– I tunge stunder har jeg tenkt at det at jeg ikke har ett tydelig litterært prosjekt, en lett gjenkjennelig stil eller stemme, er beviset på at jeg ikke egentlig er noen ordentlig forfatter. Derfor er jeg ekstra glad for at juryen trekker fram mangfoldigheten i forfatterskapet mitt, forteller Thomas Lundbo i denne talen fra utdelingen av Thorleif Dahls pris 2023. Her gir årets prisvinner et innblikk i sitt eget forfatterskap, sitt oversetterarbeid og sin grensesprengende bruk av språket.
Prisoverrekkelse: Thomas Lundbo med preses Carina Nilstun (t.v.) i Det Norske Akademi og styreleder Kitty Dahl i Thorleif Dahls kulturbibliotek. Foruten hederen består prisen av en Hermes-statuett og 100.000 kroner. (Foto: Stig Michaelsen)
Tusen takk for prisen, og tusen takk for en begrunnelse som gjør meg både stolt og rørt, ja, jeg blir nesten litt brydd over å høre så mye fint om meg selv på en gang. Så foreløpig skal jeg holde meg til det generelle.
Dette er altså en pris som deles ut for «fremragende bruk av riksmålet» ifølge Akademiets hjemmesider, eller som det står i statuttene for prisen, til «en forfatter eller en oversetter som benytter moderne riksmål eller bokmål i sitt arbeid med litteratur». Det ene kriteriet har en umiskjennelig eim av en språkstrid jeg egentlig ikke forholder meg så mye til, selv om vi akkurat nå, passende eller upassende nok, befinner oss i Målstova.
For min egen del har jeg mine språklige føtter trygt plantet i bokmålet, antagelig med noen avslepne spor av vikværsk i det muntlige, mens jeg i skrift godt kan føye meg etter riksmålsnormen hvis anledningen krever det. På den annen side kunne jeg sikkert ha forsøkt å skrive nynorsk også, hvis det var det om å gjøre, hvis jeg trodde det gagnet teksten. For både som oversetter og forfatter tilpasser jeg språket etter hva det brukes til.
Så derfor, over til det andre kriteriet: språkarbeidet, benyttelsen. Det er det som interesserer meg – bruken av språket, språket i bruk. Og siden jeg som språkbruker også virker i kunstneriske, kreative og kritiske sammenhenger – på en sådan dag våger jeg såpass høytidelige ord: hvordan denne bruken ikke bare stadfester språket, men også beriker og utvider det, utforsker forskjellige typer språk eller stiller dem til skue, og kanskje til og med utfordrer de antatte grensene for hva språket kan være og gjøre.
Som språk- og litteraturstudent på nittitallet fikk jeg min dose språkteori, og lærte at språket kan være og gjøre veldig mye. I dag har jeg imidlertid en ganske klar fornemmelse av at det er et temmelig snevert språksyn som dominerer i samfunnet, et språksyn som står i forlengelsen av det man vel kaller kommunikasjonsmodellen. Kort fortalt er språket noe en avsender bruker for å kommunisere et bestemt budskap, og så gjelder det å pakke budskapet inn slik at det når mottageren mest mulig intakt, med minst mulig meningstap underveis, og minst mulig støy på linja.
Ikke minst er dette noe jeg gjenkjenner når jeg snakker med ikke-innvidde om den skjønnlitterære oversettelsen, siden mange tenker seg at oversetterens oppgave er å gjengi en eller annen dulgt forfatterintensjon på en renest mulig måte. Men jeg har altså en følelse av at denne tankegangen vinner stadig mer terreng, på mange andre fronter. Språk oppfattes mer og mer som et verktøy for informasjonsoverføring, og det viktigste er å gjøre språket så effektivt og nøyaktig som mulig.
Forbildet jeg mistenker vi har valgt oss, er den elektroniske databehandlingen, informatikkens omgjøring av alle budskap og meninger, alle hjertesukk og erklæringer, til små pakker av informasjon som kan sendes så raskt som mulig rundt i systemet, og plukkes opp hvor som helst, klare til videre utnyttelse. Den store trusselen fra datamaskinene og KI-ene er ikke at de en gang skal bli som oss, og kanskje til og med overgå oss, men at de lurer oss til å bli som dem, til å forme vår egen tenkning etter algoritmene deres. Og til å snevre våre språklige utsagn mer og mer inn til kvantifiserbare datasett.
Noe av det som gjør oss til mennesker, ja, kanskje det som gjør oss aller mest til mennesker, er språket. Og noe av det som gjør oss menneskelige i vår omgang med språket, er den intuitive årvåkenheten og følsomheten for alt som skjer og kan skje, spontant, idet vi bruker språket sammen – enten dette foregår direkte mellom levende mennesker, eller gjennom tekster som henvender seg til tenkte eller faktiske lesere.
I mine beste stunder, både som forfatter og oversetter, har jeg hatt følelsen av at språket strømmer rett ut av meg, at jeg så å si kan riste det ut av ermet og ned i pennen.
Den viktigste lærdommen jeg fikk fra språkvitenskapen, er at all språklig praksis forutsetter en situasjon med et du i tillegg til et jeg som møtes i et her og nå. Språket brukes alltid i en eller annen form for utveksling. Noe annet jeg lærte, er at ordene ikke får sin mening i kraft av en mystisk iboende egenskap, og ikke nødvendigvis av gjenstanden de refererer til, men gjennom sitt forhold til andre ord, i sammenhengene som dannes. Og videre, at språket ikke er en gitt størrelse som alltid er som den er, men at det forandrer seg over tid, etter hvordan det faktisk brukes opp gjennom historien.
Dette siste pålegger oss mer eller mindre profesjonelle språkbrukere et visst ansvar – ikke for å hindre enhver forandring i språket, siden forandringen ligger i selve språkets natur, men for å bidra til at forandringen går i riktig retning, eller i hvert fall motvirke utviklingstrekk vi opplever som uheldige, i verste fall direkte menneskefiendtlige. Det er det som for meg er å røkte språket.
Og mitt bidrag har vært å prøve å bruke et språk som ikke nødvendigvis søker renhet, et språk som kan være både saklig og skjønt, nøkternt og vidløftig, og som også kan ta opp i seg litt av støyen på linja, og gi rom for den lekenheten og inderligheten som utspiller seg mellom mennesker som kommuniserer med språk, den dirrende energien som også kan oppstå i skriften, mens man skriver, til noen man ennå ikke vet hvem er, og slik gi plass til en mening, et budskap, et utbrudd som ikke er bestemt eller uttenkt på forhånd.
Hvis det er noe jeg føler jeg har fått anerkjennelse for i dag, er det en slik bruk av språket. I tunge stunder har jeg tenkt at det at jeg ikke har ett tydelig litterært prosjekt, en lett gjenkjennelig stil eller stemme, er beviset på at jeg ikke egentlig er noen ordentlig forfatter. Derfor er jeg ekstra glad for at juryen trekker fram mangfoldigheten i forfatterskapet mitt, at de tilsynelatende framhever det som en kvalitet at jeg aldri «skriver samme bok to ganger».
– Den store trusselen fra datamaskinene og KI-ene er ikke at de en gang skal bli som oss, og kanskje til og med overgå oss, men at de lurer oss til å bli som dem, til å forme vår egen tenkning etter algoritmene deres, mener Thomas Lundbo, her i samtale med Jon Rognlien. (Foto: Stig Michaelsen)
I mine beste stunder, både som forfatter og oversetter, har jeg hatt følelsen av at språket strømmer rett ut av meg, at jeg så å si kan riste det ut av ermet og ned i pennen, mens jeg nesten med forbløffelse ser hvordan det brer seg ut over arket, som om jeg var en naiv tilskuer til mine egne tryllerier. Det er selvfølgelig ikke trylling, det er som oftest et resultat av et langvarig, nitid arbeid.
Og strengt tatt er det heller ikke jeg, ikke bare jeg, som er opphavet til disse tryllekunstene, for det er ikke sånn at de går direkte ut av min egen sjel eller bevissthet eller hjerne eller hva jeg skal kalle det inni meg som jeg kjenner er i aktivitet i disse stundene. Nei, det oppkommet dette flommer fra, er selve språket, det boblende og sydende reservoaret som har samlet seg opp etter som jeg har inntatt og erfart og brukt språk opp igjennom årene.
Denne underliggende språkerfaringen har til dels foregått i kontakt med annen litteratur, med andre tekster, men heldigvis også i utvekslinger med andre levende språkbrukere. Så det er ikke bare juryen jeg skylder en takk i dag, men alle de andre som har vært en del av de fellesskapene jeg har brukt språket i, og noen av dem må jeg få trekke fram spesielt. Det første fellesskapet, selvfølgelig, der jeg lærte meg språk – foreldrene mine, som er her i dag, og Line. Litt senere kommer gutta i det gamle bandet, for de første litterære frambringelsene mine skjedde med et høylytt og eggende akkompagnement som utgjorde mye av lysten ved ordene.
Og så er det Fluberg-kretsen, som har lært meg mye av gleden ved det som kan oppstå spontant i samtalen og den språklige utvekslingen. Og senere, etter at jeg var kommet i gang med litteraturen, medredaktørene mine i Kuiper, verdens beste litteraturtidsskrift, der jeg kunne prøve ut forskjellige litterære former uten altfor mange motforestillinger. Så må jeg litt i samme åndedrag nevne gjengen bak poesifestivalen Audiatur, som utsatte meg for litterære praksiser og tenkemåter som jeg ikke ante var mulige.
Og så skylder jeg redaktørene mine en stor takk, særlig Frederik som alltid har stilt seg entusiastisk bak de tilsynelatende litt sære prosjektene mine, og alle oversatt-redaktørene jeg har jobbet for, for mange til at jeg kan nevne alle, men jeg sender en ekstra takknemlig tanke i dag til Cis-Doris Andreassen og Rune Christiansen som jeg jobbet med på de to første gjendiktningene min, og som tok meg på alvor fra første stund.
Og sist, men ikke minst, eller, jo faktisk, det minste, men også det aller viktigste språklige fellesskapet, som jeg bryner meg på og lar meg stimulere av så godt som hver eneste dag: familien min, Hanna og Marie, og Caroline, som hele tiden har støttet meg i et livsvalg som egentlig kom etter at jeg ble en del av tilværelsen hennes, og som har båret over med aparte arbeidstider og periodevis slunkne inntekter – og kanskje også en viss åndsfraværelse når jeg har latt meg rive med av skriften. Min første omsorgsfulle, men kritiske leser ved hver bok, som dessuten var den som overtalte meg til at Den som jubler sist burde trekkes ut av en novellesamling som ville blitt altfor hybrid, og utgis som selvstendig bok, i tide til at juryen for denne prisen kunne legge merke til den. Tusen takk alle sammen!
***
Les juryens begrunnelse her. Årets jury har bestått av Tom Lotherington (leder), Christine Amadou, Agnes Moxnes, Janneken Øverland og Kristin B. Aavitsland.