Mangelen på et distinkt og tydelig normert språk har dømt nynorsk til en langsom død. Språkideologene har skylden, skriver Nils August Andresen i denne analysen av nynorskens problemer.
Dagens trender går gal vei for nynorsken, og det er ikke lett å se hvordan de kan snus, skriver Nils August Andresen.
Dødsstøtet til nynorsken kom allerede for 100 år siden, selv om ingen merket det. Med den store rettskrivingsreformen i 1917 ble samnorsktanken knesatt som prinsipp for norsk språkutvikling. Ideen var at vi skulle bli ett folk med ett språk, «på norsk folkemåls grunn», som det het.
Det var en nasjonalistisk øvelse, med brodd mot det dansk-arvede riksmålet, som kanskje fremstod som mindre utopisk enn å presse Ivar Aasens delvis teoretisk begrunnede landsmål på intetanende østlendinger. Men det var også et første skritt i retning av å gjøre nynorsk til mindre av et eget språk. Og som Therese Sollien skrev i Minerva, er det vanskeligere å lære et språk som ikke er et språk.
For å virkeliggjøre samnorsk ble en mengde alternative former introdusert: På nynorsk ble for eksempel infinitivsformer som sluttet på -e, sidestilt med de gamle formene på -a. Den østnorske talemålsformen med såkalt «kløyvd infinitiv» ble også tillatt, slik at man kunne skrive «å eta», men «å vone». Innen substantivbøyningen ble en rekke alternative former tillatt – «boka» ble sidestilt med «boki». «Gir» kom inn ved siden av «gjev», «mellom» ved siden av «millom» og så videre.
Med «Ivar Aasen-boksaren» går målfolket nye veier for å fremme nynorsken. (Foto: Ivar Aasen-tunet)
Før 1917 het det: «Han fær ikkje eta torsketungune fyrr me gjev honom skåli.» I dag kan man skrive: «Han får ikkje ete torsketungene før vi gir han skåla.» Det første er et språk som er distinkt annerledes enn bokmål. Det andre er det ikke.
Nynorsk ble aldri det samme igjen. Men det tok tid før skaden viste seg. Nynorsken hadde fortsatt ungdommelig friskhet, både som identitet, ideologi og språk, og vokste videre helt frem til toppåret i 1943. Da var halvparten av skolekretsene nynorskkretser, og en tredjedel av elevene hadde nynorsk som hovedmål. Siden har det gått jevnt nedover. I dag er det 12,16 prosent. 2017 kommer sannsynligvis til å bli det første året nynorsk er størst i grunnskolen bare i ett eneste fylke, nemlig Sogn og Fjordane. Men bare omtrent halvparten av dem som har nynorsk på skolen, bruker dette som sitt viktigste språk privat: Blant dem under 30 år er det bare 6,8 prosent som som regel benytter nynorsk som skriftspråk privat.
Hvorfor dør nynorsken? Utgangspunktet var selvsagt i alle fall vanskelig: Det er krevende å være en språklig minoritet, spesielt i en massemedial tidsalder, og særlig når alle som bruker minoritetsspråket, uansett forstår majoritetsspråket. Men nynorsken var en stund en bevegelse i fremmarsj, og har vært støttet opp av språkkrav i det offentlige og på NRK. Derfor er det også naturlig å se på hvilke valg som er blitt gjort, og som har ført oss dit vi er i dag.
Vanskelig å lære et språk som ingen snakker
Tre viktige, beslektede forhold spiller i hvert fall inn. For det første fører det store antallet valgfrie former og bøyningsmønstre til at det er vanskelig å få en fast språkfølelse. Som en konsekvens av de valgfrie formene er normal nynorsk også blitt så likt bokmål at gevinsten ved å bruke nynorsk i alle fall er begrenset, også for mange mer «nynorsknære» dialekter. Utenfor bygdene på Vestlandet, hvor nynorsk står sterkt som identitetsmarkør, er da også språket nærmest blitt borte som hovedmål. Etter krigen bodde bare litt over halvparten av nynorskelevene på Vestlandet; i dag er tallet 90 prosent.
For det andre henger alle de valgfrie formene sammen med en ideologisk betoning av talemålet som lenge preget både målrørsla og samnorsktanken, og som ble oppsummert i slagordet «snakk dialekt, skriv nynorsk». De fleste steder i landet gir det liten mening: Når man først har erkjent at man i alle tilfeller har et talemål som er noe annet enn skriftspråket, vil de fleste velge å snakke dialekt og skrive flertallsspråket, som har en fastere skriftnorm som det er lettere å bli trygg på.
Til sist har slagordet «snakk dialekt, skriv nynorsk» bidratt til at det ikke er blitt utviklet noen talemålsnormal på nynorsk. Det er ingen som snakker nynorsk, de snakker sognemål eller jærsk eller Setesdal-dialekt. Det er vanskelig å lære et språk som ingen snakker. Nynorsk er paradoksalt nok blitt et mål som bare finnes i bøker.
Samnorsk-eksperimentet skadet nynorsken
Samnorsk-forkjemperne forsøkte også å påvirke bokmål, som var det politisk ladede navnet man gav riksmål: Språket som bare kjentes fra bøker, som ikke bygget på «folkemålet». Kløyvd infinitiv ble for eksempel innført som valgfri form også i bokmål. Men samnorsken fikk aldri gjennomslag her; for både i skrift og i standardisert tale var de nedarvede normene for sterke til å la seg endre så fundamentalt. «Bok»-målets standardiserte tale, ofte omtalt som «standard østnorsk» har spredt seg gjennom urbanisering og massemedier, og hvis man regner det som en dialekt, er det i dag Norges uten sammenligning største.
I praksis har også skriftlig bokmål en stram og gjenkjennelig norm, som ofte omtales som «moderat bokmål». For alle praktiske formål er «moderat bokmål» en moderne utgave av riksmål, som har presset tilbake forsøkene på samnorskifisering. Former som «aure» for «ørret», «breit» for «bredt» eller verbformer som «vanna» for «vannet», som alle fantes i min eldgamle heimkunnskapsbok fra ungdomsskolen, er fortsatt med i ordboken, men brukes nesten ikke. Og kløyvd infinitiv? Det ble ganske stille fjernet i 2005, uten noen gang å ha blitt tatt i bruk av annet enn språkideologer.
Språkideologene klarte ikke å endre bokmål vesentlig. Men i det langt yngre språket nynorsk, som bare hadde en generasjon bak seg som offisielt språk før språkeksperimentene begynte, ble man sittende uten noen klar norm, og med ordbøker med sidestilte former, hovedformer, sideformer og klammeformer og dialektord og bøyningsmønstre fra hele landet. Problemet var ikke først og fremst at elever med nynorsk som sidemål kalte disse ordbøkene for «spynorsk mordliste», men at denne språkideologien var med å ta livet av nynorsk som et distinkt språk med en tydelig norm og en klar identitet.
Les også SSB: Synkende prosentandel med nynorsk i grunnskolen.
Paradokset er at mange av samnorskens ivrigste forkjempere var å finne i målrørsla. Selv om talsmenn for en mer konservativ nynorsk også var kritiske, var det i første rekke Riksmålsforbundet som kjempet frem den såkalte «språkfredskomiteen», som i 1966 ble et første viktig skritt i retning av å skrinlegge samnorsktanken. Da man endelig forstod at tanken om at et nynorsklignende «folkemål» skulle vinne en endelig seier over «dansk-norsken», var tankespinn og hybris, var skaden gjort for nynorskens del: Det var allerede kaos i rekkene, med sideformer og klammeformer overalt. Et standardisert talemål var ofret på folkemålets alter. Det fantes ikke noen retrettmuligheter.
Veien videre
Språkprofessor Arne Torp uttalte at det stort sett bare «er oss som er filologer som er i stand til å skrive noenlunde korrekt nynorsk.»
Dette er altså ikke ment som en krigsrop for ultrakonservativ nynorsk. Det toget er gått. Det var mulig som en del av en nasjonal vekkelse, den gang riksmålet lå langt fra det folk flest hørte rundt seg. Det kunne vært bevart, men ble det ikke, og i dag er det ikke mulig å gjeninnføre det.
Derimot er det mulig å gjøre skriftnormen mer enhetlig, og mer distinkt. Det fordrer at man normerer etter to kriterier: At formen er utbredt, og samtidig klart forskjellig fra bokmål, der hvor det er mulig. Og selvsagt er det mulig å eliminere valgfrie former, og å velge den mest konservative, men likevel utbredte, formen. Men nynorskfolket er for splittet til å få det til. Det siste forsøket på å gjøre noe med nynorsken, 2012-rettskrivingen, ble derfor en fiasko.
Målet var «å laga ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk, utan sideformer». Etter først å ha opphevet skillet mellom hoved- og sideformer, falt dette forsøket i fisk. Som det fremgår av Språkrådets egne sakspapirer om reformen: «Både det kollektive einskapsprinsippet og prinsippet om individuell valfridom blir førte vidare med den nye rettskrivinga. Valfridomen er på plass; einskapsprinsippet kan bli meir utsett enn det som godt er.»
Det andre man bør gjøre, er å begrave slagordet «snakk dialekt, skriv nynorsk». Selv om mye av skaden alt er skjedd, har ideologien fortsatt uheldige konsekvenser. Blant annet telles halvparten av all tale i NRK som rubriseres som «dialekt», som nynorsk. Denne viktige plattformen for å gi et skinn av noe som minner om standardisert nynorsk talemål, blir dermed redusert til en samling av sprikende dialekter som gjør lite for å styrke språkfølelsen. Skal man ha et slagord, bør det lyde: «Skriv nynorsk. Og prøv gjerne å snakke noe som kan minne om det, også.»
Mørke utsikter
Så lenge vi har NRK og nynorskkommuner vil nynorsken ikke dø. Men om ingenting endrer seg, vil nynorsk i løpet av et par tiår være et regionalt språk i distriktskommunene på Vestlandet, som dertil langsomt vil bli gli i retning av bokmål. Det er grenser for hvor lenge det kan forbli et funksjonelt språk i offentlig forvaltning utenfor disse områdene, i et Norge som i kjølvannet av høy innvandring har nok av andre språklige utfordringer i tiårene som kommer. Skjønnlitterære forfattere kan og vil selvsagt fortsette å bruke språket ennå i lang tid, sammen med en intellektuell elite fra Sunnmøre i Dag og Tid, og en og annen konvertitt fra Oslo Vest i Noregs Mållag. Men nynorsk er på vei ut som et fullsortimentsspråk for Norge.
Uten politisk støtte ville utviklingen sett enda mørkere ut. En språkstrid i Setesdal fra 2012 kan tjene som eksempel: Da vurderte nynorskkommunen Bykle å gå over til nøytral språknorm, slik at kommunens ansatte ikke lenger måtte skrive nynorsk. Det kunne gjøre det lettere å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft. «Kommunens beste er det sentrale – ikke nynorskens beste», sa Arbeiderpartiets Dag Hovden i Bykle kommunestyre. Hadde bokmålsvedtaket vunnet frem, mente professor i nordisk språk og litteratur, Arne Torp, at bokmål raskt ville ta over hele bygda. Han forklarte dette til NRK med at «de aller fleste i Bykle kommune synes de kan skrive bedre bokmål enn nynorsk. Sånn er det faktisk med de aller fleste her i landet. Det er stort sett bare oss som er filologer av faget som er i stand til å skrive noenlunde korrekt nynorsk.»
Nynorskens situasjon ble satt på spissen av Harald Eia og Bård Tufte Johansen i satireprogrammet «Uti vår hage», som kan sees på nett-TV. (Foto: Ole Kalland/NRK).
Nynorsken vant, og Bykle er fortsatt nynorskkommune. Men der som mange andre steder opprettholdes språket delvis ved kommunal tvang. Det er livsforlengende behandling, og ikke noe som gjør pasienten frisk. Spørsmålet er hvor lenge man kan sette nynorskens beste over kommunenes beste. Og skal man gjøre noe som kan snu trenden for det som skulle være folkemålet, må det antagelig være noe som er så dramatisk at det neppe har demokratisk legitimitet. Denne nynorskens tragedie er portrettert som komedie i NRKs humorprogram Uti vår hage 2 fra 2009, hvor det beste nynorskekstremistene kommer opp med er «haldningskampanjar».
Et bokmålsnært kaudervelsk
Det er notorisk vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Men dagens trender går gal vei for nynorsken, og det er ikke lett å se hvordan de kan snus. Alle som ønsker et annet utfall, bør i hvert fall se på de strategiske feilgrepene som er blitt gjort på nynorskens vegne, og som har ført språket fra Ivar Aasen til et bokmålsnært kaudervelsk.
Om det skulle gå galt, får trøsten være at nynorsk var et fantastisk eksperiment, som ble en viktig del av vårt nasjonsbyggingsprosjekt, og bidro til en særnorsk forståelse av språk og dialekter, som i sum har virket demokratiserende. Og språket etterlater seg en tung kulturell arv, som vil leve om språket enn dør.
Som det heter i Håvamål, som er mest kjent i nynorsk språkdrakt:
Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet um deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.
(Denne artikkelen er også blitt trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet, nr. 2 2017)