HØRINGSSVAR FRA RIKSMÅLSFORBUNDET OM FORSLAG TIL NY OPPLÆRINGSLOV

Dato: 19. desember 2021

I henhold til Riksmålsforbundets program vil vi i dette høringssvaret begrense oss til å kommentere punkter i høringsnotatet som omhandler opplæringsspråk og elevenes språklige rettigheter.

Punkt 10.4 – 10.6.2

Riksmålsforbundet er glad for departementets forslag om å lovfeste at opplæringsspråket i Norge er norsk, samisk eller norsk tegnspråk. Dette vil også harmonere med bestemmelsene i den nye språkloven. Norsk språk er under et betydelig press fra engelsk, og dette presset vil ikke bli noe mindre i fremtiden. Desto viktigere er det at loven verner om og styrker norsk som landets samfunnsbærende språk. Det er spesielt viktig å presisere i en slik fremtidsrettet lov at norsk er opplæringsspråk, ettersom morgendagens språkbruk avhenger av hva elevene lærer på skolen i dag.

Punkt 11.6.2 – 11.6.3

Fastsettelse av hovedmålet ved hver skole

Riksmålsforbundet støtter departementets forslag om å videreføre kravet om rådgivende folkeavstemning om valg av skriftspråk i skolene. I valg av språk er det mest demokratiske å spørre språkbrukerne.

Etter vår mening er foreldrene og de foresatte best egnet til å avgjøre om det er bokmål eller nynorsk som passer for egne barn.  Dessverre vil lovforslaget få uheldige og udemokratiske følger ved at stemmeretten fortsatt skal gjelde alle stemmeberettigede i skolekretsen. Avstemningen bør heller gjøres blant foreldrene og de foresatte, slik regelen var frem til 1985.

Dagens regler for folkeavstemning om opplæringsspråk har flere steder ført til at nynorsk har fått flertall og blitt valgt som hovedmål enda de fleste elevene er bokmålselever. Opplæringsloven bør derfor utformes på en måte som ivaretar også bokmålselevenes språklige rettigheter. Problemstillingen er særlig aktuell i tilflyttingsområder og nynorskens randsoner. Lokalsamfunn endrer seg, og bokmålsfamilier kommer i flertall. Mange synes forståelig nok at det er synd å gi slipp på lokale tradisjoner.

Men det er ikke riktig å tviholde på nynorsk som hovedmål i skolen fordi det er en gammel kulturtradisjon på stedet, når flertallet av dem dette gjelder ønsker skifte. Med en videreføring av de gjeldene reglene for avstemning kan paradoksalt nok besteforeldre og oldeforeldre i skolekretsen avgjøre opplæringsspråket, ikke de foresatte som står barna nærmest. Opplæringsloven må ivareta elevenes språklige rettigheter og ikke fungere som en språkpolitisk favorisering av den ene målformen på bekostning av den andre.

11.6.4 Videreføre valg av skriftspråk i læremidler og i skriftlige arbeider

Riksmålsforbundet er positiv til at loven skal sikre elevenes mulighet til «å ivareta sitt eget skriftspråk i skriftlige arbeider og gjennom læremidlene.» Derfor er det viktig at foreldrene til elever på 1. til 7. trinn fortsatt får velge om læremidlene skal være på bokmål eller nynorsk, slik departementet foreslår. Likeledes at elevene får beholde retten til selv å velge ønsket målform fra 8. trinn og at det presiseres at denne retten også gjelder i videregående opplæring. Språk er i høy grad personlig og knyttet til ens identitet, og elevene på disse trinnene er modne nok til å få velge selv.

11.6.7 Generelt krav om opplæring i både bokmål og nynorsk

Vi er enig med departementet i prinsippet om at innholdet i fagene som hovedregel ikke skal fastsettes i loven, men fremgå av læreplanene i fagene. Tidene skifter, og det må være rom for oppdateringer og justeringer innenfor læreplanene.

Lovforslaget vil erstatte kravet om obligatorisk sidemålsundervisning på 9. og 10. trinn med et generelt krav om opplæring i begge skriftspråkene. Dette kan gi skolene større fleksibilitet, men vi ser det som svært uheldig hvis dette gjøres for å intensivere sidemålsundervisningen og dens kompetansemål i småskolen. På de første skoletrinnene er det pedagogisk sett ekstra viktig at barna får konsentrere seg om å lære hovedmålet. Ettersom bokmål og nynorsk er så like skriftspråk, vil det i denne alderen være forvirrende og hemmende å lære to varianter av norsk samtidig.

Riksmålsforbundet er for opplæring i begge målformer, men loven bør være åpen nok for justeringer i måten den utføres på. Vi mener at hovedmålsundervisningen må styrkes og at sidemålsundervisningen bør konsentrere seg om lesning og forståelse, ikke skriftlig beherskelse, med mindre eleven vil ha det som valgfag. Kravet om skriftlig sidemålskompetanse bygger på en gammel utopi om at også bokmålselever vil lære seg begge målformer like godt. Resultatene med over 100 år med sidemålsundervisning viser sørgelige prestasjoner blant bokmålselevene. Nesten ingen av dem går over til nynorsk.

Mange av nynorskelevene, derimot, går over til bokmål. I skoleåret 2020-21 hadde 11,79 prosent av grunnskoleelevene nynorsk som hovedmål. Tendensen de siste årene er at andelen blir nesten halvert i overgangen fra grunnskole til videregående skole. For å motvirke denne tilbakegangen er ikke svaret å presse uvillige bokmålselever til å skrive sidemål, men å gjøre det lettere å være nynorskelev. Derfor mener vi at nynorsksiden har god grunn til å kreve likestilling mellom bokmål og nynorsk når det gjelder tilgangen til lærebøker og læringsressurser på egen målform. Her er det utvilsomt et stort hull å fylle.