Med sine kommandorop har det militære språket klare kjennetegn. Som fagspråk har vokabularet fra gammelt av vært sterkt preget av fremmed påvirkning, skriver Finn-Erik Vinje.
Karakteristisk språkbruk er også en del av den militære fremtoning. (Foto: Julia Kalvik/Forsvaret)
En offiser i sivilt antrekk – kan han etter utseende og framferd, dvs. hele sin framtoning, identifiseres som den offiser han vitterlig er under vesten og innenfor klærne for øvrig? Svaret er ja – om vi tror at det bilde som de skjønnlitterære forfatterne tegner av ham, er tilforlatelig. Kjennetegnene er klare.
Den yrkesmilitære behøver ikke rage så høyt over bakken, men han holder hodet høyt og ryggen rak; brystet er hvelvet og blikket fast. Og så er det stemmen, den har både stort volum og skarp klang. Artikulasjonen er upåklagelig.
Forleden moret jeg meg på ny over forfatteren Jens Bjørneboes kostelige skildring av en episode han var med på en gang i de sene 1950-årene. Historien er fortalt i essaysamlingen «Norge mitt Norge» (1965) under følgende tittel: «Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås. Historien om en norsk ikke-voldsaksjon.»
Låne hvitvin i NATOs hovedkvarter?
Jens Bjørneboe og Arne Næss bløffet seg inn på NATOs hovedkvarter på Kolsås som sivilister ved å imitere offiserssjargong. (Foto: Bjørn Roggenbihl/Pax)
Saken var at de to vennene skulle på hyttetur til Næss’ hytte på Kolsås, men så oppdaget de underveis på Kolsåsbanen at de hadde glemt å skaffe hvitvin. Filosofiprofessor Næss, som var vant til å tenke dypt, kom da på den tanke at Natos hovedkvarter på Kolsås måtte ha lagre av hvitvin. «Vi går dit inn og låner en flaske.»
På Kolsås stasjon gikk de av trikken og begav seg opp mot hovedkvarteret. Innkjørselen var imponerende, det glitret i stål, i hjelmer og bajonetter. Maskinpistoler. Piggtråd. Og bak gitterporten stod vaktmannskapet.
Bjørneboe tok på seg sitt aller strengeste offisersansikt – mandig, men vennlig og gemyttlig. «Aften gutterrrr! Jeg skulle ha en konferanse med Mr. Fyffes» (han kom ikke på noe bedre enn dette engelskklingende banan-navnet). Altså: «Aften gutterrrr!» – ledsaget av en lett diskret håndbevegelse mot den stengte gitterporten, som ble åpnet øyeblikkelig. De to turkameratene, iført nikkers og Bergan-ryggsekk, skred inn.
Inne på vaktstua klappet Næss et par av dem faderlig og med militær ømhet på skuldrene og mælte: «Nå gutterrrr! Hvordan er forpleiningen her?» Så innledet han en samtale om den tekniske side av bajonettangrep. Meget tillitvekkende, som man forstår.
En fonetisk observasjon
Legg merke til den kvadrupel-r (gutterrrr) som påtreffes i Bjørneboes og Næss’ replikker. Folk som er vant til å kommandere, tyr gjerne til slik kraftfull bruk av rullende tungespiss-r i utlyd – fordi denne lyden, som akustisk og artikulatorisk er en mellomting av konsonant og vokal, lett kan forlenges og gi ordet emfase. I parentes bemerket er baktunge-r (skarre-r) her mindre hensiktsmessig; kommanderende sersjanter og offiserer fra Vest- og Sørlandet bør således underkaste seg logopedisk trening og tilegne seg rulle-r. Helst bør de alle sammen være fra Sunnmøre.
Ny forsvarslinje
Den etterspurte Mr. Fyffes lot seg imidlertid ikke oppdrive per telefon fra vaktstua i Natos hovedkvarter på Kolsås. Bjørneboe meddelte dermed resolutt at han nok måtte se etter ham selv, og han og Næss tok avskjed med de væpnede styrker.
Men det skal ikke være lett å foreta en varig erobring av Natos hovedkvarter. Snart kom kumpanene til en ny bevæpnet sperring med nye og fryktinngytende vaktposter. Næss tok ryggsekken av seg og holdt den skøyeraktig fram: «Hva tar dere i garderobeavgift her da, gutterrrr?» Bjørneboe konstaterer: «Det slo meg i hvilken grad han faktisk lignet en høyere offiser i sivil.»
Vaktene smilte lykkelige over at de ble tiltalt så demokratisk og bramfritt. Stålporten ble åpnet, og under stram og tillitsfull givakt slentret turkameratene inn.
Og så videre. Da de til slutt ble stoppet og måtte tilstå at de i ryggsekken medbrakte en liten atombombe (bare en liten en, som ikke gjør så vondt), ble de satt på dør – uten å ha fått fullført sitt oppdrag, nemlig å låne hvitvin.
Kreativ banning
Det finnes som nevnt rikelig med staute offiserer i norsk litteratur.
En av dem heter John Kurt og er en hovedperson i Bjørnstjerne Bjørnsons roman «Det flager i byen og på havnen» fra 1884. Da Kurt dimitteres fra krigsskolen, viste han seg snart som en «fortrinlig eksercermester» – det gikk med liv og lyst på høyt lydnivå!
Men framfor alt gikk det med banning, som etterhånden var blitt hans spesialitet. Hør bare – og dikteren kan ikke holde tilbake sin beundring:
«Han kunde begynne på en ed ved den ene ende av kompaniet, når det stod opstilt, og holde det gående til han stod ved den andre. Med den fantasi han ødslet på banning, kunde han som maler ha fylt et museum, som digter eller komponist mange hyller. Ederne kan ikke godt gjængis; de var mest til bruk mellem mænn.»
91 Stomperud, Norges mest kjente soldat.
Personlig har jeg (FEV) fra 16 måneders tjenestetid som vernepliktig soldat i Garden ingen minner om bannende kommandersersjanter. De må i 1950-årene ha vært innhentet av det sivile samfunns dannelsesrestriksjoner og tabuforestillinger om eder og bannskap: Dannede mennesker tåler som kjent ikke banning.
Bjørnson og jeg synes det er synd, for det ligger mye sunn og fantasifull språklig utfoldelse i en kreativ banning à la John Kurt. På den annen side: Hvis noen ustanselig støyer og skriker når han åpner munnen, da blir hans desibel ensformige – og verst av alt: Hans ordbruk mister sin virkning, det går inflasjon i kraftglosene.
Hent geværene!
Den amerikanske semantiker H.L. Mencken forteller om en kommandersersjant som spekket sitt vokabular med tabuord og kraftuttrykk. Men når han skrek «Hent de faens geværene!», visste soldatene at det dreide seg om en rutineordre, og de tok seg god tid.
Plutselig en dag ropte han kort og godt «Hent geværene» uten noen bannskapsforsterkning, og da skjønte soldatene at det var alvor. De fløy vettskremte inn i brakka etter geværene.
Militært nomenklatur og tjodkjensla
Etter disse anekdotiske observasjoner retter vi blikket mot det miliære fagspråket, som fra gammelt av vært sterkt preget av fremmed påvirkning. Ja, innslaget av franske lånord har til tider antatt et slikt omfang at språket bare var for de innvidde. Jeg kan nevne i fleng en del franske gloser som preget militær teori: defilé, pelotong, échellonnere, affutage, honorere, portée, kartouche. Det er rikelig å forsyne seg av.
Men omkring år 1900 og noen tiår framover rullet en bølge av språknasjonalisme og purisme over fedrelandet. «Ut or unionane», lød slagordet – ut av den politiske union med Sverige, utav den kulturelle union med Danmark.
«Norsk mål vil me i Noreg hava og ikkje lenger med dansken kava», buldret supernasjonalisten Ivar Mortensson-Egnund – på vers.
Norsk her-mál
Et typisk utslag av reaksjon mot det språklige fremmedvelde er kaptein Einar Sagens glødende innsats for norsk, dvs. nynorsk, militær terminologi og ordbruk. (jf. «Norsk her-mál» (1910).
Sagen godtar ikke ordet soldat, nei hermann skal det hete. «Hermann 386 Framnes» refererer altså ikke til en mann med fornavnet Hermann, men er en fornorskning av soldat (som er italiensk/fransk). I det Sagenske idiom heter en sersjant ikke sersjant, derimot sjersant – uvisst av hvilken grunn.
Mobilisere er opprinnelig fransk og bør derfor erstattes av herhlaup, sier kaptein Sagen, og tilsvarende skal mobiliseringsordre hete herbod. Sesjon bør ikke hete sesjon, men herting (dvs. her-ting). Og så videre i den duren.
Språkstrev
Kaptein Sagen er en mann som ser sitt språkstrev i et vidt perspektiv, hør bare: «Ein her kann valdgá eit folk med vápn i hand; men tyne tjodskapen vinn dei framande fyrst, nár folket gløymer sitt gamlemál. Dá slitnar alle band. Dá sloknar tjodkjensla.» (Tjodkjensla = nasjonalitetsfølelse).
Slik det nå er, sier fremmedordfienden Sagen, er «Vårt danske hermál i mangt og mykje eit frimurarmál for dei ‘lærde’». (Sagen vil ikke vite av den «svenske» bokstaven å og foretrekker den gammelnorske bokstaven med aksent, som «hev ein heimleg svip».)
Rabiat nasjonalisme
Den rabiate nasjonalistiske språkpolitikk som Sagen bekjente seg til og var en eksponent for, nådde som nevnt sin kulminasjon de første par-tre tiår av 1900-tallet. I dag fortoner den seg som foreldet, for å si det forsiktig.
Det er vel og vakkert å ha ordbruken under oppsikt og foretrekke ord og ordlag som samtalepartneren eller mottakeren må antas å kjenne, men det er like fullt nyttig og nødvendig for en moderne språkpolitikk å åpne språket for fremmedord, dvs. åpne vinduet ut mot den verden som omgir oss.
Fremmedordene spiller en viktig rolle i språkenes husholdning, de er ideenes, foreteelsenes og produktenes bærere, fraktbrev som følger varene – og det er meningsløst og reaksjonært å forfølge dem med flammende Einar Sagen-sverd.
Norge er et land i verden
Allerede i den første verdenskrig ble Norge trukket inn – språklig sett – i den verden som omgav oss. Vi fikk nye ord som kamuflasje, evakuere, gassmaske, luftskyts, luftvern, sperreild, tank, trommeild. Under den annen verdenskrig ble vi kjent med nye ord, blant dem flere engelske: antiluftskyts, atombombe, bazooka, blindgjenger, bunker, container, jeep, luftalarm, lynkrig, partisan, tilfluktsrom.
I dag er det vår ordrike onkel i Amerika som er generøs med sine gaver. Den leksikalske berikelse kommer fra amerikansk-engelsk.