Stabil norm: Teknologien har gitt stadig bedre muligheter til å dokumentere språkutviklingen. I Riksmålsordlisten 9. utgave er rettskrivningsendringene små og få, men antallet oppslagsord er økt med 20 prosent.

Det er flere grunner til at Riksmålsordlisten nå kommer i niende utgave. Den kommer på nett og bare ni år etter forrige utgave, som også kom i papirformat. Det er på få år blitt betydelig lettere å skaffe seg oversikt over og ta standpunkt til de elementene i språkbruken som en rettskrivningsordliste skal opplyse om; derfor bare ni år siden sist.

Fra 1952 til i dag

Normeringen av riksmålet i etterkrigstiden har fulgt prinsippet som ble formulert av Riksmålsforbundet i 1947 i en uttalelse til departementet da det var planer om å opprette Norsk språknemnd: Rettskrivningsspørsmålet bør behandles av «en sakkyndig sprognevnd (eller sprogakademi) med det mandat å følge sprogutviklingen og, med visse mellemrum på ikke under tyve år, å fastsette de endringer i rettskrivningen som sprogutviklingen krever».

Les også Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg: Derfor trenger vi Riksmålsordlisten

Første utgave av Riksmålsordlisten så dagens lys i 1952. Fra og med 1953 er Det Norske Akademi for Språk og Litteratur normerende instans. Den «ikke under tyveårige» rytmen har ikke vært fulgt – forholdene har ikke ligget til rette for det – men anbefalingen om ikke å løpe foran utviklingen har i alle år vært en viktig retningslinje. Nå kan vi altså følge utviklingen bedre enn før og samtidig støtte oss til en vel 70 år gammel normeringstradisjon, som har sitt historiske grunnlag i den moderate versjon av 1917-rettskrivningen.

Hovedkildene til 9. utgave

For det første: Nasjonalbibliotekets enorme tekstbase bokhylla.no med avis-, bok- og tidsskrifttekster fra de eldste tider til i dag. Den gir god beskjed om alle ord i språket – om frekvens, form og bruk. Vi har benyttet basen flittig, især naturligvis tekstene fra årtusenskiftet og fremover.

For det annet: Det Norske Akademis ordbok (NAOB), lansert i 2018, er redigert på moderat bokmål med tillegg av riksmålsformer når de avviker fra de offisielle. I NAOB dokumenteres ordenes former, betydninger og bruksmåter, og der kan forskjeller mellom riksmål og moderat bokmål i rettskrivning og bøyning bedømmes ved hvert enkelt ord. Det er forresten ikke mange forskjeller igjen; i 1952 var det annerledes.

For det tredje: Ole Michael Selbergs Stor norsk-polsk ordbok (2. utg. 2019) med 73 000 nøye utvalgte oppslagsord fra dagens norsk har vært til stor hjelp når det gjelder hvilke og hva slags «nye ord» som bør tas inn i en ordliste. La oss begynne der.

Ordforrådet

Ordlisten har nå godt og vel 45 000 ord, en økning på ca. 20 prosent fra 8. utgave. I en oversikt over «nye ord» vil et stort flertall av dem være sammensatt av to eller flere vi kjenner fra før, de aller fleste med substantiv som sisteledd, og dermed selv substantiver. Så også her, f.eks. kanalvert, karbonfangst, lesebrett, postdoktor, rumlefelt, strømmetjeneste. Langt fra alle slike ord byr på vanskeligheter mht. rettskrivning eller bøyning, men de er med i ordlisten også for å gi et inntrykk av hvordan førsteleddet kan brukes i sammensetninger og avledninger. Programmeringen er slik at hvis man søker på f.eks. lese, så får man opp i alfabetisk orden alle ord som begynner med de fire bokstavene. Dette er ment å skulle gi et inntrykk av hvordan ordet brukes, og oppveie noe av ulempen ved ikke å ha foran seg en spalte på papir. Søker man på le, får man opp alle ord som begynner med disse to bokstavene.

Eksempler på «nye ord» av forskjellig slag: androgyn, fjernkulturell, inuittisk, offpiste, partydop, selfie, utagerende . . .

Normeringen 

Ordlisten er – som vanlig fra og med 2. utgave 1956 – godkjent av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Akademiets språkutvalg har gjennomført en god del undersøkelser av frekvens, rettskrivning og bøyning i språket slik det praktiseres i ovennevnte tekstbase.

Når det gjelder lydform, er forandringene fra forrige utgave ytterst få. Den valgfrie binde-e i sammensetninger med flyktning-, hedning-, høvding-, olding- og viking- er fjernet; det heter altså nå bare flyktningleir, hedningmisjon osv. Av konsonantforandringer er det ikke stort mer å nevne enn at de valgfrie formene gyde, inngyde og utgyde er fjernet, og at prute og fyllest er blitt eneformer. – De ca. 40 tradisjonelle formene som stod i parentes i forrige utgave med henvisning til og anbefaling av de nyere (f.eks. almen, bliss, broget, efter, kold, ler, sprog, vidne) er nå tatt ut.

I bøyningsverket har vi forsiktig regulert noen tilfeller av

• Kjønn, f.eks. faksimile, kikk, marmor og møll, som alle er blitt en-ord, og kryssord, som er blitt et-ord. Tidligere hadde alle valgfritt kjønn.
• Substantivbøyning, især a-former i bestemt form entall er regulert i noen få tilfeller. Noen ord som før hadde -en, har fått valgfri -a; det gjelder stort sett såkalte svake hunkjønnsord, dvs. ord som er hunkjønn i dialektene og ender på trykklett -e i riksmål, f.eks. felle (fangstinnretning), gryte og lue (hodeplagg). Som tidligere gir veiledningen et godt råd om bruken av a-former. – Når det gjelder flertall på -s av engelske lånord, er vi noe mer liberale enn i offisiell rettskrivning og oppfører -s som eneform når den dominerer (pushups, situps, handouts), -er når denne formen synes å ha (en viss) overvekt (makeuper, pickuper, timeouter) og valgfrihet når vi har funnet det rimeligst, f.eks. i backup og stand-in).
• Bøyning av s-verb er gjennomgått, både av de «rene» (typen enes, lykkes, synes) og av vanlige verb som ofte brukes med -s i passiv eller resiprok betydning, f.eks. flokkes, kjennes, treffes.
• Form av adjektiver på -et(e). Ca. 90 ord i NAOB er undersøkt. De fleste er sjeldne og kommer ikke med i ordlisten, f.eks. brautet(e), sleiket(e), tumlet(e). I NAOB og i bokmål har alle slike ord valgfrihet mellom -et og -ete. I praksis er det en klar tendens i retning av formen på -ete, især hvis ordet er eller kan være avledet av et verb. Det dreier seg da ofte om ord med muntlig preg og til dels med noe nedsettende betydning f.eks. hanglete, krøkkete, sippete, snufsete, snøvlete, tøysete, vinglete . . . I ordlisten får de fleste av dem nå eneform på -ete. Normalspråklige ord står fortsatt med valgfri form, f.eks. bakket(e), rutet(e), skjoldet(e).
• Form og bøyning av partisipiale adjektiver av sterke verb. I enkeltord og sammensetninger som (-)drevet, (-)brukket, (-)frosset, (-)strøket o.l. sees ofte begge former, (-)drevet og (-)dreven osv.. Det er gjort enkelte små forandringer i slike ord; eksempelvis er jordbundet, regelbundet og stedbundet blitt eneformer, og -fryst er blitt valgfri i flere sammensetninger enn dypfryst, når verbet har transitiv betydning, eks. ferskfryst, ombordfryst og ufryst.
• Særskrivning og sammenskrivning er regulert, stort sett i samsvar med offisielle regler. Det har vært en klar tendens i retning av særskrivning i alle skandinaviske land, hvor sikkert stavekontrollen har hatt betydning.

Summa summarum: et stort materiale er undersøkt. Nødvendige endringer har vært gledelig få og små; det er mest tale om justeringer.

Søk i Riksmålsordlisten. Den har fast plass på riksmalsforbundet.no.