Det er tilnærmet umulig å lære perfekt muntlig norsk. Det hindrer meg i å bli likestilt borger i det norske samfunnet, skriver Venstre-politiker Rebekka Borsch.
I norskundervisningen sa læreren at riksmål ikke er noe for utlendinger, forteller Rebekka Borsch. «Hvordan skal jeg gi uttrykk for min personlighet når jeg ikke helt vet hvordan endinger, språklyder og vendinger jeg bruker, påvirker måten jeg oppfattes på?»
Alt er lov. Har du noen gang snakket med en førstegenerasjons innvandrer som snakker norsk som en hvilken som helst nordmann – uten antydning til aksent eller feil? Neppe. På den ene siden kan man i Norge snakke som man vil. Nesten alt er lov. På den andre siden har norsk veldig strenge regler for setningsmelodi og lydbruk som knapt finnes i andre vestlige språk. Kombinasjonen gjør det tilnærmet umulig å lære perfekt muntlig norsk. Jeg opplever dette som et hinder på veien til å bli likestilt borger i det norske samfunnet.
Å «miste» språkevnen i voksen alder og å måtte lære seg å skrive og snakke på nytt, er en sentral utfordring innvandrere må mestre på veien til å bli integrert. Det er fullt mulig å lære seg å skrive norsk på lik linje med etniske nordmenn. Med talespråket, derimot, er det annerledes. Det er en underskog i det norske språklandskapet som det er vanskelig å trenge gjennom. For det finnes ikke ett, men hundrevis, kanskje tusenvis av «korrekte» måter å snakke på.
Språk handler ikke bare om å kommunisere ord og setninger. Det gjelder spesielt det muntlige språket. Talen gir rom for nyanser som skriftbildet ikke kan gi. Den gir i større grad mulighet for å uttrykke seg underfundig. Samtidig røper bevisst bruk av stemme, setningsmelodi, trykkplassering, formuleringer, sosiolekt, dialekt og endelser informasjon om herkomst, status, politisk ståsted, ambisjoner og intensjoner.
Alle benytter seg av dette komplekse samspillet. Når man snakker med andre, gjør man hele tiden bevisste og ubevisste vekslinger i måten man uttrykker seg på. Vi snakker ikke på samme vis til besteforeldre som til venner eller en forsamling. Uttrykksformen sier også noe om hvem du er og hvilken posisjon du har. En vestkantfrue snakker forskjellig fra en radikaler, en Høyre-mann annerledes enn en senterpartist. Disse forskjellene er svært viktige ingredienser i alle språk, spesielt i Norge, der de fleste holder fast ved «sitt» språk, sin dialekt og sin talemåte. Noe som fører til et virvar av variasjoner og hårfine nyanser.
Konsekvens: Språklig rot og usikkerhet
Dette stiller meg overfor to problemer: 1. Hvordan skal jeg som innvandrer lære meg å bruke disse viktige språklige ingrediensene, som er så lite standardisert og som ikke finnes i noen lærebok? 2. Hvordan skal jeg klare å finpusse norsken min når innvandreraksenten ligger som et slør over alt jeg sier og forkludrer mine forsøk på å uttrykke meg avansert og subtilt?
Les mer om samme tema: Er dialekthimmelen like skyfri for utlendinger som skal lære seg norsk? spør universitetslektor Else Berit Molde i artikkelen «Alle nordmenn snakker et annet språk enn vi studerer!» i nettavisen framtida.no.
Konsekvensen er språklig rot og en usikkerhet rundt hvordan jeg egentlig oppleves. For hvordan skal jeg klare å gi uttrykk for min personlighet når jeg ikke helt vet hvordan endinger, språklyder og vendinger jeg bruker påvirker måten jeg oppfattes på? Jeg kjenner på følelsen av annerledeshet og utrygghet i sammenhenger der jeg gjerne vil gjøre et bestemt inntrykk. Utfordringen er å utvikle en «dagligstil» og en «formell stil» for talemåten min. Men hvordan? Fremstår jeg lett og ledig hvis jeg sier «gruppa» istedenfor «gruppen»? Eller oppfattes jeg da mer radikal enn jeg ønsker? Fremstår jeg snurpete hvis jeg legger meg på en mer konservativ talemåte og sier «konen» og ikke «kona»? Skal jeg heller prøve Oslo-dialekten siden jeg jobber i hovedstaden? Kanskje jeg rett og slett skulle lære meg bergensk. Det ville kledd min tyske aksent best.
Norsklærer: «Riksmål er feil for deg som utlending»
Rådløsheten som oppstår i møte med det norske språket kjente jeg for første gang for fullt på et norskkurs for voksne innvandrere. Jeg hadde avlevert min første ordentlige norskstil, og jeg hadde brukt en del nye ord som jeg hadde lært gjennom Aftenposten, som jeg «studerte» daglig. Jeg var stolt over å ha brukt litt mer avanserte ord, for eksempel «hverken», «deltager» og «godkjennelse». Stilen jeg fikk tilbake, lyste av røde streker. Flere av Aftenposten-ordene var markert med rød penn. FEIL. Skuffet og en smule obsternasig gjorde jeg læreren oppmerksom på at disse ordene ikke kunne være feil siden de var brukt på samme måte i avisen. «Det er riktig», sa hun og så strengt på meg. «Men ordene blir feil når du som utlending bruker dem. Dette er riksmålsord, og riksmål skal ikke du blande deg bort i.»
Seks år senere vet jeg fortsatt ikke helt hvilken av de norske språkvariantene jeg bør legge meg på. Teoretisk kan jeg velge mellom konservativ og moderat riksmål, bokmål i moderat og radikal form, samnorsk, nynorsk i alle slags varianter, i tillegg «høyere» sosiolekter som penbergensk eller hundrevis av dialekter. I praksis flakker jeg mellom litt forskjellig.
Én kort setning – 72 mulige former i bokmål
Jeg beveger meg i et språklig villnis, fordi det nesten ikke finnes regler og strukturer, og fordi eksisterende regler vannes ut. Et lite eksempel, hentet fra Riksmålsforbundets hjemmeside: Setningen «skogbunnen ble dekket av dugg» har gjennom de siste årtiene hatt opptil 72 mulige former, ettersom skog også kunne hete skau, bunn kunne hete botn eller bonn, ble kunne hete blei, dekket kunne hete dekt og dekka, og dugg kunne hete dogg. Eksempelvis kan det på bokmål hete skaubotnen blei dekka av dogg. Vil jeg bare kommunisere det faktum at skogbunnen ble dekket av dugg, kan det nesten være det samme hvilken av de 72 mulige variantene jeg velger. Men hva hvis varianten jeg velger samtidig sier noe om hvem jeg er eller ønsker å være? Det er her innvandrernes språkforvirring inntrer, og det er ingen hjelp å få. Det eneste ville vært om det fantes en Per Egil Hegge i lommeformat.
Jeg vil bli språklig likestilt
Verbalspråklige ferdigheter er et viktig kriterium for å føle seg norsk. Norsken jeg snakker gjør meg til en fremmed i et land jeg opplever som hjemme. Hver gang jeg åpner munnen, signaliserer aksenten min at jeg ikke er helt på høyde med innfødte nordmenn. Jeg skulle gjerne blitt kvitt denne følelsen. Forteller jeg om dette til norske venner, får jeg høre at aksenten er sjarmerende og at de bittesmå feilene og språklige usikkerhetene er søte. Men jeg vil ikke bare være søt og sjarmerende. Jeg vil være likestilt. Språklig likestilt.
Rebekka Borsch jobber til daglig i Miljødirektoratet, er formannskapsmedlem og kommunestyrerepresentant for Venstre i Røyken kommune
og stiller som 1.-kandidat til stortingsvalget 2017 i Buskerud. Hun kom til Norge i 2003 og ble norsk statsborger i 2011.
Denne kronikken ble første gang offentliggjort i Aftenposten 14. juni 2010 og gjengis her med tillatelse fra artikkelforfatteren. (Foto: Venstre/Sveinung Bråthen)