Langsvaroppgave
Tekst: Utdrag fra Lillelord av Johan Borgen (1955).
I denne romanen får vi høre om 13-åringen Wilfred Sagen, som blir kalt Lillelord. Lillelord vokser opp i et borgerlig miljø på Oslos vestkant tidlig på 1900-tallet. Han bor sammen med sin mor, faren er død. I utdraget er slekten samlet til middagsselskap.
Tolk tekstutdraget.
Løsningsforslag:
Romanen «Lillelord» er den første i en trilogi og er en dyptloddende psykologisk studie av Wilfred Sagens utvikling. Den gir levende miljøskildringer og tidsbilder fra Oslo før den første verdenskrig, men først og fremst er den en fascinerende fortelling om Wilfred, en rikt begavet, men spaltet og holdningsløs gutt.
I utdraget møter vi med én gang Lillelords spaltede personlighet. Han har ett ben i den borgerlige, pyntelige verdenen han vokser opp i, og ett i en mørkere, farligere verden, som ingen vet at han kjenner til. Mens han lykkelig venter på at selskapet skal gå til bords, går tankene hans i retning av en annen og fremmed verden utenfor. Det er ikke fordi han har sosial samvittighet at han tenker på dette, men fordi han trekkes mot det mørke og farlige.
Lillelord lever i et velstående, borgerlig miljø i Oslo vest. Det var en tid med adskillig større klasseforskjeller enn i dag, og han hører til de privilegerte. Han er eneste barn blant et stort antall voksne – moren og de mange onklene og tantene – og han blir behandlet som en liten prins. Han er et både et bortskjemt og et ensomt, forsømt barn.
Samtidig vet han at det finnes en annen verden og andre miljøer hvor levekår, normer og språk er helt annerledes. At han kjenner til dette, holder han skjult for omgivelsene. Lillelords replikk: «Og så datt’n på rompa og sklei neretter» er et klart brudd på konvensjonene, og at han velger å si noe sånt, er en glipp. Da skammer han seg over å ha gitt omgivelsene et glimt av de hemmelighetene han bærer på. Hans hjemmemiljø vet ikke om «den andre verdenen», og guttene fra arbeiderklassen kjenner ikke hans vestkantmiljø. Dermed blir Wilfred stående alene i dobbelt forstand.
Hans hjemmemiljø er trygt, men preget av regler, ritualer, faste konvensjoner og forventninger om en bestemt adferd. Skildringen av familiesammenkomsten gir tydelig inntrykk av at slik foregår det alltid. Middagsselskapet følger et fast ritual, som Lilleord tydelig kan ut og inn. Han vet nøyaktig hva han skal gjøre, og hva han skal si til hvem.
I utdraget opplever vi miljøet, personene og middagsselskapet gjennom Lillelords øyne. Forfatteren benytter altså personal synsvinkel. Det gir leseren innsikt i Lilleords sinn. De øvrige personene opplever vi gjennom hans oppfatning av dem. Tidlig blir vi kjent med splittelsen i Lillelords personlighet. Han er splittet slik samfunnet er splittet. For familien er Lillelord et uskyldig barn og en liten gentleman, men ute av syne for dem kommer guttens mørke sider frem. Han fryder seg over både å kunne tekkes familien og samtidig i sitt stille sinn raljere over alt de sier og gjør.
Wilfred er familiens yndling, noe han passer på å utnytte i enhver situasjon. I tillegg til sitt yndige og elskelige ytre har han en kald og beregnende side. I utdraget forventer alle at Lillelord skal stå klar for å ta dem imot når de kommer på besøk. Etter det er det tante Klara som venter at Lillelord vil se på brosjen hennes. Alle mennesker har en eller annen forventning til hva en person skal gjøre, og hvis vedkommende ikke gjør det vi forventer, betegner vi personen som rar. Mest gjelder vel dette dem vi kjenner mest, siden vi har sett dem reagere på den samme måten flere ganger, og hvis de en dag ikke skulle reagere slik, vil vi sperre øynene opp og tro det er noe rart på gang. Dette forventningspresset er Lillelord blitt utsatt for i høyeste grad ved å skulle være den lille prinsen hele tiden. For å gjøre alle til lags spiller han forskjellige roller overfor de forskjellige personene. Dette i seg selv kan føre til en splittet personlighet. Det er ikke guttens virkelige «jeg» som moren, tantene og onklene ser, men bare det høflige ytre. Siden det er så mange forskjellige som liker å høre forskjellige ting og forventer en bestemt oppførsel, må Lillelord spille mange roller, og han liker å spille disse rollene. Det gir ham en trygghetsfølelse å vite at ingen vet hvem han egentlig er, at ingen kjenner ham. Han ser på sitt spill som en glede og noe spennende. Lillelord ikke sier et eneste sant ord, men lyver hele tiden.
Johan Borgen gir leseren et levende bilde av personene og miljøet gjennom skildringen av middagsselskapet. Selve skildringen og oppramsingen av hvordan rommene ser ut, møbleringen, hvilke ritualer som følges, og hvordan personene er kledd, hva de sier og gjør,er gjort med ironisk distanse. Ironien er Lillelords. Han er betrakteren, som på en måte står utenfor det hele. Han latterliggjør for seg selv det som skjer. Mye av det oppfatter han som en form for forstillelse og skuespill. Det personene sier og gjør, har de sagt og gjort mange ganger før. Rekkefølgen av replikkene og handlingene er den samme. Vi møter et miljø med velkledde personer, der damene går i silkekjoler med brusende skjørt og bærer gullkjeder med brosjer, og herrene stiller i dress med vest. Møblene er fornemme, etagèrer med danserinner på, glassene er av slepet krystall, serviset er porselen, og på bordene står det kandelabre i sølv, alt sammen kostbare gjenstander. Maten dufter deilig. Kontrasten er skarp til miljøet guttene i arbeiderklassen lever i. Der er det sild om lørdagen, huller i buksene og kriminalitet som består i å rive ned ting og knuse ruter. Når leseren presenteres for alle disse karakteristiske detaljene, blir inntrykket av miljø, samfunnsklasse og personer tydelig. Dobbeltheten i Wilfred Sagens personlighet blir samtidig illustrert gjennom kontrastene mellom miljøene.
Scenen hvor alle går inn i spisestuen er spesiell. I tillegg til at Wilfred gjør narr av familiemedlemmene idet de går til bords, ser vi også en gryende seksualitet hos ham. At han rekker tunge til stuepiken Lilly og samtidig gjør en favnende bevegelse mot henne, henger sammen med en gryende erotisk tiltrekning til henne. Slike følelser hører til det forbudte, som han er så flink til å skjule, men som han samtidig nyter.
Johan Borgens stil er elegant. Det er ikke noe dagligspråk vi møter, og selv om personer og begivenheter er sett gjennom den 13-åringe Wilfreds øyne, er språket voksent og forfatterens eget. Setningene er forholdsvis lange med et rikt og presist ordforråd. De flyter likevel ubesværet over i hverandre og har sin egen glidende rytme. Borgen benytter flere steder parataktisk setningsoppbygning ved å innlede setningene med og. Det kan gi stilen et preg av oppramsing, men får den også til å virke drivende og pågående. Ikke alle ord er dagligdagse, men det skal de heller ikke være. De skal gi inntrykk av et miljø og en verden som ikke eksisterer lenger. Leseren må kjenne og forstå hva det refereres til, som for eksempel et møbel som en etagère eller omtalen av spisestuen som Gosen. Dette er en bibelhenvisning som leseren må kjenne. Gosen var et fruktbart landskap i oldtidens øvre Egypt, der israelittene slo seg ned. Ordet brukes symbolsk om rikt og fruktbart land.
Lillelord kan fritt drive sitt spill, og selv om han kan virke nokså usympatisk, er det i en viss forstand synd på ham. Om miljøet er aldri så beskyttende, mangler det likevel noe vesentlig: Wilfred Sagen stilles ikke overfor utfordringer, og han må ikke ta ansvar. Dette hindrer ham i å utvikle en helstøpt personlighet og identitet, hvor han vet hvem han er og hva han vil. I stedet flykter han fra valg inn i en løgnaktig verden, hvor dobbeltspillet tar plassen. Det er et ungt menneskes fortvilte erkjennelseskamp vi møter i romantrilogien.