Boken i mitt hjerte: Ordet har bedt kjente nordmenn om å fortelle om boken i sitt liv. Først ute er Jahn Otto Johansen som velger Claes Gill. Ingen annen norsk lyriker kan vise til en slik berømmelse basert på en så liten produksjon – bare to lyrikksamlinger.
Å kåre de beste lyrikere og prosaister er en vanskelig og høyst subjektiv sak. Slik dette praktiseres av tabloidene og selv av Aftenposten, blir det en høyst tilfeldig prosess som ikke gjøres bedre av terningkast. Claes Gill bare fnyste av slikt. Han brydde seg fint lite om hva avisene skrev, selv om han kunne bli sår av ufin kritikk.
En allsidig kulturpersonlighet: Claes Gill spilte hovedrollen i filmen «Herren og hans tjenere».
Claes Gill var ikke bare en utrolig skuespiller og en teatersjef uten like. Han var en sentral-lyriker til tross for at han bare utga to samlinger – Fragment av et magisk liv og Ord i jærn. Ingen annen norsk lyriker kan vise til en slik berømmelse basert på en så liten produksjon.
Jeg har førsteutgavene av begge, og dem har jeg tatt godt vare på, særlig etter at Claes engang sa at dem måtte jeg passe på, for forlagssjef Henrik Groth i Cappelen hadde holdt tilbake et stort antall eksemplarer for å gjøre business på dem senere. Dette var en myte, men Claes Gill omga seg gjerne med myter, som da han som teatersjef i Stavanger skulle levere regnskap med bilag og hadde svært lite da han skulle møte revisor. Han påstod at han på veien hadde møtt en elefant som hadde blåst i sabelen slik at alle kvitteringer hadde fløyet til himmels. Når vi var sammen bare vi to eller han deltok i et større lag, rant slike anekdoter ut av hans munn. Han fremførte dem så intenst og troverdig at vi nesten trodde alt var sant.
Jeg var daglig sammen med Claes Gill i tre-fire uker da jeg i 1957 skulle redigere diktsamlingen Til Ungarn, som Studentersamfundets Kulturutvalg utga til inntekt for ungarske flyktningestudenter. Til Ungarn var like meget en solidaritetsdemonstrasjon overfor et frihetselskende folk som var blitt slått ned av supermakten Sovjetunionens overlegne hær. Titusener ble drevet på flukt og måtte bygge opp et nytt liv, noen av dem i Norge. Sett mot dagens svikt i innvandringspolitikken var dette en usedvanlig vellykket integrasjon. Ungarerne fullførte sin utdannelse og slo seg ned rundt i Norge som leger, tannleger, ingeniører, forskere, forretningsmenn osv. De ble aldri noen belastning for det norske samfunnet.
Jahn Otto Johansen
Norges og Danmarks fremste lyrikere bidro til boken. Jeg hadde personlig kontakt med dem alle og opplevde en solidaritetsholdning som var enestående. Diktene varierte i form og innhold – fra Arnulf Øverlands kampdikt «Glemmer vi Ungarn, hvordan kan vi da kreve rett til å leve….», Harald Sverdrups «Speilbilder i Donau», Halvor J. Sandsdalens «Ungarsk voggevise», Aslaug Vaa’s «Sviket på allehelgens dag», Magli Elsters «Svart søndag» og Jan Magnus Bruheims «Ballerina» til Carl Keilhaus «Fjerde november». Dessuten tok jeg med Henriks Ibsens dikt «Til Ungarn» som ble skrevet i 1849 under inntrykket av den ungarske frihetskamp. De danske lyrikerne Halfdan Rasmussen og Tom Kristensen bidro også med nyskrevne dikt.
Det diktet som gjorde aller sterkest inntrykk både i Norge og i utlandet var Claes Gills «Gloria Victis». Det ble oversatt til mange språk, også ungarsk. Ungarere i eksil og hjemme i Ungarn tok imot «Til Ungarn» som en solidaritets- og støtte-
erklæring. Pengene som diktsamlingen innbrakte var av mindre betydning, selv om de kom godt med.
Jeg var sammen med Claes Gill nesten hele døgnet i tre uker mens han arbeidet med diktet, det vil si med diktene, i pluralis. Han skrev nemlig elleve dikt som han lot meg lese, men så kastet på peisen fordi han ikke var fornøyd med dem. Jeg har aldri møtt en så selvkritisk norsk dikter som Claes Gill, kanskje bortsett fra Kjell Askildsen som heller ikke bruker et ord eller en bokstav for meget.
Slik lyder «Gloria Victis»:
Gloria Victis! – Glem dem aldri!
Glem aldri de falne
som roper til oss med død i sin munn
at liv, langt eller kort, i dødens stund
veies på vektskålen opp med seiershåpets svimle sekund
Gloria Victis! – Glem dem aldri!
Glem aldri de levende.
de som med døden i sind, må trosse sitt nederlag,
leve, synge for sine barn, streve fra dag til dag,
håpende intet – intet uten sitt hjertes siste slag.
Claes Gills hustru så oss nesten ikke de tre ukene denne prosessen varte. Hun kjente derfor ikke til hva hennes mann hadde vært igjennom av selvkritikk og prøvelser. Min gode venn Lars Roar Langslet, som har redigert en meget god bok om Claes Gill, baserer seg hovedsakelig på enkens papirer og fortellinger. Han fikk seg aldri til å tro helt på det jeg hadde opplevd, men så var ikke Lars Roar den som holdt det gående hele natten med noe sterkt i glasset.
Claes Gill og jeg drakk et billig brennevin, men han lærte meg at jeg skulle holde meg for nesen når jeg svelget drammen. Sent en natt da vi satt på en temmelig luguber nattklubb kom det inn noen russejenter, vakre og strålende. Tårene begynte å renne på den gamle dikter. Hans følelsesregister strakte seg fra tragedien i Ungarn til livsglade norske ungjenter med livet foran seg.
Historien fikk et etterspill. Etter at kommunistene måtte gi fra seg makten i Ungarn og før de kom opportunistisk tilbake som sosialister og sosialdemokrater, ble jeg kalt ned til Budapest for å motta Den ungarske frihetsprisen av 1956, en pris som normalt ikke ble gitt til utlendinger. Det var for mitt arbeid med «Til Ungarn» som president Arpad Gönz sa hadde betydd meget for ungarerne.
Etter den storslåtte seremonien i Parlamentet ble jeg invitert med presidenten opp til høyden der revolusjonsheltene Imre Nagy og Pal Maleter ligger begravet. Jeg fikk legge ned en krans assistert av en ungarsk soldat, men det som gjorde størst inntrykk på meg var monumentet over falne russere som hadde gått over til frihetskjemperne. De ble også beæret med kranser og blomster. Ungarerne og de som bidro til diktsamlingen, ble aldri primitive fiender av det ekte russiske og den store russiske kultur.
Riksmålsforbundet har utgitt en CD hvor André Bjerke og Claes Gill leser egne dikt. Claes Gill leser på sitt karakteristiske vis 14 av sine mest sentrale dikt, bl.a. «Mozart», «De tusen kandelabres sus» og «Steen til et Taarn». CD-en koster kr. 80,- og kan bestilles ved å gå til nettbutikk-siden eller ved å sende en e-post til ordet@riksmalsforbundet.no