HØRINGSSVAR FRA RIKSMÅLSFORBUNDET OM FORSLAG TIL NY OPPLÆRINGSLOV

Dato: 19. desember 2021

 

I henhold til Riksmålsforbundets program vil vi i dette høringssvaret begrense oss til å kommentere punkter i høringsnotatet som omhandler opplæringsspråk og elevenes språklige rettigheter.

 

Punkt 10.4 – 10.6.2

Riksmålsforbundet er glad for departementets forslag om å lovfeste at opplæringsspråket i Norge er norsk, samisk eller norsk tegnspråk. Dette vil også harmonere med bestemmelsene i den nye språkloven. Norsk språk er under et betydelig press fra engelsk, og dette presset vil ikke bli noe mindre i fremtiden. Desto viktigere er det at loven verner om og styrker norsk som landets samfunnsbærende språk. Det er spesielt viktig å presisere i en slik fremtidsrettet lov at norsk er opplæringsspråk, ettersom morgendagens språkbruk avhenger av hva elevene lærer på skolen i dag.

Punkt 11.6.2 – 11.6.3

Fastsettelse av hovedmålet ved hver skole

Riksmålsforbundet støtter departementets forslag om å videreføre kravet om rådgivende folkeavstemning om valg av skriftspråk i skolene. I valg av språk er det mest demokratiske å spørre språkbrukerne.

Etter vår mening er foreldrene og de foresatte best egnet til å avgjøre om det er bokmål eller nynorsk som passer for egne barn.  Dessverre vil lovforslaget få uheldige og udemokratiske følger ved at stemmeretten fortsatt skal gjelde alle stemmeberettigede i skolekretsen. Avstemningen bør heller gjøres blant foreldrene og de foresatte, slik regelen var frem til 1985.

Dagens regler for folkeavstemning om opplæringsspråk har flere steder ført til at nynorsk har fått flertall og blitt valgt som hovedmål enda de fleste elevene er bokmålselever. Opplæringsloven bør derfor utformes på en måte som ivaretar også bokmålselevenes språklige rettigheter. Problemstillingen er særlig aktuell i tilflyttingsområder og nynorskens randsoner. Lokalsamfunn endrer seg, og bokmålsfamilier kommer i flertall. Mange synes forståelig nok at det er synd å gi slipp på lokale tradisjoner.

Men det er ikke riktig å tviholde på nynorsk som hovedmål i skolen fordi det er en gammel kulturtradisjon på stedet, når flertallet av dem dette gjelder ønsker skifte. Med en videreføring av de gjeldene reglene for avstemning kan paradoksalt nok besteforeldre og oldeforeldre i skolekretsen avgjøre opplæringsspråket, ikke de foresatte som står barna nærmest. Opplæringsloven må ivareta elevenes språklige rettigheter og ikke fungere som en språkpolitisk favorisering av den ene målformen på bekostning av den andre.

11.6.4 Videreføre valg av skriftspråk i læremidler og i skriftlige arbeider

Riksmålsforbundet er positiv til at loven skal sikre elevenes mulighet til «å ivareta sitt eget skriftspråk i skriftlige arbeider og gjennom læremidlene.» Derfor er det viktig at foreldrene til elever på 1. til 7. trinn fortsatt får velge om læremidlene skal være på bokmål eller nynorsk, slik departementet foreslår. Likeledes at elevene får beholde retten til selv å velge ønsket målform fra 8. trinn og at det presiseres at denne retten også gjelder i videregående opplæring. Språk er i høy grad personlig og knyttet til ens identitet, og elevene på disse trinnene er modne nok til å få velge selv.

11.6.7 Generelt krav om opplæring i både bokmål og nynorsk

Vi er enig med departementet i prinsippet om at innholdet i fagene som hovedregel ikke skal fastsettes i loven, men fremgå av læreplanene i fagene. Tidene skifter, og det må være rom for oppdateringer og justeringer innenfor læreplanene.

Lovforslaget vil erstatte kravet om obligatorisk sidemålsundervisning på 9. og 10. trinn med et generelt krav om opplæring i begge skriftspråkene. Dette kan gi skolene større fleksibilitet, men vi ser det som svært uheldig hvis dette gjøres for å intensivere sidemålsundervisningen og dens kompetansemål i småskolen. På de første skoletrinnene er det pedagogisk sett ekstra viktig at barna får konsentrere seg om å lære hovedmålet. Ettersom bokmål og nynorsk er så like skriftspråk, vil det i denne alderen være forvirrende og hemmende å lære to varianter av norsk samtidig.

Riksmålsforbundet er for opplæring i begge målformer, men loven bør være åpen nok for justeringer i måten den utføres på. Vi mener at hovedmålsundervisningen må styrkes og at sidemålsundervisningen bør konsentrere seg om lesning og forståelse, ikke skriftlig beherskelse, med mindre eleven vil ha det som valgfag. Kravet om skriftlig sidemålskompetanse bygger på en gammel utopi om at også bokmålselever vil lære seg begge målformer like godt. Resultatene med over 100 år med sidemålsundervisning viser sørgelige prestasjoner blant bokmålselevene. Nesten ingen av dem går over til nynorsk.

Mange av nynorskelevene, derimot, går over til bokmål. I skoleåret 2020-21 hadde 11,79 prosent av grunnskoleelevene nynorsk som hovedmål. Tendensen de siste årene er at andelen blir nesten halvert i overgangen fra grunnskole til videregående skole. For å motvirke denne tilbakegangen er ikke svaret å presse uvillige bokmålselever til å skrive sidemål, men å gjøre det lettere å være nynorskelev. Derfor mener vi at nynorsksiden har god grunn til å kreve likestilling mellom bokmål og nynorsk når det gjelder tilgangen til lærebøker og læringsressurser på egen målform. Her er det utvilsomt et stort hull å fylle.

RIKSMÅLSFORBUNDETS HØRINGSSVAR OM REVIDERTE RETNINGSLINJER FOR NORMERING, 2021

Kommentarer til kapitlene i Språkrådets høringsnotat:

Bakgrunn (side 2)

Det er naturlig at Språkrådet har gjort seg de tankene som uttrykkes i de tre kulepunktene på side 2 – om tekstgrunnlaget, retningslinjene og om at tiden går – og trekker konsekvensen av det: en justering. Det bør være synspunktet også i fremtiden – en justering (varsom endring) med f.eks. 20 års mellomrom.

Så må det være klart at det dreier seg om retningslinjer, ikke om heldekkende regelverk. Det må alltid være rom for skjønn.

1. Hva er en norm? (side 41)

Ingen bemerkninger.

2. Hvorfor normere? (side 42)

Fremhevelsen av skriftspråket som et «eget selvstendig språk som må læres,» er på sin plass. Likeså dets «historiske dybde», med andre ord dets funksjon som bindeledd mellom generasjonene.

I riksmålsnormeringen strekker den «historiske dybde» ned til 1917-rettskrivningens tradisjonelle former (jf. 6.2.6). Da fikk «det almindelige bogmaal», riksmålet, sitt moderne utseende. Grunnlaget var som i 1907: det standardiserte talespråk som hadde vokst frem, og som ble kodifisert i Norsk Uttale-ordbok (1910). Vi hadde gjerne sett at dette kom frem her eller i avsnitt 6.1.

At de moderne norske skriftspråkene (bokmål og nynorsk) er «nokså strengt» normert, er nok for sterkt sagt. Det kommer iallfall an på hva man sammenligner med.

Et hovedpoeng for Riksmålsforbundet er det som sies sist i avsnitt 3 på side 42:

«Skrivemåte og bøyning kan betraktes som relativt overfladiske sider av språket, men samtidig er det særlig skrivemåte og bøyning som gir skriftspråket en umiddelbar identitet og gjør det gjenkjennelig som det samme språket fra tekst til tekst. Dette er igjen en forutsetning for at skriftspråket lett skal kunne læres.»

Det er naturligvis grader av gjenkjennelighet, og folks oppfatning av normative forskjeller varierer. Men at et «strengt normert» skriftspråk læres lettere enn et med spektre av valgfrie former, kan det ikke være tvil om.

 3. Språkpolitisk grunnlag for normering (side 43)

Det vesentligste sies i sitatet fra språklovsproposisjonen, pkt. 4.2.1. Men med ordene om at rettskrivningen «i store trekk» skal ligge fast, holder man altså fast ved den variasjonsbredden som ifølge forrige kapittel gjør språket mindre lett å lære.

De mange tillatte formene i den offisielle rettskrivningen skaper forvirring og unødige vanskeligheter. Riksmålsforbundet mener at ordformer i bokmål som påviselig nesten ikke brukes, bør gå ut av rettskrivningen. Nå som tilnærmingspolitikken er høytidelig forlatt, bør konsekvensen være at man også rydder opp i de mange samnorskformene som denne politikken etterlot seg i rettskrivningen. Bokmålet må bli en fastere norm og gjenspeile usus.

I og med at det stadig skal eksistere et både-og, og i og med at prosessen blir den samme som før (fagråd – styre – departement) kan det antagelig ikke ventes noen hurtig forandring til bedre tilstander, slik vi ser det. Jf. pkt. 5.3.

Kompetansen befinner seg i Språkrådets sekretariat og fagråd. Styret er ikke nødvendigvis kompetent, departementet heller ikke, og (lange og) grundige utredninger må følge sakene. Det kan bli tungrodd, men er ikke til å komme bort fra når endelige avgjørelser skal tas på politisk nivå.

4. Faglig grunnlag for normering (side 44)

4.2 Implisitte vedtak

I lys av det som sies i kulepunkt 3 under Bakgrunn – at tidene forandrer seg – forstår vi ikke helt at data fra inntil 60 år gammel lærebokgransking tas inn i normeringsgrunnlaget. Det må kunne begrenses til å gjelde terminologien.

4.3 Orddannelse i norsk

Visse avledningssuffikser kan by på (små) problemer.

5. Språkspørsmål og normering (side 45)

5.3. Allmenn høring av forslag til rettskrivningsendringer

Hvorvidt dette fører bare godt med seg, tør vi ikke si. Språkrådet har kanskje høstet erfaringer i forbindelse med nynorskrettskrivningen av 2012, som var bred, men ikke «allmenn».

Vi minner om vedtaket (1998) om at det i norvagiseringsspørsmål skal tas hensyn til reaksjonen fra publikum og at man skal gå forsiktig frem i slike saker. En «allmenn høring» ville i dette tilfellet ha kunnet hindre noen av de ekstreme norvagiseringsvedtakene i Norsk språkråd i 1990-årene, som f. eks. pøbb og sjov (som ikke ble godkjent av departementet) og gaid og kamping (som ble godkjent som valgfrie former).

6.Særskilt om bokmål (side 47)

6.1 Bakgrunn

Også betegnelsen den «omhyggelig, men ukunstlet dagligtale» burde nevnes. (Fra den kongelige resolusjon om 1907-reformen). Det er stadig en aktuell betegnelse, ettersom det går tilbake med omhyggeligheten i dagligtalen.

Betegnelsen «konservativt bokmål» brukes etter vårt inntrykk av folk som ikke vil bruke betegnelsen «riksmål». Vi tror det forvirrer mer enn det opplyser å operere med tre slags bokmål.

At det er forskjellige meninger om hvorvidt valgfriheten oppleves som problematisk, kan så være. Men det som betyr noe, er hva de fleste mener.

6.2.2

En justering må vel være en forandring av noe man har. Normering av «ord som tidligere ikke har vært normert» bør ikke kalles justering. Brukbare betegnelser: «unormerte ord», «førstegangsnormerte ord», «nyordsnormering».

6.2.3.

«En redigeringsprosess» kan være så mangt. Det kunne trenges et adjektiv, f.eks. «forsvarlig». Når «normdannende tekster» er fjernet, har man avskåret seg fra å mene at noen skriver bedre enn andre, og at fagfolk er mer å lite på enn legfolk (f.eks. journalister).

«Muntlig språk» finner man en del av på sosiale medier. Selv om man ikke tar hensyn til slikt stoff (uredigert som det er), bør man følge med i den grad det er mulig.

6.2.5  

Her er det altså tale om bøyningsformer?

10. Retningslinjer for normering av importord (side 54)

10.3 Nærmere om norvagisering

Erfaring har vist at norvagisering kan ha vanskelig for å slå igjennom (jf. pkt. 5.3). Vi mener at «fremme» i siste avsnitt er for sterkt. Det bør stå: «… strategi for normering (og innføring) av norvagiserte former».

Vi anbefaler at annet avsnitt utgår. De som av en eller annen grunn forsøker seg med privat norvagisering, kan ikke ventes å kjenne rettskrivningsprinsippene, og «norsk uttale» kan være så mangt. Og hva ligger det i «godtas»? Hvem skal godta?

Om vedlegg 2 (side 61) kunne være en del å si. Vi går imidlertid ut fra at det ikke nå skal drives en forsert norvagisering, og at virksomheten på dette området vil bestå i å samle materiale.

10.8. Ny vurdering av norvagiseringssaker

En klar forbedring av det som ble vedtatt i 1990-årene. Det må vel være fagrådet som skal ta seg av sakene, og det bør stå: «… skal fagrådet analysere …». Det kunne også stå noe om hvordan et vedtak skal publiseres.

Vedlegg 2 (side 60)

To korrekturer:

Side 60: I omtalen av K1 må parentesen om «trykktung» fjernes.
Side 61: I V25 er det tale om engelske ord med oy (old) boy(s), soya o.l.

Sluttkommentar

Det har gledet oss å lese et språkrådsdokument i en så riksmålsnær form; med tre-fire unntak er det faktisk rent riksmål – eller «konservativt bokmål», for å tale med avsnitt 6.1.

Språkrådet ser seg tjent med å avfatte et viktig normeringsdokument i denne språkformen. Det tar vi som et godt tegn og som et argument for at den forsiktige holdningen til endringer som uttrykkes i 6.2.2, ikke trenger å gjelde mindre brukte radikale former.

Riksmålsforbundet sendte følgende høringsinnspill til Kystverket 1. desember 2020:

Riksmålsforbundet vil protestere mot Kystverkets foreslåtte krav om bruk av kun engelsk språk på sjøtrafikksentralens arbeidskanaler (høringsnotatets punkt 3.3).

Norsk språk er under sterkt press fra engelsk. Derfor er det viktig å slå ring om vårt eget språks posisjon i samfunnet innenfor alle sektorer, slik Regjeringen og Stortinget vil med den kommende språkloven. Loven fastslår som formål å styrke norsk «som eit fullverdig og samfunnsberande språk i Noreg.» Det vil være derfor være i strid med den overordnede språkpolitikken å fastsette at norsk ikke skal være tillatt i sjøtrafikksentralenes kommunikasjon. Muligheten for fartøyene til å kommunisere på norsk må opprettholdes.

Riksmålsforbundet har forståelse for Kystverkets vektlegging av hensynet til sikkerheten til sjøs. Vi har ikke selv maritim kompetanse til å vurdere argumentene, men mener at de ikke er tungtveiende når et bredt sjøfaglig miljø er sterkt uenig med Kystverket i sikkerhetsvurderingen. En rekke organisasjoner, deriblant Norsk Losforbund og Norsk Sjøoffiserforbund, mener tvert imot at språkkrav om kun engelsk vil svekke sikkerheten i norske farvann.

Også Riksmålsforbundet er innforstått med at det på visse virksomhetsområder er nødvendig med ett felles internasjonalt språk av sikkerhetshensyn, men vi mener at Kystverket ikke har presentert noen overbevisende argumentasjon for at det gjelder i dette tilfellet.

Derfor bør det nasjonale hensynet til norsk språks vern og status veie tyngst.

 

Med vennlig hilsen
Riksmålsforbundet

Stig Michaelsen
kommunikasjonsleder/nettredaktør

Riksmålsforbundet sendte følgende synspunkter og forslag til Kulturdepartementet 3. mai 2019: (Les mer…)

Innspill fra Riksmålsforbundet til Kulturdepartementets arbeid med ny kulturmelding 2018, 15.2.2018

• Grunnfjellet i norsk kultur: Det norske språks ve og vel må stå helt sentralt når Regjeringen skal stake ut den langsiktige kursen for norsk kulturpolitikk. Språket er vår viktigste kulturverdi og uløselig knyttet til både vår nasjonale og personlige identitet. Det er vårt ansvar som kulturnasjon å ta godt vare på det.
• Styrk det norske språkets posisjon: Språkrådets tilstandsrapport fra 2017 viser at norsk er under alvorlig press. Engelsk overtar mer og mer som undervisningsspråk og fagspråk på en rekke felter. På arbeidsplasser er det blitt en sikkerhetsrisiko at ansatte ikke kan kommunisere på ett språk. Det norskspråklige kulturtilbudet til barn er svært begrenset i nye, nettbaserte medier. Norsk barne- og ungdomslitteratur sliter, og det utgis nesten ikke fagbøker for gutter. Kulturmeldingen må møte disse problemene med offensive og konkrete tiltak for å sikre en positiv og sunn utvikling for norsk språk og hindre domenetap.
• Tenk helhetlig: Sett språket på dagsorden på alle samfunnsområder og i alle sektorer, ikke bare innen kulturlivet. Arbeidet med klarspråk i offentlig virksomhet er et eksempel på viktig og vellykket tverrfaglig språkarbeid.
• Styrk og dyrk språkorganisasjonene: Her finnes både faglig kompetanse og idealister som gjør en stor frivillig innsats. For å styrke og dyrke det norske språket, er det viktig for begge målformer at de frivillige språkorganisasjonene og Språkrådet får bedre arbeidsvilkår. Riksmålsforbundet fremmer god språkbruk og språkglede. Vi har en rekke allmennyttige tilbud, bl.a. gratis språktjenester på nettet, eksamenschat på nettet, seminarer, eksamenshjelp, læremidler til norsktrening for innvandrere og utdeling av gratis språkbøker. Selv om språkorganisasjonene har ulike oppfatninger, bør fruktbart samarbeid på tvers av skillelinjene fremmes. Kulturdepartementet bør legge til rette for og incentivere slikt samarbeid. De økonomiske tilskudd til språkorganisasjonene må økes betydelig.
• Språkpolitikken hører hjemme i Stortinget: Riksmålsforbundet og Noregs Mållag er enige om at Stortinget bør fordele språkmidler og støtte til språkorganisasjonene. Saksbehandlingen av søknader om tilskudd bør derfor tilbakeføres fra Språkrådet til Kulturdepartementet.
• Ordboksverkene for begge målformer må sikres: En forutsetning for både en vital norsk kultur og en sunn norsk språkutvikling er tilgangen til solide og oppdaterte ordbøker for hele befolkningen. Den helt nye nettordboken naob.no er nå den største ordboken for riksmål/bokmål, mens Norsk ordbok 2014 spiller tilsvarende rolle for nynorsk. Det er et kulturpolitisk ansvar å garantere at disse gratis nettordbøkene blir driftet og løpende oppdatert i fremtiden. En ordbok blir aldri ferdig; den utvikler seg hver eneste dag. I tillegg må Norsk ordbok få midler til å digitalisere innholdet under bokstavene A til H, som hittil bare finnes i papirutgaven.
• Styrk skolens norskundervisning: Dette handler om det norske språkets fremtid. Bedre norskopplæring på alle trinn i skolen og bedre lærerutdannelse i norskfaget må sikres. Norsktimene er blitt overfylt. Elevene må få flere norsktimer og mer skrivetrening i hovedmålet. Det innebærer også at den skriftlige sidemålsopplæringen bør bli valgfri. Dagens ordning skaper mer språkhat enn språkglede.
• Sats på norsktrening for innvandrere: Med økt innvandring følger også nye språklige utfordringer for landet vårt. Det er bred politisk enighet om at norskferdigheter er nøkkelen til god integrering. Riksmålsforbundet bidrar til frivilligsentralenes dugnadsarbeid for norsktrening rundt om i landet. Det er god og fremtidsrettet kulturpolitikk å støtte denne frivillige innsatsen og å øke den.
• Fra språkstrid til språkrøkt: Kulturmeldingen bør fremheve verdien av de nåværende prinsippene for rettskrivningsnormering. At den politiske styringen av normeringen er oppgitt, har gitt oss større språkfred. Kulturpolitikken fremover bør ta sikte på å støtte opp om tiltak for å dyrke og pleie språket.
• Moms ikke språket vårt: Norge er et lite språksamfunn. Vi er et folk som leser mye. Den som leser mye blir glad i og interessert i språk. Derfor bør det være momsfritak på alt som publiseres, uansett publiseringsform.
• Folkebibliotekene – en bærebjelke for skriftkulturen: Et moderne og fremtidsrettet nettverk av biblioteker må være et sentralt virkemiddel i den langsiktige kulturpolitikken. Kommunene må ikke tillates å nedprioritere folkebibliotekene.
• Styrk det nordiske språkfellesskapet: Dette er en stor kulturell ressurs som kan utnyttes bedre; det er uheldig at skandinaver tyr til engelsk for å forstå hverandre. Dubbing av fjernsynsprogrammer må unngås. Å forbedre den gjensidige forståelsen av nabospråkene styrker både Norden som region og Norge som kulturnasjon.

Til
Det Kongelige Kulturdepartement
Deres ref. 08/992 KHA:amb av 16. april ang. Stortingets dokument nr. 8:58 (2007-2008)

Høringsuttalelse om forslag til endring i lov om stadnamn
fra Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur

Saken gjelder både gårdsnavn og bruksnavn
(Les mer…)