Vårt tidsskrift Ordet har bedt boklesende nordmenn fortelle om boken i sitt liv. Forfatteren og vinneren av Riksmålsprisen 2012, Terje Holtet Larsen, velger romanen «Slaktehus-5″.
«Kurt Vonnegut var en notorisk kjederøyker, og han ble aldri lei av å fortelle at han planla å saksøke Pall Mall. Søksmålet skulle gjelde det forhold at han fremdeles var i live, tross forsikringene på sigarettpakken om at man dør av å røyke», skriver Holtet Larsen.
Last ikke tiden, skrev Henrik Ibsen. «Hadde tiden vært større, ville du ha vært mindre.» Hvis man ønsker å fremstå som en person med et minimum av dannelse, er det alltid trygt å sitere Ibsen. Av samme årsak tildeler Stortinget hvert år den såkalte Peer Gynt-prisen en person som har gjort Norge kjent i utlandet. Jeg er ganske sikker på at Kurt Vonnegut ville ha foreslått at Stortinget burde ha utdelt Brand-prisen, til årets mest fremstående, emosjonelt forkrøplede fanatiker, eller Hedda Gabler-prisen, som en forsinket påskjønnelse for det mest spektakulære selvmordet i året som gikk.
Eller jeg kan foreslå det. I Vonneguts ånd, så å si. For Kurt er i himmelen nå.
Mer enn noe annet opplevde Vonnegut tiden han levde i som preget av menneskehetens begjærlige trang til å utslette seg selv og alt annet liv. Det var en tid da den arrogant uangripelige overmakten var blitt litt for stor, og mennesket og menneskeverdet litt for lite.
Flere av romanene hans er utformet som memoarene til personer som har fått sine liv viklet inn i historiske hendelser som langt på vei avgjorde deres skjebne, som på en eller annen måte endte opp som fremmedgjorte outsidere i en verden de overhodet ikke forstår, og ikke har noe ønske om å forstå. De later alle til å bære på kun ett ønske, nemlig å få leve resten av sine liv uforstyrret. Det er et ønske som kan minne om en slags dødslengsel.
Hver eneste setning bærer et umiskjennelig preg av å være formulert av en forfatter med stil.
Flere av romanene kan dessuten trygt kalles dystopier av det lettere bisarre slaget. Vonnegut var ikke den første forfatteren til å oppleve sin egen tid på den måten, ikke den eneste, og sikkert ikke den siste. Men det var måten han gjorde det på som skiller hans fra alle andre forfatterskap jeg kjenner til. Det var stilen.
Stil er et vanskelig begrep. Hva skiller stil fra dyktighet eller særpreg eller talentfullhet?
Jeg aner ikke, men jeg vet at jeg gjenkjenner en roman skrevet av en forfatter med stil så snart jeg begynner å lese, som tilfellet var med «Slaktehus-5». Denne romanen anskueliggjør alt som kan kalles karakteristisk for hans i aller høyeste grad litterære form for galgenhumoristisk, kompromissløs, hudløst og nådeløst selvutleverende, samfunnskritisk satire. Hver eneste setning bærer et umiskjennelig preg av å være formulert av en forfatter med stil.
Mitt første møte med Vonnegut fant sted i en fremmed seng i en lånt leilighet i Berlin, nærmere bestemt i den mer slitne delen av bydelen Kreutzberg. Sammen med oss var hans alter ego, science fiction-forfatteren Kilgore Trout. Jeg befant meg der for å skrive intenst på en ny roman. Sent en natt fikk jeg ikke sove, jeg tok en titt i bokhyllen for å se om det fantes noe der jeg hadde lest før, og som jeg trygt kunne lese igjen, noe beroligende.
«Det første jeg gjorde var å forkaste mitt eget romanmanus,» forteller Terje Holtet Larsen om. Han hadde akkurat lest «Slakterhus-5».
Det gjorde det ikke. I stedet trakk jeg ut en pocketutgave av Vonneguts mest berømte roman, «Slaktehus-5 eller Barnekortoget/en pliktdans med døden/av Kurt Vonnegut jr./en fjerdegenerasjons tysk-amerikaner som nå lever i gode kår på Cape Code (og røyker for mye), som var amerikansk infanterispeider Hors de Combat, og var vitne til brannbombingen av Dresden, Tyskland, «Elbens Firenze», for lenge, lenge siden, og overlevde så han kunne fortelle om det. Det er en roman, nærmest i den telegrafisk-schizofrene fortellertradisjon egen for planeten Trafalmadore, hvor de flyvende tallerkener kommer fra. Fred.», som er den tynne romanens fulle tittel. Jeg kjente forfatternavnet fra før, men det var også det hele, og science-fiction-romaner var noe som ikke interesserte meg. Det skulle bli et av disse øyeblikkene i livet da man skjønner at man har opplevd noe vesentlig, noe som vil forandre måten du oppfatter deg selv, og verden, og alt som er viktig for deg på.
Romaner kan faktisk ha den virkningen, men det er avgjørende når i livet du møter akkurat den romanen. For en gangs skyld befant jeg meg på rett sted til rett tid. Det første jeg gjorde var å forkaste mitt eget romanmanus. Det neste jeg gjorde var å oppdrive og sluke resten av Vonneguts forfatterskap.
Vonnegut debuterte som romanforfatter i 1952. Mer eller mindre ignorert av kritikerne, fikk han etterhvert et navn som motkulturforfatter, ikke minst blant universitetsstudenter. Vendepunktet kom i 1963 med utgivelsen av romanen «Cat’s cradle». «Slaktehus-5», hans femte roman, utgitt i 1969, ble det store, internasjonale gjennombruddet, og vil også bli stående som det kunstneriske høydepunktet i hans forfatterskap. Nesten alle hans påfølgende romaner, i grunnen også romanene han skrev før «Slaktehus-5», lar seg lese som variasjoner over denne hans aller beste.
Han ble utvilsomt vandrende i sine sirkler, og han holdt stilen helt til det siste. Når så mye er sagt, må det legges til at alle Vonneguts romaner oppleves som en nødvendig og uerstattelig del av et forfatterskap, et livsverk. Jo bedre man lærer forfatterskapet å kjenne, desto tydeligere ser man hvor intelligent alle disse romanene er komponert og flettet inn i hverandre, hvordan de utfyller hverandre, kommenterer hverandre, hvordan de belyser hverandres ulike sider, slik at man trygt kan lese dem om og om igjen, sikker på at man aldri leser den samme romanen. Vonnegut var en sjonglør som med jevne mellomrom kastet enda ny roman opp i luften, og enda en ny, og fremdeles greide å holde dem alle svevende.
Det ville ikke være vanskelig å karakterisere ham som en rik og berømt, for ikke å si fetert Manhatten-forfatter og kult-personlighet, som dessuten tjente gode penger som manusforfatter for underholdningsindustrien, en kjederøykende middelaldrende, halvgammel og etter hvert gammel fis som aldri ble lei av å fortelle om oppveksten under depresjonen og verdenskrigen som fulgte, krydret med de samme gamle vitsene og anekdotene, og så videre. Men jeg kan ikke se noen grunn til å karakterisere ham på den måten. Og det ville ikke ha vært særlig treffende heller.
«Når jeg holder taler, sier jeg at kunstnerens misjon er å få folk til å like det å leve, i hvert fall litegrann. Så blir jeg spurt om jeg kjenner til noen kunstnere som har klart det. Da svarer jeg: The Beatles klarte det.»
Og Vonnegut greide det. Ved å skape setninger. På sin tilsynelatende slentrende måte får Vonnegut det til å se ut som han følger den veien setningene tilfeldigvis peker ut for ham, som om han skriver fordi han ikke har noe bedre å ta seg til, fragmentariske, impresjonistiske romaner skrevet nærmest etter innfallsmetoden, aldri uten den umiskjennelige slapstick-humoren.
Denne stilen gjør det lett å overse med hvilken presisjon han formet sin prosa og komponerte sine romaner. Vonneguts litterære strategi var en konstant avledningsmanøver. Men en slentrende avledningsmanøver. Og han blir alltid innhentet av det alvoret han tilsynelatende forsøker å lure seg unna.
En slentrende stil, men aldri et tilfeldig valgt ord, aldri en tilfeldig setning, aldri en overflødig digresjon. Det er alltid en tanke som skal videreutvikles og bringes til en konklusjon, det er alltid en innsikt som skal settes på prøve, alltid en erfaring som skal bringes fra ett sted til et annet, eller fra én tid til en annen. Eller for saks skyld, fra én dimensjon til en annen. Hans alter ego var tross alt science fiction-forfatter.
Det farlige ved Vonneguts skrivekunst er at den får veldig mye annen storartet skrivekunst til å fremstå som litt oppstyltet, noen ganger latterlig selvhøytidelig, for ikke å si en smule pretensiøs.
Vonnegut fant grunn til å så tvil om vår evne til å lære av menneskehetens dumheter og grusomheter. Han var en notorisk kjederøyker, og han ble aldri lei av å fortelle at han planla å saksøke Pall Mall. Søksmålet skulle gjelde det forhold at han fremdeles var i live, tross forsikringene på sigarettpakken om at man dør av å røyke.
Han var ikke i tvil om i hvilken retning det bar med denne planeten. Han mente at det eneste hans egen generasjon kunne håpe på, var at kommende generasjoner ville vise evnen til tilgivelse. Og han visste at det ikke var så rent lite å håpe på. Men han fikk amerikanske litteraturkritikere til å hyle av latter. Jeg tror det er sånn med Vonneguts humor at enten finner du den uimotståelig, eller så finner du den ganske enkelt dum. Jeg finner den uimotståelig. Samtidig må det innrømmes at jeg nesten aldri har ledd av Vonnguts humor. Jeg har i alle fall aldri hylt av latter.
Jeg tror det skyldes at jeg opplever denne påståelige sleggehumoren, disse håpløse klovneriene, alle overdrivelsene, alle vittighetene, og de mer eller mindre umulige science fiction-aktige plotene tillagt Kilgore Trouts hvileløse penn, utelukkende som et uttrykk for en desperasjon som ikke lot seg uttrykke på noen annen måte. Vonnegut visste hva det gjaldt. Det var om å gjøre å holde ut.
Vonnegut var ingen akademisk skolert litterat. Det hadde han til felles med et av sine store forbilder, franskmannen Louis-Ferdinand Céline, som skapte sensasjon da han debuterte med «Reisen til nattens ende» i 1932, som i likhet med «Slaktehus-5» trygt kan kalles en antikrigsroman. De ønsket begge å feie til side alle løgner om edelt heltemot og det godes kamp mot det onde, og for dem begge var det snakk om å finne en måte å beskrive personlige erfaringer på, erfaringer som ikke lot seg beskrive, ikke uten å nærmest oppfinne romanen på nytt.
På overflaten har de lite til felles. Céline insisterte på å utfordre den gode smak på en så direkte og støtende måte som mulig, han førte rennesteinens språk og virkelighet inn i romanen. Vonnegut valgte en mer indirekte strategi. Han skrev romaner som ganske enkelt ikke forholdt seg til den gode smaks prinsipper for seriøs romanskriving, og hans forfatterskap skulle i så måte forbli en konstant utfordring for enigheten om hvordan seriøse romaner skal se ut.
Jeg tror ingen av disse forfatterskapene kunne ha oppstått under akademisk eller litterært skolert veiledning. Kanskje dette er noe av forklaringen på min opplevelse av både Célines og Vonneguts skrivekunst som en konsekvens av og et uttrykk for en grunnleggende ensomhet.
Jeg tror drivkraften i Vonneguts forfatterskap var ønsket om å få oss til å forstå betydningen av begrep som verdighet og anstendighet, gjøre oss oppmerksomme på hva det vil si å være i stand til å vise og forvente verdighet og anstendighet. Han påsto aldri at det var lett, men…
«Faen heller, du må være snill!»
Det er naturligvis et Vonnegut-stitat. Verden er full av mennesker som vil finne et slikt utsagn ytterst støtende. Det var den verden Vonnegut befant seg i. Det kan i en parentes nevnes at han var en aktiv ytringsfrihetsforkjemper, også internasjonalt, og at hans romaner ble brent på bokbål og fjernet fra bibliotekhyllene, på grunn av språket, det vil si bruken av f-ordet. Dette i det moderne USA.
Jeg tror norsk samtidslitteratur kunne hatt godt av noen vonnegutianere på bekostning av noen ibsenianere eller bjørnsonianere, for å si det sånn.
I ensomme stunder har jeg kunnet tenke at det burde være mulig å dele verden i dem som er i stand til å lese Vonnegut, og dem som ikke er det. Det er to forskjellige måter å oppleve verden på, og litteraturen. Og seg selv. Jeg tenker ikke sånn om andre forfatterskap jeg holder minst like høyt, og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker sånn om Vonnegut. Men det gjør jeg. Og jeg tror norsk samtidslitteratur kunne hatt godt av noen vonnegutianere på bekostning av noen ibsenianere eller bjørnsonianere, for å si det sånn. Himmelen over oss ville blitt høyere, avgrunnen under oss dypere, og vittighetene mer håpløse.
Hva jeg måtte mene om alle dem som ikke er i stand til å dele min begeistring for Vonneguts romaner og ikke finner dem like uutholdelig inspirerende, kan jeg like godt holde for meg selv. De befinner seg forøvrig i selskap med de mest kresne smaksdommerne, nemlig Nobelpriskomiteen i Stockholm. Vonnegut hadde sin egen forklaring på denne forbigåelsen. I sine unge år prøvde han seg nemlig som bilselger, han skulle selge SAAB. Han erkjente at han bidro til å gi svensk ingeniørkunst et dårlig rykte på det enorme amerikanske markedet, og det hadde man aldri tilgitt ham i Stockholm. Han siterte det han hevdet var et norsk ordtak: Svensken har kort pikk, men lang hukommelse.
Hans store litterære forbilde var og forble Mark Twain. Han betraktet seg selv som ateist, og sosialist, nærmest i forlengelsen av Bergprekenen: Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Og så videre. Da broren døde, holdt Kurt tale ved kisten. Han åpnet med å si at nå var Bernie i himmelen. Det var ment som en vits. Han ønsket at den som skulle holde tale i hans egen begravelse, hvis han, Gud forby, som han så gjerne gjentok, en dag skulle dø, skulle åpne på samme måte: Nå er Kurt i himmelen.
Han lovet at han skulle le ræva av seg.
I det som skulle bli Vonneguts siste roman, «Tidsskjelv» utgitt i 1997, får vi vite at Kilgore Trout døde i 2001, 84 år gammel. Han levde det meste av livet som boms, men døde i luksus i Ernest Hemingway-suiten på et pleiehjem for forfattere.
Ti år etter at Vonnegut skrev dette, gikk han selv ut av tiden, 84 år gammel. Den reaksjonære TV-kanalen Fox News benyttet anledningen til å latterliggjøre hans forfatterskap og alt han hadde stått for, ved å opplyse om at han hadde forsøkt å ta sitt eget liv som 50-åring. Han var en av disse vellykkede liberale som likte å synes synd på seg selv.
Så mye for journalistikkens brødre og søstre!
Eller som Vonnegut selv ville ha sagt det: Hiho!
«Slaktehus-5» av Kurt Vonnegut jr. er utgitt på norsk av Gyldendal i 1970 og oversatt av Torstein Bugge Høverstad.