«Detalj av usynlig novemberlandskap»
Inger Hagerup
Fra samlingen Fra hjertets krater (1964).
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
Analyse:
Detalj av usynlig novemberlandskap. Foto: Fotolia
«Detalj av usynlig novemberlandskap» av Inger Hagerup kom ut i 1964 i samlingen «Fra hjertets krater». Det er et symbolsk dikt på seks strofer om et menneske på villstrå i et tåkegrått novemberlandskap.
Diktet er tradisjonelt i formen med tolinjede strofer med mannlige enderim og taktfast jambisk rytme. Denne rimbygningen virker myndig, nesten kontant. Selv om diktet beskriver et indre kaos, er formen nesten klassisk klar.
I det ytre er diktet en skildring av et menneske som leter etter veien i et landskap i tykk og tett tåke, men vi skjønner svært fort at diktet egentlig handler om noe annet. Temaet i diktet er identitetskrise og fremmedgjøring. Et menneske søker etter sin egen vei. Det er ikke snakk om en konkret vei fra et sted til et annet, men om livsveien og livsinnholdet. Jeg-personen er blitt fremmed for seg selv, altså fremmed for det hun egentlig skulle vært. Hun har mistet kontakten med noe av det innerste, mest verdifulle og mest egentlige i seg selv.
Diktet består av seks strofer, der første og siste strofe er tilnærmet like. Dikteren kommer tilbake til utgangspunktet, så det er altså snakk om en sirkelkomposisjon. Diktet kan deles i to hoveddeler, strofe 1-3 og strofe 4-6. Den første delen er konsentrert om skoddelandskapet og om veiskiltet med den bortkomne innskriften, mens den andre delen handler mer direkte om den veiløse selv og hennes situasjon.
Det er ingen realistisk landskapsskildring vi møter i diktet. Naturen er uvirkelig og drømmeaktig, og tåken har tæret bort alle faste holdepunkter. Ikke nok med at alt utsyn er stengt, men veiskiltet referer ikke til noen vei, og innskriften på skiltet er visket ut. Riktignok står det en pil og peker ut i tåken, men «veien» kan være farlig, kanskje ufremkommelig, kanskje endeløst lang. Ordene «skoddemyrer» og «skoddemil» tyder på dette. I alle tilfeller hjelper pilen lite når det ikke finnes spor av vei.
I de tre siste strofene får vi en forklaring på hva veiskiltet står for, hva det er jeg-personen er på leting etter. I strofe 4 leser vi: «Det stod en gang det sted jeg skulle til» og i strofe 5: «Jeg famler som en blind mot dette ord/som skulle vist meg veien dit jeg bor.» Det stedet personen leter etter, og som er målet for vandringen, er altså også det stedet der hun «bor» eller hører hjemme. Jeg-personen i dette diktet har på sin ferd gjennom livet blitt stedløs, det vil si hjemløs.
Det mest fremtredende virkemiddelet i diktet er bruken av symboler. Skoddelandet heter «jeg» og er et symbol på jeg’ets sinnstilstand. Både skodde, vei og veiskilt er symboler. Veien kan vi si er livsveien, retningen livet skulle hatt, og skodda er den desorienteringen jeg-personen opplever. Veiskiltet er den orienteringen eller vissheten om hvilken retning livet burde hatt, og som hun mangler. Billedbruken er både klar og svært virkningsfull. Alle kan tenke seg hvordan det er å befinne seg et på et ukjent sted uten mulighet til å komme videre, uten vei, uten sikt og uten skilt. Det drømmeaktige, for ikke å si marerittaktige, ved landskapet skaper en sterk fremmedfølelse og en følelse av angst. Situasjonen virker håpløs på leseren. At første og siste strofe er identiske, understreker det statiske i situasjonen. Det har ikke skjedd noen forandring eller utvikling i løpet av diktet.
Bildene understreker også at jeg’et en gang har hatt en retning, men at denne er gått tapt. Hun vet ikke selv når det skjedde eller hvordan det skjedde, bare at hun nå ikke vet hvor hun befinner seg. Diktet handler altså også om at noe verdifullt er borte. At veiskiltet er morkent og at innskriften på det er visket ut, understreker at det er lenge siden livsorienteringen var der. Det kan virke som om jeg’et befinner seg på gamle stier, men ikke kjenner seg igjen.
Diktet handler med andre ord om en vandring i tid, selv om det er brukt stedsuttrykk. Stedsuttrykkene gjør hele dette abstrakte helt konkret for leseren. Men vi finner tidsuttrykk også. Måneden november indikerer sen høst, og siden det er snakk om et livsløp, skjønner vi at jeg’et befinner seg sent i livet, kanskje nær døden.
Diktet uttrykker både fortvilelse og indre kaos, men er så klart å lese at det er en fryd. Det er ingen brudd på normalsyntaks eller kompliserte bilder. Hver strofe utgjør en enkel, avsluttet setning. Unntaket er de to midtstrofene der hver linje er en avsluttet setning. Kanskje kan vi si at disse to linjene danner klimaks i diktet, og at dette er markert i setningsbygningen?
Den glassklare formen kan teoretisk være valgt av flere årsaker, men den mest sannsynlige er at den er Inger Hagerups form. Modernistiske former med frie vers og dunkel billedbruk appellerte ikke til henne, så en kunne kanskje tro at hun er en «gammeldags» dikter. Innholdet viser oss imidlertid at hun er høyst moderne. Indre kaos er et gjennomgående tema i modernistisk lyrikk. Diktet er svært knapt, bare 12 linjer, men på disse linjene får forfatteren konsentrert utrolig mye. Spenningen mellom innholdet og den tradisjonelle formen gir diktet en sprengkraft man vanskelig kunne skapt på noen annen måte.