Norskamerikanerne i Midtvesten hadde sine egne samfunn i samfunnet, der de kunne klare seg lenge med å snakke bare norsk. Norske kirker, norske aviser, norske søndagsskoler, norske gamlehjem og sykehus – alt dette har gjort at det fremdeles finnes norsk igjen over there, som vi kan reise over og studere, skriver språkforsker Kristin Melum Eide.
Aldrende norskamerikansk mannskap på vikingskip. Parade i Spring Grove. Innfelt: Lutefisk-tradisjonen lever, men de yngre generasjonene har ikke samme forhold til gamlelandet som de eldste norskamerikanerne. (Foto: Privat)
Jeg har nettopp sittet og gjort ferdig en artikkel om språket til norskamerikanerne i den amerikanske Midtvesten. Det er et utrolig fascinerende tema. Vi har opptak, brev, intervju og fortellinger fra 80 år tilbake – og helt fram til i dag. Det er 12 år siden jeg selv var der på mitt første feltarbeid, og det som slo meg da – og også igjen nå, når jeg sitter og hører på opptakene – var den utrolig sterke følelsen av stolthet, paret med et like sterkt vemod, som alltid fantes i rommet som et følbart sitrende nærvær.
Båndet til «gamlelænnet»
Det er følelser vi også har hørt om fra feltarbeid i urspråkskulturer, denne blandingen av stolthet og sorg. Stolthet, fordi disse værbitte gamle karene og de like gamle hvithårede damene er bærere av en kultur, et språk og en identitet som aldri ønsket å være noe annet enn tvers gjennom norsk. Selv etter tre og fire generasjoner i USA svarer mange at de er «norske først, og så amerikanske». Mange måler sin norske tilhørighet etter antall turer til «gamlelænnet», og noen har vært her åtte og ni ganger. De må fram med «lommeduken» når de snakker om «Nårje», de fleste snakker fremdeles norsk med utpreget Gudbrandsdals-dialekt, og de har nøyaktig kunnskap om hvilke slekter som kom fra hvor.
Forskere og informanter på Storlie-farmen, Harmony, Minnesota. September 2010. (Foto: Privat)
De blar med arbeidsslitte hender i gulnede, nedarvede skatter av bilder og brev. Elaine sitter med et gedigent sepiafarget innrammet foto av en norsk fjellgård på fanget. «Detta her er ein portrætt fra Eidfjård i Hårdangr, dar bestemårn min reste ifra, nar hun var sju ar gamal», sier hun. Og tørker en tåre. For det enorme vemodet ligger like under øyelokkene og sprenger i brystet som en lungesykdom. Alle sammen er snart hundre år. De er fremdeles mange, men ikke så veldig lenge til.
Og her ligger det store vemodet begravet. For de er de siste, og de vet det så godt. Barna deres ville ikke lære norsk, for det meste. De kunne styre sin begeistring for lefse og lutefisk, rosemaling var definitivt ikke noe de hadde planer om å lære seg, og det å ha norske aner er jo eksotisk, men ikke noe de var nødt til å forholde seg til.
Nana Jenna har aldri hørt standard østnorsk. «Je begreip itte ett ol,» sier hun oppgitt. «Det der kunne da væl itte væra norskt.»
Men i yngre generasjoner kan vi også finne eksempler på det motsatte, som den hjertevarmende historien om unge Eric, som i dypeste hemmelighet har begynt å lære seg norsk. Målet er å klare å holde tale for oldemor Jenna på hennes nittiårsdag. Den store dagen opprinner, Eric har hatt den siste finpuss med sin norske privatlærer, og talen er vakker og korrekturlest. Eric klinker på glasset, reiser seg, og talen forløper knirkefritt. Alle er behørig imponert, selv om de fleste ikke skjønner stort, bortsett fra at det høres ut som norsk – «You can tell» – og talen belønnes med en stormende applaus fra familien. Bortsett fra Nana Jenna: «Je begreip itte ett ol,» sier hun oppgitt. «Det der kunne da væl itte væra norskt.»
Men det var det. Det var talt bokmål. Med standard østnorsk uttale. Det er det Eric har lært. Men Nana Jenna har aldri hørt standard østnorsk. Hun har aldri hørt annen norsk enn sin egen dialekt, fra Gudbrandsdalen, i ulike varianter. Når en aldri har hørt det, kan en ikke vente at en forstår det. Da vi feltarbeidere skulle intervjue norskamerikanerne, måtte også vi – alle sammen, enten vi var fra Frogner, Fosen eller Sogn – slå om til «kav døl». Altså forstår ikke Nana Jenna ett ord av talen, og ethvert håp fra Erics side om lange, fortrolige samtaler på oldemors hjertespråk brenner sørgmodig ut.
Straff for å snakke norsk på skolen
Hjertespråket norsk måtte for øvrig legges igjen utenfor skoleporten da oldemor Jenna var seks. For mange norskamerikanske seksåringer var dette en brå og brutal oppvåkning. Å snakke norsk i klassen eller i skolegården kunne nedkalle straff over en liten forbryters hode, og en hel del norske seksåringer kunne rett og slett ikke engelsk.
Som 96 år gamle Inez, som forteller om da hun begynte på skolen: «Je kunne itte eitt ol ængelskt, je, i fisste greiden, nei.» (Ja, mange av norskamerikanerne har itakisme i språket sitt, det at y går over til i. Dette er ikke så uvanlig når norsk kolliderer med et annet språk i språkbrukerens hjerne, men det er dessuten et trekk som tradisjonelt finnes i dialektene i Solør og Odalen, der mange av informantene stammer fra.)
Inez kunnet ikke et ord engelsk da hun begynte på skolen. Men der var norsk forbudt. (Foto: Privat)
Hjemme på farmen hadde Inez bare snakka norsk hele sitt seksårige liv. Besteforeldrene, som også bodde på gården, kunne ikke engelsk, og for at de skulle kunne inkluderes i den daglige samtalen, var norsk det gangbare språket i den daglige kommunikasjonen. Men møtet med skolen er hjerteskjærende å høre om. Og Inez er beveget når hun forteller. “Men skulemamma (“frøken”) var snill,” sier hun.
Dette er ikke egentlig så ulikt situasjonen for mange barn av innvandrere i dagens Norge. Jo, tilbud om barnehage og språktrening er forhåpentligvis bedre hos oss. Samtidig ville vi syntes det var på grensen til overgrep å nekte barn å snakke det språket som ligger nærmest hjertet. En slik framferd tilhører fortida, for eksempel fornorskingspolitikken i nord fra 1850 og framover. Samiske og kvenske barn ble nektet å snakke sitt førstespråk fordi de skulle gjøre plass til norsken, men i dag er det ingen seriøse språkforskere som tror at det ene språket stjeler plassen til det andre. Hjernen er ikke en finitt beholder på linje med en vaskebøtte. Hjernen har plass til mange språk, og flerspråklighet er med stor sannsynlighet meget sunt for den menneskelige hjernen.
Det var slett ikke bare første generasjon norske immigranter som foretrakk å snakke norsk. Selv om andre og tredje generasjon ofte var mindre opptatt av å bevare sin norske arv og sitt norske språk, og mer opptatt med «å laga leving» ifølge Allen (82), var det enda i 1986 relativt greit for forskere å finne fram til norskamerikanere som foretrakk å snakke norsk i stedet for engelsk. Informanten «Johan», født i 1961, forteller om sine foreldre som var norske immigranter i tredje generasjon. Og de snakka bare norsk heime. Så Johan kunne også stort sett bare norsk da han begynte på skolen. Som fjerde generasjon norsk immigrant, i 1967.
En livskraftig norsk kultur langt «hjemmefra»
I mellomkrigstida begynte ei ganske merkbar nasjonal ensretting i USA, men fram til da bodde en betydelig andel av de norske immigrantene i Midtvesten i overveiende norske bosettinger med norske kirker, norske søndagsskoler, norske salmebøker, norsk bibel og katekisme, gudstjeneste og norsk konfirmantundervisning med overhøring på norsk, norske aviser, norske sykehus og gamlehjem, og til og med et par norske colleger. Altså kunne man relativt lett klare seg et helt liv uten å snakke annet enn norsk. Det er med på å forklare at 3-5 % av befolkningen i disse områdene enda i år 2000 sier at de snakker norsk i heimen av og til. De har jobbet hardt, gjennom flere generasjoner, for å beholde sin norske kulturarv. Noe som er fantastisk flott for oss som vil studere det norske språket i Midtvesten. Og som nordmann kan en bli både overrasket og imponert – og egentlig ganske stolt også, over å være assosiert med en sånn livskraftig norsk kultur, i en hundre år gammel diaspora.
Det er verdt å nevne at nordmennenes bosettinger i en del tilfeller kunne utøve en ganske streng justis. Sosiologen P. A. Munch bemerker i 1949 at det er et sterkt sosialt press i enkelte av bosettingene. «Fremmedelementer blir enten fullstendig assimilert eller eventuelt sosialt isolert til de foretrekker å dra sin vei». Dette viser seg også gjennom det faktum at de norske immigrantene opp til vår tid ofte har giftet seg med hverandre.
Språkvitenskapelig feltarbeid: God stemning når artikkelforfatteren intervjuer Allen. (Foto: Privat)
«Nu for ti’n, så gifter´øm seg med ka som helst, nå», sier Marie. «Men mi, mi va´kje spost å gjera det mi, veit du.» Salome sier det enda sterkere, det var ikke nok å gifte seg norsk, det måtte være innafor den samme lutherske kirka også: «Å veit du, i dessa daga, lange gongen, det var ein sind om ei jinte gikk ut med ein gut ifrå andre kjørka.»
Om en likevel skulle få henstand med tanke på livspartner, fantes det heldigvis nok av norske kirker å ta av. Den norskamerikanske språkforskeren Einar Haugen nevner at det i 1939 var sju tusen norske kirker og menigheter i USA, mange av dem har dessuten helnorske navn (for eksempel Norsk evangelisk-lutherske menighet av den uforandrede Augsburske konfession og Vor Frelsers norsk-evangeliske lutherske menighet). Som sammenligning kan det nevnes at det er 1620 norske kirkebygg i bruk i Norge dag. De norske immigrantenes iherdige insistering på å holde på sitt norske språk, sine heilnorske kirker og sin kultur, avkrever imponert beundring fra vår side. Og vi er takknemlige, for ellers hadde det ikke vært noe norsk-amerikansk språk vi kunne studere.
Språket vårt forteller historien om hvem vi er
Men det er klart en ikke kan la være å sammenligne litt overfladisk med innvandrere i det moderne Norge. Når de ulike innvandrergruppene helst vil bo sammen med sine egne, kaller vi det gettodannelse og manglende evne til integrering. Når innvandrere ikke lærer seg det norske språket på noen få måneder, kaller vi det vrangvilje og kutter ned på antall timer de får til norskopplæring, mens kravene skrus opp. Og at det skulle finnes fjerde generasjons innvandrere som enda ikke bryr seg om å beherske nasjonalspråket – bare tanken! Når innvandrerbarn ikke kan norsk før de begynner på skolen, er det på grensen til barnemishandling, noe som viser en total manglende forståelse for hva det moderne Norge krever. Unge jenter som blir presset til å gifte seg innenfor sin egen kultur, kaller på mishagsytringer og rettmessig forargelse.
Og en kan jo bare tenke seg til hvilke reaksjoner det ville ha avstedkommet dersom vi i dagens Norge kunne telle opp sju tusen trossamfunn som bekjente seg til f.eks. islam.
Språket ditt bærer med seg historien om hvem du er: Hvem som holdt deg og snakket med deg da du var barn, hvor du har bodd, alderen din, skolene du har gått på, alle språkene du kan, din etnisitet, hvem du beundrer, hva du bekjenner deg til, yrket ditt, klassetilhørighet: Sporene etter hele livet ditt, identiteten din, er vevd inn i språket ditt, uttalen, hvordan du velger å ordlegge deg. Din følelse av hvem du er kan vanskelig skilles fra språket ditt. Mange føler seg som to helt ulike personer når de snakker ulike språk.
Dette er vel verdt å tenke over når en vedtar og ikke minst implementerer lovverk for morsmålsopplæring og andrespråksopplæring i skolen. Men det er kanskje også verdt å tenke over når et lærested vedtar en språkpolitikk med føringer for ansattes språkbruk?
Øyet som ser
Vi nordmenn elsker norskamerikanerne. De er oss. Og vi kunne akkurat like godt vært dem. “Alle” nordmenn har norsk-amerikanske slektninger. Å komme til en norsk heim i Midtvesten er som å besøke slekta. Vi blir sjarmert og grepet på en måte som vanskelig kan betvinges av ren objektivitet. Alt kommer nemlig alltid an på øyet som ser. Selv for forskere.
Og kanskje handler det også – litt, noen ganger – om fargen på øyet som ser.
Kristin Melum Eide er professor i nordisk språkvitenskap ved NTNU. Hun er spesielt glad i å formidle faget sitt og har nylig utgitt boken «Språket som superkraft». Denne artikkelen ble første gang publisert i universitetsavisa.no.