kontraster. Når to fremmede følelser eller uttrykk settes sammen, blir de, ved sin nærhet til hverandre, selvmotsigende. Carlin lister opp ord som kunstig liv, ekte falsk, felles uenighet, levende død, rolig fest og ærlig politiker. Han mente at den unøyaktige omgangen med ord, gjør språket vårt upresist. Jeg er stygt redd for at han hadde «ganske rett».
For er det mulig å være amatørekspert, lærerstudent eller trofast ektemann? Kan man ha en lang brifing? Og hva gjør man egentlig på en jobbferie? Det virker lite trolig at noe kan være en ekte kopi, at man kan tjene en liten formue eller at det kan ha en avkjølende effekt for strupen å drikke ildvann.
Forskere snakker om at noe er i konstant utvikling og i en opphetet debatt med venner på byen mener flere av oss å ha en objektiv mening, for eksempel om hvorvidt platen «Southeastern» med Jason Isbell er en «moderne klassiker». En venninne av meg kjøpte nylig en leilighet i første etasje i nabogården min. Jeg spurte om det ikke var litt upraktisk å bo med fullt innsyn fra gaten, hvorpå hun presiserte, noe snurt, at leiligheten absolutt ikke lå i første etasje. Eiendomsmegleren hadde nemlig annonsert med at den lå i «høy første etasje». Den eneste den leiligheten kan være høy for, er Ravi.
Noen ganger har jeg lyst til å gå rundt med rød sprayboks og korrigere selvmotsigende graffitibudskap i Oslo. I hvert fall det ene slagordet jeg går forbi hver morgen, hvor det står «anarki ruler». Vi bruker de innebygde selvmotsigelsene så selvfølgelig at vi ikke stusser over dem lenger. Men hvordan kan en krig være hellig? Finnes det egentlig en liten katastrofe? Og er det mulig for skuespillere å spille naturlig? Vi tror det gir mening når vi hevder å være mildt entusiastiske, at vi haster oss sakte eller opplever øredøvende stillhet. Resultatet blir en vassen grøt av meningsløsheter. Kan noe være nesten perfekt? Er det overhodet mulig for oss komikere å drive med planlagt improvisasjon? Og kan noen forklare meg betydningen av selvmotsigende ord som hjemmekontor, militære fredsstyrker og dansebandmusikk?
Grensen er nådd. Jeg trenger en langhelg på fjellet. Jeg tar med meg en George Carlin-bok, skaper meg en ny tradisjon, setter meg på en liten høyde og nyter en saftig vegetarburger, leser gamle nyheter og drikker tørr vin fra et plastglass. Det kommer til å bli fryktelig fint.
Denne artikkelen sto på trykk i Ordet 4/2014.