”Faget vårt er språkpolitikk,” fastslår språkrådsdirektør Åse Wetås i sitt svar til mitt innlegg om Språkrådet, ”Fag eller politikk”. ”Et hovedpoeng synes å være å kritisere Språkrådet for å være politisk,” skriver hun også. Det siste først: Ja, det var hovedpoenget.
Det er de folkevalgte som bestemmer språkpolitikken. Eller mener språkrådsdirektøren at Språkrådet skal være en politisk aktør? spør Trond Vernegg. (Foto: Kristin Linnea Backe)
”Faget vårt er språkpolitikk.” Tygg på det. ”Faget vårt er språkpolitikk.” I den uttalelsen ligger det mye krutt. Ja, det er selvsagt ingen uenighet om at Språkrådet skal følge opp den språkpolitikk våre folkevalgte bestemmer. Slik for eksempel Finanstilsynet følger opp på sitt område, og andre statlige fagorganer gjør det på sine. Men vi får neppe oppleve at Finanstilsynet påberoper seg å drive finanspolitikk; det kan tenkes at Finansdepartementet ville ha sterke oppfatninger om noe slikt. Fag og politikk er ikke det samme. Balansegangen er vanskelig. Hvorledes skiller man mellom det faglige og det som er ren politikk og tilhører aktørene på den politiske arena? Hva er Språkrådets retningslinjer for det? Eller mener språkrådsdirektøren at Språkrådet skal være en politisk aktør?
«Selv tåler jeg meget vel å bli ristet.»
”Mitt oppriktige ønske (som ikke må leses som refs eller liknende) er at vi holder oss til en meningsutveksling som bygger på argumenter istedenfor karikerte karakteristikker av dem vi ordskiftes med,” skriver Wetås etter å ha begynt svaret sitt til meg med å fastslå at innlegget mitt er emosjonelt. Jeg tåler beskyldningen om at følelsene rant over, selv om jeg var rimelig blottet for emosjoner da jeg skrev. ”Synes å være,” om noe som er klokkeklart for enhver leser. ”Emosjonelt” om innlegget. ”Karikerte karakteristikker” fordi jeg satte det litt på spissen, ikke særlig drøyt heller. Ja, la oss holde oss til argumenter, Åse Wetås. Selv om jeg lar meg underholde av polemikkformen din. Og les for all del ikke dette som refs eller noe som verre er. Selv tåler jeg meget vel å bli ristet.
Jeg kritiserte at Språkrådets styreleder gikk ut offentlig mot Høyres programforslag om å vurdere å flytte normeringen av bokmål og nynorsk ut av Språkrådet. Vurdere er noe annet enn et konkret forslag. Og så vet jeg ikke om statlige organer alltid er mer i det offentlige rommet enn organisasjoner i sivilsamfunnet; jeg synes man kunne se på det. Jeg er faktisk så snodig sammenskrudd at jeg reagerer på at et statlig fagorgan – politisk fagorgan eller ikke politisk fagorgan – mener noe om et forslag om å vurdere noe. Det blir i min besynderlige verden som å slakte en bok og avslutte avlivningen med å understreke at man ikke har lest boken.
Derfor er målloven udemokratisk
Jeg er glad for at Språkrådets direktør mener Riksmålsforbundets ønske om å endre målloven er helt legitimt. Men hun må grave litt i arkivene. En av hennes medarbeidere synes – meget klart synes jeg – å mene det motsatte av at det var greit å mene noe slikt i en avisdebatt for et par år siden. Riksmålsforbundet ønsker at statsorganenes målform i et fylke skal følge befolkningsflertallet, ikke den målform flertallet av kommuner i fylket har valgt. Demokrati er etter vår oppfatning bygget på enkeltindivider, ikke juridiske enheter som kommuner. Som jurist er jeg innforstått med at målloven er demokratisk vedtatt i Stortinget. Men så er det ikke alltid slik at en lov virker demokratisk. Og da må det være lov å ta til orde for å forandre den. Mener Språkrådet som organ med språkpolitikk som fag at det er demokratisk at antall juridiske enheter og ikke enkeltindivider som skal være avgjørende ved fastsettelse av målform?
Vurdere flytting av Språkrådet. Vurdere. Ja, hvorfor ikke vurdere det. Dermed ikke sagt at Riksmålsforbundet kan synes å være positiv til en flytting.
Jeg ser frem til et hyggelig møte med språkrådsdirektør Åse Wetås. Vi kan sammen få til mye for norsk språk!
Støtt Riksmålsforbundets arbeid. Bli medlem!