Ni av ti nordmenn bruker riksmål/bokmål. Likevel er det en gjenganger i språkdebatten at denne majoriteten skriver dansk. Selv om språkhistorie er interessant, befinner vi oss i 2015. Begge våre målformer er like norske.
Det er ikke særlig klokt å hevde at 90 prosent av oss her i landet skriver dansk, mener Trond Vernegg. (Foto: Fotolia.com)
Språksak engasjerer. Denne våren har innleggene om språket vårt virkelig blomstret i avisspaltene landet rundt og i sosiale medier. Det vidner om stort engasjement; det er bra! Engasjement stimulerer til språkbevissthet og språkinteresse.
Det skrives om sidemål, vei- og gårdsnavn, målloven og mye annet. Vi har også vært aktive i spaltene, med flere innlegg i et stort antall i aviser fra sydligste sør til nordligste nord.
I et av innleggene krever vi endringer i målloven. Vi vil at målformen for statsansatte innen et fylke ikke skal avgjøres på grunnlag av hvilken målform flertallet av kommuner i fylket velger, men etter målformen for flertallet av innbyggerne. Vi ønsker også at en statsansatt skal kunne svare på skriftlige henvendelser i den målform han selv føler som sin egen. Innlegget er ikke blitt stående uimotsagt, men har vært innledningen til mange diskusjoner. Noen av reaksjonene har ikke uventet vært skarpe, men de har vært bemerkelsesverdig få. Man lærer mye av språkdebatt når man oppsummerer.
Vår oppfatning er at begge målformer her i landet – riksmål/bokmål og nynorsk – er viktige deler av norsk kultur, kulturarv og samfunnsliv. Schizofren må man være for å mene det, mente en litt hissig motdebattant. Uten å kunne noe om faget tror jeg at jeg har de fleste spesialister innen psykiatrien med meg når jeg mener at det neppe er riktig diagnose for en som har respekt for nynorskens plass i norsk kultur- og samfunnsliv, men som er uenig i motdebattantens virkemidler. Det må være samme takhøyde i språkpolitikken som i annen politikk. Man kan for eksempel være enig om at det skal være godt helsestell i Møre og Romsdal, uten at man derved må være enig om fylkessykehuset skal ligge i Molde eller i Kristiansund. Man kan være enig om at fredsarbeid er viktig, uten å være enig om hvorledes fred best fremmes.
Gjensidig respekt
Man kan bli både lei av og lei seg over enkelte gjengangerargumenter i språkdebatten. Dansk, det er det språket vi riksmåls- og bokmålsskrivere skriver, må vite. «Men hadde eg jobba for staten hadde eg ikkje lengre vore privatperson. Difor skulle eg, om eg skreiv til Vernegg, ha skrive så purt og reint bokmål at han nesten sikkert ville ha kjent Dannebrog vaie over Amalienborg», skriver nestleder Kristofer Olai Ravn Stavseng i Målungdommen i et svar til meg i den utmerkede lokalavisen Hallingdølen. Dessverre er han ikke helt alene om å hevde at vårt språk er dansk. Noen sier det enda mer rett ut enn Stavseng.
Jeg synes ikke det er særlig klokt å hevde at det språk 90 prosent av oss her i landet skriver er dansk. Min norsk er like norsk som den Kristofer Nikolai Ravn Stavseng skriver. Vi befinner oss i 2015, og det er dagens verden de fleste av oss forholder oss til, heldigvis. Så kan språkhistorie og annen historie være interessant, men det er 2015-språket de fleste av oss skriver, enten det er riksmål/bokmål eller nynorsk. Vi kan av og til lese at nynorsk kultur er så mye mer verdifull og bedre enn den kultur som skapes på riksmål/bokmål. Slike påstander tjener ikke den som fremmer dem til ære. Høyverdigheten og verdien av kultur måles ikke etter målform, men etter andre kriterier.
Den kultur som skapes på nynorsk er like verdifull og god som den kultur som skapes på riksmål og bokmål. Men den kultur som skapes på riksmål og bokmål er også like verdifull som den som skapes på nynorsk. Du skriver like norsk som meg. Jeg skriver like norsk som deg, enten du skriver nynorsk eller riksmål. Min kultur er like god som din. Din kultur er like god som min. Ditt språk er like mye verdt som mitt. Mitt språk er like mye verdt som ditt.
Dette er formannens lederspalte i Ordet 2/2015. Den har også vært publisert i Østlendingen.