«Det var i grunnen bare to ting jeg var helt sikker på: Jeg ville aldri kunne bli akademiker. Og jeg ville aldri kunne skrive,» sa Terje Emberland da han mottok Riksmålsprisen. Les hele takketalen her.
Bokbad: Terje Emberland i samtale med intervjuer Dag Yngland under tildelingen av Riksmålsprisen i Bergen i november.
At jeg nå har fått Riksmålsprisen skyldes i stor grad én mann. Han døde for flere år siden og jeg vil benytte anledningen til å reise en bauta over ham.
Da jeg var i begynnelsen av tyveårene, følte jeg – som man gjør i den alderen – at alle fremtidsmuligheter stod åpne. Ja, det var i grunnen bare to ting jeg var helt sikker på: Jeg ville aldri kunne bli akademiker. Og jeg ville aldri kunne skrive.Mine interesser var for mangslungne og spredte, og jeg var altfor rastløs, ufokusert og aksjonistisk av natur til bli forsker, mente jeg.
Men det ble det etter hvert orden på, selv om det tok flere tiår.
Fra Danmark til Oslo øst
Overbevisningen om at jeg ikke kunne skrive, har en forhistorie som strekker seg tilbake til begynnelsen av syttiårene. Da bodde jeg i København. Jeg var 14 – 15 år gammel og åpnet meg opp for verden omkring. Og det var sannelig nok av spennende nye ting å interessere seg for. Jeg oppdaget den nye, radikale politiske ungdomsbevegelsen, den nye, eksperimentelle rockemusikken, den moderne kunsten og litteraturen. Nei forresten, jeg «oppdaget» ikke dette. Det voldsomme inntrykk alt det nye og «ekstreme» gjorde på meg, og den entusiasmen som jeg omfavnet det med, gjør det riktigere å si at jeg «oppfant» det alt sammen selv. Følgelig begynte jeg å spille gitar, male og tegne og skrive noveller – på dansk.
Så brøt vår familie opp, og jeg endte året etter på Sagene og på Bjølsen skole. Der fikk jeg en ung norsklærer som var grepet av den store politiske vekkelsen som fór over Norge på den tiden. Mine skolestiler – på pære dansk – ble følgelig rettet til den språkform som etter hennes mening lå nærmest arbeiderklassens og lokalmiljøets sosiolekt. Det nådeløse antallet røde streker, kruseduller og randbemerkninger tok fullstendig motet fra meg. Å uttrykke meg skriftlig ville jeg aldri kunne klare.
Jeg har ofte tenkt på hvordan det ville ha gått hvis hun hadde dempet sin språkpolitiske misjonsiver og latt litt flere av mine «reaksjonære sideformer» passere.
Mannen jeg vil takke
At jeg likevel er en lykkelig vinner av Riksmålsforbundets Litteraturpris, skyldes i stor grad én mann: Bjørn Rasch Østbye. Bjørn døde for flere år siden, og jeg vil nå benytte anledningen til å reise ham en bauta.
Bjørn var en gammel, dreven forlags-, avis- og riksmålsmann som arbeidet som frivillig pensjonistmedhjelper i Human-Etisk Forbund. Han ble min nærmeste kollega og skriftefar da jeg begynte i forbundet på midten av åttitallet. Da jeg avslørte min permanente skrivesperre, sa han: «Men du snakker jo så godt for deg, Terje. Kan du ikke ‘snakke ned på papiret’, uten å bry deg om ortografi og denslags. Så ser vi hvordan det går.»
Så begynte han forsiktig, møysommelig og tålmodig å lirke på tekstene jeg leverte ham.
Etter en tid registrerte han åpenbart såpass fremskritt at hyggestundene i hans røykfylte kontor fikk et noe annet innhold. En gang jeg kom inn døren, viftet han begeistret med mentolsigaretten og utbrøt: «Sett deg ned og hør på denne beskrivelsen av en sørlandsfisker: «Hans øine har sett seg likeglad på ensformigheten, de har et tynnslitt blikk og ligger som uransakelig tomhet igjen i et ansikt som heller ikke har noen videre mening med sine trekk.»
«Ja, det er virkelig mulig å formulere seg med en slik perfeksjon, Terje», sa han. Så rakte han meg Nils Kjærs Epistler og kommanderte: «Les!»
Andre ganger hentet han frem Hamsuns På gjengrodde stier, Peter Wessel Zappfes Den siste messias eller Sven Elvestads makeløse intervju med Macody Lund. Eller han kunne gi meg en times instruksjon i linjeskiftets retoriske betydning hos Arnulf Øverland.
På sin tålmodige, godlynte og bestefaraktige måte lærte Bjørn Rasch Østby meg å frydes over språket. Og han gav meg mot til å skrive.
Det må nok innrømmes at Bjørns språklige helter tilhørte en forgangen tid. Og det har nok også satt sitt preg på meg.
Det oppdaget jeg da jeg for et par år siden vendte blikket mot norsk tyvetall og bestemte meg for å skrive boken om Den nasjonale legion. Etter noen timer i Nasjonalbibliotekets mikro-filmrom, hadde jeg forlatt nåtiden. Jeg befant meg i selskap med gamle venner som Bjørn hadde introdusert meg for: Enten det var sammen med Elvestad, Kjær og de andre i «det mørke hjørne» på Gravensen i Stortingsgaten, hvor de dyrket sine reaksjonære og rasistiske – men ytterst velformulerte – «kafémeninger», eller blant gjengen av rødglødende revolusjonære i Socialdemokratens redaksjonslokaler. Uansett befant jeg meg svært vel. Det var intet spor av den rastløshet som jeg tidligere hadde trodd ville hindre meg fra å bli forsker.
«Du følger jo ikke med!» utbrøt min kone mens jeg arbeidet med boken. «Du leser jo knapt en avis!»
«Joda,» innvendte jeg. «I går leste jeg nesten en hel årgang av Tidens Tegn!»
Jeg har en teori om min tendens til ‘samtidsfravendthet’. Jeg er ateist, og tror følgelig ikke på et liv etter dette. Men min intense interesse for fortiden gjør at jeg på et vis kan forlenge livet bakover. Det har båret frukter. Jeg har i så mange år arbeidet med norsk trevdetallshistorie at Tafjordsulykken i 1934 nå er et vagt barndomsminne. At jeg med denne siste boken har fått anledning til å fordype meg i tyvetallet, har følgelig lagt ti år til mitt liv. Og mitt neste bokprosjekt strekker seg helt tilbake til 1880-årene.
Mitt velbefinnende i fortiden skaper også utfordringer.
På tyvetallet var de sosiale skillene skarpere, klassekampen hardere, de politiske motsetningene mer uforsonlige, retorikken mer rødglødende og personlighetene mer pompøse. Selv om jeg føler meg hjemme her, kan denne tiden for mange virke svært «fremmedkulturell».
Nærhet til stoffet
Hvordan skulle jeg så klare å skape nærhet til stoffet?
For meg finnes det knapt én opplysning om et emne som er irrelevant. Jeg elsker å grave dypt. En gang brukte jeg en hel dag i Oslo Byarkiv for å kunne skrive at da den unge nazisten Per Imerslund besøkte hovedkvarteret til Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti i Majorstuveien, måtte han gå opp en rusten vindeltrapp på baksiden av et vulkaniseringsverksted. Det het «A/S Vulko». Da Bernt Rougthvedt og jeg for noen år siden skrev en kriminalroman om drapet på grosserer Edvard Rustad i 1934, sto jubelen i taket da vi endelig fant navnet på hunden som politietterforsker – og senere justisminister – Sverre Riisnæs brukte på åstedet i Glacies gate. Den het «Scott».
Hvorfor denne maniske interessen for detaljer? Det er da knekkende likegyldig at verkstedet het «Vulko» og at hunden het «Scott», eller for den saks skyld at regnskyene hang tunge over Cirkus Verdensteaters kuppel den kvelden da Den nasjonale legion avholdt sitt første møte?
Nei, vil jeg hevde. Det er slike detaljer som skaper nærhet til stoffet. Det er det som bringer meg, og forhåpentligvis også leseren, ned på bakkeplan, hvor man kan høre lydene og kjenne lukten.
Språklige fristelser
Slik er det også med språket. Det falt meg naturligvis lett å bruke tidens ord og uttrykk for å farvelegge beskrivelsene. Men det kan også fort bli for mange arkaismer, noe som har den motsatte virkning på leseren. Det hele blir fremmed og uforståelig. Selv var jeg usikker på om jeg gikk for langt i Da fascismen kom til Norge. Etter mottagelsen å dømme – og ikke minst gjennom denne ærefulle prisen – ser det ut til at jeg stort sett har klart å holde meg i skinnet. Og det er slett ikke lett for en mann som i sitt hjerte mener at en bok som ikke inneholder ordet «helvetes-maskin», minst én gang, må betraktes som mangelfull. (Jeg har faktisk klart å snike inn ordet i Da fascismen kom til Norge.)
Jeg har dessverre begrenset tro på at vi «lærer noe» av historien. Historieforskning er for meg først og fremst en bestrebelse på å legge mine egne etterpåkloke meninger til side og senke meg ned på høyde med de historiske aktørenes forståelseshorisont. I dette arbeider har jeg lite nytte av å moralisere over fortiden. I ni år har jeg studert Heinrich Himmlers SS og gravd meg ned i de ufattelige grusomheter som Waffen-SS, også de norske frivillige, gjorde seg skyldige i på Østfronten. Men i Himmlers Norge, som Matthew Kott og jeg har skrevet, har vi begrenset behov for til stadighet å minne leseren om det moralsk forkastelige i SS’ ideologi og virksomhet. Vi antar at leseren selv kan trekke sine konkusjoner, ja, at han nettopp kan lese. Vi er langt mere interessert i å redegjøre for hva det var som virket så appellerende ved SS’ verdensbilde og hva som motiverte SS-mennene til å begå disse groteske ugjerningene.
Historikerne som gjør seg moralsk store og mørke på fortidens vegne, har etter min mening en tendens til gjemme de historiske aktørenes forståelseshorisont og handlingsrom. Ofte kan man mistenke dem for en slags moderne versjon av Spenglers «kulturmorfologi», hvor hensynet til det enestående ved fortidens hendelser må vike for ønsket om å uteske historiens lovmessigheter. Selv har jeg liten tro på slik metafysikk.
Hva drev folk til å bli fascister og nazister?
Jeg er av utdannelse religionshistoriker. Min interesse for dette feltet skyldes at jeg er humanist og ateist. Dermed drives jeg av en ubendig trang til å forstå hvordan mennesker kan ha et verdensbilde som for meg er så komplett fremmed og uforståelig. Det samme gjelder min fascinasjon for fascister og nazister. «What made them tick?» som det heter på engelsk, er spørsmålet jeg alltid stiller meg. Det har også vært mitt hovedanliggende i Da fascismen kom til Norge.
Selv om vi holder fast ved det enestående ved fortidige fenomener, tror jeg vi gjennom å stille nettopp slike spørsmål kan vinne noen innsikter av mer almen art. Og jeg mener faktisk at historien om Den nasjonale legion – denne parodiske politiske parentesen – har en viss samtidsrelevans. Utover de historiske forhold boken beskriver, er den en fortelling om høyrepopulismen og høyreaktivismens vilkår i Norge. Jeg minner om Legionens valgprogram i 1927: «Administrasjonen forenkles, statsbedrifter privatiseres, offentlige utgifter reduseres, sosial understøttelse kuttes, skattenivået senkes og straffene heves.»
Det er gledelig hvis leserne griper dette poenget og hvis det ansporer dem til refleksjon omkring fascismen og høyrepopulismens karakter og mulighetsbetingelser mer generelt. Og ikke minst hvis det åpner deres øyne for hvilke kvaliteter ved det norske samfunn som den gang forhindret at fascismen, og dens totalitære speilbilde på venstre fløy, fikk skikkelig fotfeste.
Men jeg vil ikke mase altfor mye om det. Det viktigste for meg er å formidle noe av min egen dype fascinasjon for historien, at jeg, så å si, klarer å dra leseren med meg i jakten på evige liv i fortiden. At jeg nå er tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris, våger jeg å ta som bekreftelse på at jeg i noen grad har lykkes med det i Da fascismen kom til Norge.
Mine ‘fortidsutsikter’ er med dette blitt enda lysere.
(Foto: Stig Michaelsen)
Med sine litteraturpriser bidrar Riksmålsforbundet til å fremme god språkbruk. Støtt arbeidet og bli medlem!