De mange tillatte formene i den offisielle rettskrivningen skaper forvirring og unødige vanskeligheter. Vi må få bort former som det kan dokumenteres at nesten ingen bruker.
Det folk oppfatter som «normalt» bokmål, er det moderate bokmålet – det du leser her, fremholder Tor Guttu, hovedredaktør for Det Norske Akademis ordbok.
«Hva er ‘normalt’ bokmål?» er tittelen på hovedoppslaget i Språkrådets publikasjon Statsspråk nr. 4/2020. Hvorfor står «normalt» i anførsel? Jo, fordi folk ellers ville tro det dreier seg om den alminnelige formen av bokmålet, den vanlige, den moderate, den du leser nå.
Men Språkrådet vil noe annet med ordet. Kan det virkelig være at det bruker anførselstegnet i betydningen «såkalt»? For å fortelle at normalt bokmål ikke finnes? Etter å ha lest oppsettet blir man sannelig i tvil. Vi får ta det i beste mening og tro at de som leser Statsspråk, skal minnes om at «normal» har en overordnet, mer teoretisk betydning: «som er basert på og gir uttrykk for en norm».
En lignende definisjon står i naob.no, og den er naturligvis riktig. Men anvender man den på de offisielle norske rettskrivningsnormalene – bokmål og nynorsk – så knirker det. For kan de to norske skriftnormalene karakteriseres som normer? I europeisk sammenheng kan de neppe det. Til det er de for løse.
Moderat og radikalt bokmål
I kapittelet om normeringshistorien i Riksmålsgrammatikken gir vi et lite eksempel på moderat og radikalt bokmål slik de kunne se ut etter hver av de store rettskrivningsrevisjonene (1917, 1938 og 1959) foruten på moderat bokmål etter liberaliseringen i 1981. De står på hhv. side 243, 247, 253 og 257 i 2. utgave av grammatikken (2017). I dag – 40 år etter liberaliseringen – ser moderat bokmål i denne teksten ut som i 1981, identisk med riksmålet:
Hun gikk langsomt frem mot huset og stanset nedenfor trappen. Endelig kunne hun sette seg og hvile, nyte roen og stillheten, være alene med seg selv en stund. Hun så utover og strøk seg over pannen.
På radikalt bokmål anno 2021 ser det slik ut:
Hun gikk langsomt fram mot huset og stansa nedafor trappa. Endelig kunne hun sette seg og kvile, nyte roa og stillheten, være aleine med seg sjøl ei stund. Hun så utover og strøyk seg over panna.
I 1981 ville den radikale teksten hatt formene ho, gjekk, setta, væra, såg og strauk. Noen former fra samnorskpolitikkens dager er altså blitt fjernet i løpet av de 40 årene, de fleste i 2005. (For ordens skyld: Formen fram stikker seg i dag ikke ut som merkbart radikal; den er ikke «markert», som vi sier. Den er med i bildet fordi den var eneste offisielle form fra 1938 til 1981. Man kan si at den er den «minst moderate» av paret frem/fram.)
Ubrukte samnorskformer står fortsatt i ordbøkene
Oppsettet i Språkrådets blad kan leses som en slags protest mot realitetene: Verden er ikke den vi har rett for øynene; den er slik man en gang i fortiden vedtok at den skal være.
Statsspråk intervjuer seniorrådgiver Sturla Berg Olsen i Språkrådet, som gir en korrekt beskrivelse av det som skjedde i 2005: Noen samnorskformer ut og noen riksmålsformer inn. Videre refererer han – korrekt tror vi – Språkrådets overforsiktige linje, når han sier at det «kan være grunn til å se om det trengs justeringer i bokmålsnormen basert på bruken vi ser i store korpus».
Dette smaker litt av politikk. Det kan iallfall ikke være uttrykk for et ønske om å komme snarest mulig frem til en relativt fast norm, til noe som nærmer seg det man har i andre land, til et bokmål som er lettere å lære (ikke minst for innvandrere), et bokmål som er mer i samsvar med det man oftest møter i litteraturen i videste forstand. Språkrådet risikerer lite ved å gå raskere frem i rydningsarbeidet.
Men overforsiktigheten har vel en slags hjemmel, og den formuleres gjerne slik Berg Olsen gjør det: «Den gjeldende språkpolitikken legger til grunn at normene for bokmål og nynorsk i store trekk skal ligge fast.»
Dette kan bety to ting: for det første at det ikke lenger skal tas sikte på tilnærming, for det annet at det som bokmålet ikke ble kvitt av samnorsk- og nynorskformer i 2005, likevel skal være med videre som likestilte former – altså selv om de er produkter av den samnorskpolitikken som høytidelig er forlatt. Denne paradoksale situasjonen burde erkjennes klarere av Språkrådet.
Tallenes klare tale
Tall og statistikker er stort sett kjedelig lesning, men vi må få gi et glimt av normeringshverdagen med et eksempel på hva «vi ser i store korpus», altså hva store tekstbaser forteller oss om hvor «vanlige» ord og ordformer er. Mulighetene for å finne ut dette – og til å bedømme hvor rimelig det er at en viss ordform eller bøyningsform skal være påbudt eller tillatt – har steget enormt de siste 20 årene.
Korpuset som har betydd mest for riksmålsnormeringen i de senere år, er Nasjonalbibliotekets korpus bokhylla.no. Det inneholder mellom 30 og 40 milliarder ord. Undersøker vi forekomstene av ordparet nedenfor/nedafor i tidsrommet 2000–2021, finner vi dette i «litteraturen i videste forstand» – dvs. i henholdsvis bøker av ethvert slag, aviser og tidsskrifter (tallene er fra 13. februar 2021 avrundet nedover til nærmeste 10):
nedenfor 82 850 + 135 000 + 7 190 = 225 040 forekomster
nedafor 2 260 + 2 110 + 750 = 5 120 forekomster
I tallet for nedafor inngår alle treff i nynorsktekster. De utgjør erfaringsmessig noe under 10 % av totalen, og antall forekomster av nedafor i riksmåls-/bokmålstekster skulle dermed være omkring 4 700.
Men vi kan ikke regne oss ferdige med saken før ordtypen og de to «systemene» er undersøkt. Neden- kan være førsteledd i flere ord (nedenfra, nedenifra, nedenom o.fl.), og -for og de andre preposisjonene kan også stå etter både borten-, innen-, oven- og uten-. Om vi nå bare kaster et blikk på neden-ordene, ser vi:
- at selv ikke i samnorsktiden tenkte man seg muligheten neda- foran vokal: nedaifra, nedaom og nedaunder. Men nedatil kom omsider inn som valgfri form (vaske seg nedatil).
- at heller ikke i mer litterære ord våget man seg til med neda-. Formene nedenanført, nedennevnt og nedenstående forble eneformer samt nedenforliggende, tross nedafor.
Landsmålet hadde fra begynnelsen nedan-, riksmålet hadde neden-. Enkelt og greit. Begge er mulige i alle sammensetninger. Ved å tillate neda- i begge målformer – om så bare forsiktig, «så langt råd er» – ble det skapt forvirring og unødige vanskeligheter. Vi bør snarest komme ut av dem. Finner vi omtrent samme forhold mellom variantene ved andre ord av typen nedenfor/nedafor, bør ordene neda-, ova-, inna- og uta– med preposisjon som annetledd kunne tas ut av bokmålsnormen. De tradisjonelle formene er mellom 45 og 50 ganger så hyppige.
Norskfilologer som vil bort fra skrifttradisjonen
Hvis gjennomgangsmelodien i lærerutdannelsen er at alle tillatte skrivemåter er likeverdige, har riksmålsbevegelsen stadig sin berettigelse.
Statsspråkbrosjyren inneholder også utsagn fra en annen norskfilolog: førsteamanuensis Urd Vindenes ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Hun synes å representere det synet som ofte har kommet til uttrykk i norskfilologiske kretser (NB: Jeg antyder med perfektum at det er et syn som var vanligere før).
Hun «forteller at kildegrunnlaget for normeringa har endra seg ganske mye de siste åra. Nå har vi store tekstkorpus som alle kan søke i for å finne hva som er eller ikke er i bruk». – Dette er så sant som det er sagt. «Men», sier hun videre, «vi må huske på at mange tekster blir redigert av et forlag eller en avisredaksjon før de havner i korpus. Redaksjonene kan ha egne «husnormaler» der de luker ut ulike former som skribentene bruker. Derfor er det viktig å også ta med uredigerte tekster i kildegrunnlaget for normeringa.»
Vindenes er klar over at «det er stor variasjon i bokmålsrettskrivinga, men det mest vanlige er en moderat form for bokmål», og at «de formene vi oftest ser, blir oppfatta som de mest nøytrale formene».
Med andre ord: Vi har en skrifttradisjon, men Vindenes uttaler seg som om hun vil bort fra den, slik så mange meningsfeller av henne har forsøkt gjennom 100 år uten å lykkes. En fornuftig skole- og språkpolitikk må vel gå ut på å få flest mulig innforlivet med skriftspråktradisjonen? Jo flere som kan lese, forstå og ha glede av dagens og tidligere tiders «litteratur i videste forstand», og som kan bruke språket, jo bedre – ikke sant? Heldigvis er det lettest å lære «de formene vi oftest ser», og det viser seg at de fleste lærer dem, uansett hva de har måttet forsere av hindre på veien gjennom skolen.
Takket være bokmålsliberaliseringen i 1981 og senere justeringer er forskjellene mellom dagens moderate bokmål og den moderate versjon av 1917-rettskrivningen så få og små at vi, hva normen angår, nå bør kunne lese bortimot 100 år gammel litteratur i original som om den var skrevet i våre dager. Og det er da noe! I andre nasjoner er dette tidsspennet mange ganger så stort. Islendingene kan lese sin sagalitteratur i original, og de anser det som et gode.
Protest mot de språklige realitetene
Urd Vindenes underviser lærerstudenter, og de «blir overraska når jeg sier at både åssen, hvordan og hvorledes er tillatte former i bokmål». Dette sies under mellomtittelen Misforståelser om bokmål. At studentene blir overrasket, tjener dem nærmest til ære. De er på vei inn i skrifttradisjonen, på god vei til å bli brukere av «de mest nøytrale formene» og har hatt viktigere ting å gjøre enn å lære seg hvilke typiske talespråksord og -former som er oppført i bokmålsordlistene; de har ringt hverandre og spurt «åssn står-e-tel» og chattet åssen står det til uten å ha hatt behov for ordliste. Men når de kommer til USN . . .
I denne sammenheng bør for øvrig ikke åssen betraktes som en form. Hvordan, hvorledes og åssen er her tre ord, og ord bør ikke normeres (de bør altså i prinsippet hverken tillates eller forbys). I Norsk Riksmålsordbok og i naob.no er ordet åssen selvsagt med, og det opplyses tilstrekkelig om at det ikke er et «nøytralt» ord. Samnorskstrevet har gått ut på å «likestille» alle ord og former som i tilnærmingens tjeneste ble innført i bokmålet, og fra Språkrådet kommer det jevnt og trutt beskjed om dette, uten at det sies noe om at de ikke er likeverdige.
Oppsettet i Statsspråk nr. 4/2020 slutter da også med følgende utrop, lagt i munnen på Urd Vindenes: «Ellers tror mange studenter at de må skrive moderat bokmål når de sjøl skal undervise elever i norsk. Slik er det ikke. Alle tillatte former er likestilte!» Hvis dette er gjennomgangsmelodien i lærerutdannelsen, har riksmålsbevegelsen stadig sin berettigelse.
Oppsettet kan leses som en slags protest mot realitetene: Verden er ikke den vi har rett for øynene; den er slik man en gang i fortiden vedtok at den skal være. Jeg kan ikke hjelpe for at tankene går til et visst sted i fjerde akt av Peer Gynt. Man spør seg: Men finnes det ikke en redaktør for Statsspråk? – Akk, det er redaktøren som både skriver og intervjuer. – Men en ansvarlig? – Dobbelt-akk, det er språkrådsdirektøren.
(Foto: Stig Michaelsen (Guttu), Gergely Zsolnai/Dreamstime (illustrasjonsfoto). Denne artikkelen er også trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet, nr. 1, 2021.
Er du enig i artikkelens konklusjon? Klikk her og meld deg inn i Riksmålsforbundet!