– Hver på sitt vis bruker de språket fremragende, sa juryleder Per Qvale da Riksmålsforbundet overrakte sin litteraturpris til Ingvild Burkey (t.v.) og en egen ærespris til Frid Ingulstad, som dessuten fikk gratulasjon fra statsministeren.
Ingvild Burkey og Frid Ingulstad under prisoverrekkelsen i Sandefjord 11. november under Litteraturuka i Vestfold. (Foto: Stig Michaelsen)
Ingulstad fikk prisen for sitt omfattende forfatterskap på fremragende riksmål. Den folkekjære fortelleren som er særlig kjent for «Sønnavind»-serien, fikk under prisoverrekkelsen i Sandefjord i helgen også en gratulasjon fra statsminister Erna Solberg: «Som med kraften i en nordavind har du levert hele 216 historiske romaner, barnebøker, faktabøker for barn og serieromaner,» skrev statsministeren.
Det er 60 år siden Riksmålsforbundet delte ut sin litteraturpris for første gang, og i år gikk Ingvild Burkey inn i gullrekken av norske forfattere som har mottatt denne hederen. – Med fortellingene i boken «Et underlig redskap» viser Burkey en suveren språklig beherskelse, og hun er i år en selvskreven vinner av Riksmålsprisen, sa juryleder Per Qvale.
Se flere bilder etter juryens begrunnelser nedenfor.
Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg poengterte at det er viktig med språklige forbilder og å hegne om språket, spesielt nå som norsk er under press fra engelsk.
JURYENS BEGRUNNELSE FOR ÆRESPRISEN TIL FRID INGULSTAD:
For første gang vil Riksmålsforbundet utdele en egen ærespris for et særdeles fortjent forfatterskap på fremragende riksmål. Prisen går til Frid Ingulstad. Hun har skrevet 236 bøker – foreløpig! Historiske romaner, barnebøker, faktabøker for barn og ikke minst serieromaner. Mest kjent er vel historien om Elise i serien Sønnavind, som er kommet opp i 88 bøker i formidable opplag. Sønnavind handler om livet ved Akerselva og fabrikkarbeidernes kår på begynnelsen av 1900-tallet. Forfatteren møter ofte sine lesere på ulike arrangementer, og har flere ganger selv arrangert «Sønnavindvandring» langs Akerselva for sine lesere.
I 2015 utga hun romanen Betzy. Fortellingen om en norsk foregangskvinne, basert på Betzy Kjelsbergs selvbiografi. Det er en forrykende roman om kvinnesakspionerens opprør og intense, sosiale engasjement og om vanskelighetene med å forene det sosiale arbeidet med ekteskap og morsrollen. Frid Ingulstad gir et myldrende detaljrikt tidsbilde, basert på solide historiske kunnskaper. Med intens innlevelse og frapperende detaljrikdom trer de sosiale forholdene i Kristiania frem, og menneskeskjebner kommer oss nær.
Hennes mest kjente enkeltbøker er Munken (1991), om gjenferdet i Nidarosdomen, og Mannemakt og mørkemakter (1995), en roman fra Jæren på 1600-tallet.
Frid Ingulstad har solgt over ti millioner bøker. Enda mer imponerende er den leseglede og leselyst hun har skapt og skaper. Hun er folkets forfatter; det er utrolig mange her i landet som til enhver tid tørster etter neste bok fra Frid Ingulstad.
Riksmålsforbundet arbeider for god språkbruk. Den som leser mye blir gjerne glad i språk og språkbevisst. Frid Ingulstad skriver knakende godt; gjennom sine bøker har hun gjort en storslagen innsats for god språkbruk. Og hun møter sine lesere med et stort hjerte, med en vennlighet som får oss til å hige etter mer.
Ikke minst i den biografiske romanen om Betzy Kjelsberg er det nedlagt mye historisk research. Det gamle Kristiania står levende frem, med byeksteriører og –interiører fylt med støy og lukt og sosiolekt, vi hører ”larmen fra bonde- handlernes skranglete kjerrer, stanken fra garvekummer og slakterier, rop og skrål fra fattigunger” og vi får glimt av byens store navn, elegant flettet inn i det pulserende bylivet. Slik kan det lyde:
”Her i byen kunne sommervarmen være nesten uutholdelig og alle vonde lukter ble forsterket. Når pudrettvognen kom og tømte doene, var stanken så motbydelig at hun måtte gå med lommetørkle for nesen. Det var larm, støv og støy overalt, særlig i det travle Grønlandsleret. Hun var kommet til Tukthuset og skrådde over gaten. I det samme kom diligencen, den digre, gule rutevognen. Kanskje den skulle helt til Fredrikstad. Den var forspent to hester og kjørte i full fart, det var så vidt hun fikk berget seg over på fortauet. På hjørnegården ved Brogaten, gården med den veldige muren, var det kommet opp et nytt skilt: «Nils Nilsen, skomaker.» Enda en skomaker. Det vrimlet av dem. Hun fortsatte nedover Brogaten, forbi kjøpmann Smedsrud – som hørte til de store, for det var forskjell på en kjøpmann og en høker – og videre forbi «Rottefella» restaurasjon. Da hun passerte Knudsesalen – dansesalen i den digre tregården med den store gavlen, sendte hun et blikk mot vinduene. (…) Noen smågutter lekte foran inngangsdøren. En av dem slo hjul, en annen snurrebass og tre andre hoppet bukk.
«Hallo, gutter? Er dere ikke på skolen i dag?»
«Du veit vel atte jeg er nødt te å arbe, men nå er jeg færi på høvleriet for i dag», svarte Oswald. Lillebroren hans satt lent inntil husveggen og gnagde på en tørr brødskive. Klærne hans var bare filler, han var mager og skitten. (…) Betzy gikk inn i den halvmørke trappeoppgangen og holdt seg for nesen. Doene var tømt igjen. Hun skyndte seg opp, inn i leiligheten og lukket døren fort etter seg.
«Er det deg, Betzy?» Morens stemme kom fra et stykke lenger inn i leiligheten. Hun klarte ikke å uttale en norsk «r» og heller ikke en «y». «Jeg har en stor nuhet til deg.»
Betzy skyndte seg inn i stuen. «Nyhet?» «Du skal få begynne på artiumskurs for kvinner.» Betzy stirret måpende på henne. «Tøyser du?» Moren lo. «Nei, det er sant. Matematikklærer løytnant Hall ved Aars og Voss har avertert etter elever til et kurs han vil holde hjemme hos seg i Akersveien. Jeg tror han bor på toppen av Damstredet.»(…)
– Min skrivekarriere begynte for 60 år siden, da jeg vant en konkurranse i ukebladet Hjemmet. Premien var et spisebord i teak, som jeg fortsatt har, sa Frid Ingulstad, her med sin redaktør Oda Skard i Cappelen Damm.
Betzy dumpet ned i den slitte, grønne plysjstolen og slo hendene for ansiktet. «Du tøyser med meg», sa hun med halvkvalt stemme. Deretter spratt hun opp av stolen igjen og begynte å danse rundt i rommet, mellom stolben, pidestaller med hengende bregner og broderte fotskamler. «Jeg skal på artiumskurs! Jeg skal på artiumskurs!»
Lillesøsteren kom løpende inn fra kammerset. «Hva er det? Åffer roper du sånn?» Hun hadde allerede begynt å ta etter gatespråket til de andre ungene i gården.
«Fordi jeg skal få utdannelse», svarte Betzy. (…)
Pikene på artiumskurset starter en hemmelig forening som skal arbeide for kvinnefrigjøring:
”Cecilie Thoresen ble valgt til den hemmelige klubbens «presidentinne», det var alle elevene til løytnant Hald enige om. Hun hadde tatt examen artium ved universitetet året før, var 25 år gammel og hadde begynt å studere realfag. Betzy likte henne. Hun var ærlig og rett frem, var selvstendig og viste tydelig at hun hadde tro på seg selv, samtidig som hun hadde et skøyeraktig glimt i øyet. Hun hadde kort, krøllet hår og viste derved at hun ikke brydde seg om moten. Nesten alle andre unge kvinner gikk med midtskill og håret stramt tilbake. Alle unntatt Cecilie og meg, la Betzy fornøyd til inni seg. Selv hadde hun pannelugg og kortklippet, glatt hår.”
Like levende trer andre foregangkvinner og -menn fra norgeshistorien frem: Bjørnstjerne Bjørnson, Gina Krog, Johan Castberg, biskop Berggrav, Sigrid Undset, Tryggve Gran, Roald Amundsen. Og Betzy selv er like spill levende som Elise I Sønnavind-serien!
Frid Ingulstad fortjener den største heder. En enstemmig jury er glad for å kunne tildele henne Riksmålsforbundets ærespris.
JURYENS BEGRUNNELSE FOR LITTERATURPRISEN 2017 TIL INGVILD BURKEY:
I sitt kresne forfatterskap presenterer Ingvild Burkey i år 279 sider med sjangeroverskridende tekster med den toneangivende tittelen Et underlig redskap (Forlaget Oktober). De mangslungne fortellingene varierer mellom det hyperrealistiske og det fabulerende, de kan være abrupte og gåtefulle, ofte rå og hjerteskjærende. Alltid med overraskende vinklinger og innfall. Og med et inntrengende alvor. Dette er et erkjennelsesprosjekt, nakent omflakkede, men med en suveren språklig beherskelse som kompass.
Ingvild Burkey er en oppfinnsom, kunnskapsrik, hyperobservant forfatter med en frapperende originalitet i tanke og uttrykksmåte. Ikke bare er hun en selvskreven vinner av Riksmålsprisen, hun er en forfatter på Nobelprisnivå.
De 48 fortellingene i Et underlig redskap gir et kaleidoskopisk syn på verden, instrumentet dreies rundt med brå bevegelser, snart med hård hånd, snart lett og ledig, nærmest med en leken snert. Billedfragmentene fastholdes ikke lenge, og skiftene er overraskende. Man griper seg gang på gang i å ønske en fortsettelse, men blir straks brakt over til neste fascinerende sceneri. Bildene er gjerne grelt opplyst, bruddstykkene viser krig, fattigdom, sult, illusjonsløshet, alt med et betvingende nærvær. Dette lyder jo som den rene elendighetsbeskrivelse – og det er langt fra at Ingvild Burkey skjønnmaler sine erfaringer fra krigsherjede deler av verden, enn si fra vestlig dekadense. Men hennes raffinerte språk – et kultivert riksmål med sterkt personlig preg – lutrer tekstene, skaper ettertenksomhet, stundom også munterhet hos leseren. Som når hun skriver ”hekker proppet fulle av spurv” (s. 99) og ”han kom nydampet og babybløt ut av badet” (s. 101). Hun kan formulere setninger som ”De så dønningene heve og senke seg som andpustne eselflanker”. (s. 31) Og: ”Stemmen hans i telefonen lyder knusktørr. Kan stemmer visne?” (s. 238)
– Hun er en oppfinnsom, kunnskapsrik, hyperobservant forfatter med en frapperende originalitet i tanke og uttrykksmåte, sa juryformann Per Qvale om Ingvild Burkey, som fikk overrakt et litografi av Hans Normann Dahl.
Bokens devise er et sitat av Poul Éluard: Det finnes en annen verden, men den er i denne. En hinsidig verden er ikke til å få øye på i Ingrid Burkeys kaleidoskop. ”Keiseren selv tror ikke på et komfortabelt liv etter døden. Nei, nei, ikke dit. Det gjelder å holde seg flytende midtstrøms på elven Styx, med et tispann olympiske roere kan man drive rundt på floden til evig tid, uten noensinne å streife de livsfarlige breddene.” (s. 160) Gud er likevel ikke aldeles fraværende, mens hans nærvær er eiendommelig: ”Guds gaver er like uendelig oppfinnsomme som Hans mange skapelsesteorier,” heter det. (s. 59) Den begavede kan være en sentraleuropeisk monark ”som hadde et særlig talent for å åpne lokkene på sylteagurkglass”, ”en unggutt fra Vojvodina som kunne plukke ut all skumstoppen fra vinylsetet på samvirkebussen med lommekniven uten at konduktøren eller kålplukkerne på vei hjem i kveldingen la merke til det”, eller en jente fra Vukovar ”som var uovertruffen i presisjonsspytting”, eller en grovlemmet guttunge fra Ilidža ”som kunne spinne en kokt ert på en luftstråle fra de tykke leppene sine i opp til fem minutter i kantinen på Nikola Tesla barneskole nr. 17, mens hele skolen glante”.
Det går et grøss gjennom leseren når vi – i et allusjonsspekket avsnitt – leser om magnetstormene på soloverflaten som ”sender kraftige elektromagnetiske pulser i vår retning, til stor forvirring for de smarte bombenes GPS-avhengige målstyringssystemer og de spede vårknoppenes nølende vekst, polene smelter, helstekte gjess farer gjennom luften og plumper i bakken med dumpe slag, mens slagene ved Eufrat og Tigris’ bredder er alt annet enn dumpe, etter det vi forstår, som ikke er mye, alt vi har igjen er vår utarmete fantasi, og hva som faktisk skjer der ute i den anrikete virkeligheten, er ikke godt å si, denne virkeligheten som nå er så kryssklippet at det snart bare er skjøtene igjen.” (s. 179)
Det er jo så populært å trekke veksler på språkfilosofen Ludwig Wittgenstein idag. Prisvinneren gjør ikke det. Men når filosofen definitorisk erklærer at ”Verden er alt som er tilfelle”, lar hun ham ikke slippe unna. Lavmælt underfundig stiller hun spørsmålet: ”Hva mener Wittgenstein med ”alt som er tilfelle”? (s. 218)
Prisvinnersken har denne refleksjonen om språk. Om evangelistene heter det: ”… ortografien var det så om så med, de skrev som Herren befalte dem, på et for Herren fremmed og ubehersket språk, for i Hans rike finnes det bare rom for det fullkomne, og språket er det mest ufullkomne av alle menneskets ufullkomne frembringelser.” (s.73)
Mulig det. Juryen kan iallfall slå fast at Ingvild Burkey skriver moderne riksmål til fullkommenhet og at denne språkprisen er fullt ut fortjent!
– Politikerne snakket om vafler og brunost under debatten om norske verdier, men glemte vår viktigste verdi – språket, sa Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg.
– Ingvild Burkey er en «forfatternes forfatter», sa redaktør Øyvind Ellenes i Oktober forlag og berømmet juryen for å ha belønnet en bok som krever noe av leseren.
Vær språkbevisst – meld deg inn i Riksmålsforbundet!
Før prisutdelingen fikk turgruppen fra Oslo omvisning på Hvalfangstmuseet av Atle Sandberg. Hvalen på 25 meter bak ham fikk ikke plass på bildet.