60-årsjubileum: Thorleif Dahls Kulturbibliotek passerer en ny milepæl. Prosjektet er enestående og legger ikke skjul på sin kulturelle dannelsesambisjon, skriver Rune Slagstad.
Thorleif Dahl (1891-1967) var en usedvanlig mann. Han var en dannelsesagent av et slag det er få av i det norske system, foruroligende få: personer med pekuniær, for ikke å si kommersiell, innsikt og forstand, i kombinasjon med en kulturell skaperkraft som vil hvelve en høyere himmel over sine liv som samfunnslivet for øvrig. Thorleif Dahl var en person som ble en institusjon, festet til Thorleif Dahls Kulturbibliotek.
Thorleif Dahl var Kristiania-gutt, examen artium på engelsklinjen på «Otto Anderssens Skole», cand.philol. fra Det kgl. Frederiks Universitet: historie hovedfag med norsk og engelsk bifag. Hovedfagsavhandlingen, Bosnia og Hercegovina 1875-1909 (utgitt i Thorleif Dahls Kulturbibliotek 1994).
Like etter at verdenskrigen var slutt, var han ett år lærer for norske elever ved Lycée Corneille i Rouen. Med gode kunnskaper i fransk og med en hovedfagsavhandling om Europas urolige hjørne, syntes Dahl som skapt for en karriere i utenrikstjenesten, og begynte i 1920 i UD som sekretær.
Et vendepunkt i livet
Men da hans eldre bror Georg Sverdrup Dahl døde i 1922, følte han seg forpliktet til å videreføre annonsebyrået Sverdrup Dahl A/S. Kinoreklamen kom etter hvert til å spille hovedrollen i byråets annonseformidling. Det hadde vært reklame på kino i Norge siden 1910-tallet. Reklamebyråer tilbød presentasjon av bedrifter på kino gjennom slides. Fra 1916 hadde Sverdrup Dahl A/S enerett på å vise reklameslides på de største kinoene i hovedstaden, mens firmaet distribuerte reklamefilmer til kinoer fra 1922. Sverdrup Dahl A/S hadde i en årrekke monopol på kinoreklame. Firmaet gikk godt, og Thorleif Dahl la seg etter hvert opp betydelige midler. Sverdrup Dahl A/S sluttet med kinoreklame midt på 1990-tallet.
Under andre verdenskrig med kinostreik fikk firmaet vanskeligheter. Dahl startet da Sverdrup Dahls forlag, hvor han bl.a. utga sin egen bok om Tordenskiold, som ble en skikkelig salgssuksess. Etter krigen gjenopptok firmaet sin vanlige virksomhet og forlaget ble nedlagt.
Finansierte et kulturelt løft
Under krigen hadde Dahl arbeidet med et opplegg til en omfattende verdenshistorie, som han overlot til Aschehoug forlag. Med Arne Ording som medredaktør utga han Aschehougs verdenshistorie i 8 bind (1953-58), deretter ble han redaktør for Aschehougs Vårt folks historie (1961-64) i 9 bind.
Fondet for Thorleif Dahls Kulturbibliotek opprettet Dahl i 1956 med et gavebrev på 2 millioner kroner. Fondskapitalen er siden ved klok kapitalforvaltning og jevnlige, generøse tilskudd fra familien Dahl økt til over 40 millioner kroner.
Det første fondsstyret ble ledet av Thorleif Dahl med klassisk-filologen Leiv Amundsen, språkforskeren Georg Morgenstierne og direktør Fredrik Lange-Nielsen som styremedlemmer. Bibliotekets første bind utkom i 1960.
Norske oversettelser av klassikere fra antikken var blant de første utgivelsene i Thorleif Dahls Kulturbibliotek.
De første utgivelsene var: Herodots historie I-II (1960), Thukydides, Peloponneserkrigen I-II (1962), tre bind Xenofon (1966, 1967), oversatt og kommentert av professor i klassisk filologi Henning Mørland. Blant de første utgivelsene på 1960-tallet var også klassikere fra norrøn litteratur, bl.a. Sverres saga: en tale mot biskopene og Håkon Håkonssons saga ved Anne Holstmark, professor i norrøn filologi. Men innslaget her ble vesentlig mindre enn den antikke hovedstamme, og var forsåvidt mindre prekært kulturelt sett da det fantes to viktige bokserier i nynorsk regi («Norrøne Bokverk» og «Klassiske Bokverk»).
Med Asbjørn Aarnes, som har hatt den lengste formannsperiode i Kulturbiblioteket (1979-2000), skjedde det en markant tyngdeforskyvning i retning nyere tid i tråd med Aarnes’ faglige orientering som professor i moderne europeisk litteraturhistorie.
Middelalderlitteraturen fikk en langt sterkere representasjon. Fremfor alt er dette kapitlet Helge Nordahls, som har brakt en serie storartede utgivelser fra Sant Brendans havseilas (1980) til Den hellige treenighet av Jacques Coret (2007). I Aarnes’ tid kom nytidens klassikere stadig nærmere vår egen tid med bl.a. Montaigne, Descartes, Pascal, Tocqueville, Bergson, frem til Emmanuel Levinas og Paul Ricoeur.
Asbjørn Aarnes ledet Kulturbiblioteket i over 20 år. Han var professor i moderne europeisk litteraturhistorie og sørget for utgivelser av nyere klassikere. (Foto: Vidarforlaget)
Kulturbiblioteket bestyres idag av Karin Gundersen, Christian Janss, Morten Zondag, Trond Vernegg og Eirik Weilo, med Kitty Dahl, Thorleif Dahls barnebarn, som leder. Derved er den familiære ringen sluttet 45 år etter gründerens død. Nå har familien vært kontinuerlig til stede i hele den mellomliggende periode. Thorleif Dahls sønn, høyesterettsadvokat Jan Dahl (1931-2016), var styrets sekretær og forretningsfører i mer enn fire tiår – diskret, vennlig, men klippefast i sin sammenbindende rolle. Jan Dahl var, som sin far, en kulturell dannelsesagent – en påminnelse om at det fortsatt kan finnes advokater med en uegennyttig samfunnsmoral.
Hånd i hånd med Det Norske Akademi
Aschehoug, som i alle år har vært Kulturbibliotekets forlag, var fra mellomkrigstiden og utover i betydelig grad et kulturkonservativt forlag. Kulturkonservatismen fantes i en mer militant og en mer temperert variant. Den militante ble artikulert av Aschehoug-forfatteren Frederik Ramm, som i 1931 gjennom Morgenbladet meldte seg med artikkelen «En skitten strøm flyter utover landet», med Gyldendal som en umoralens høyborg. Den tempererte variant ble formulert av A.H. Winsnes, som i 1932 hadde utgitt Den annen front, en retningsgivende studie for denne fløy. Winsnes ble en av Aschehougs pregende konsulenter, i noen år også redaktør for Samtiden, fra 1938 var han professor i europeisk litteraturhistorie og fra 1946 landets første professor i idéhistorie. Winsnes ble en samlende skikkelse for den dannede borgerlighet også i Gerhardsens epoke. Det ble aldri noen stor krets. Etterkommerne av dannelsesborgerskapet fra embetsmannsstatens tid, altså embetsmannseliten, ble etter 1945 i viktige henseender et styringsborgerskap under Gerhardsens lederskap.
Thorleif Dahls Kulturbibliotek er i stor grad blitt båret frem av medlemmer av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Akademiet ble grunnlagt i 1953 etter initiativ fra bl.a. Arnulf Øverland og A.H. Winsnes «til vern om det norske riksmål og dets litteratur og til fremme av et fritt og allsidig åndsliv i Norge».
Kulturkonservative og kulturradikale
Det er uomtvistelig slik at Akademiet har vært – og er – en institusjon med et kulturkonservativt tyngdepunkt. Men «the founding fathers» var ingenlunde bare en krets av konservative i tradisjonell forstand, med bl.a. Francis Bull, professor i litteraturhistorie. Mens Winsnes hørte til hos Aschehoug på den ene side av Sehesteds plass, befant Bull seg på motsatt side hos Gyldendal. Winsnes som i Mykle-saken (1956-57) på eget initiativ hadde meldt seg på aktoratets side, hadde i sitt forsvar for utuktparagrafen for byretten hevdet «at det bør og skal være en grense for hva en forfatter kan tillate seg å skrive, spesielt i skildringer av den fysiske side ved kjærlighetslivet. Et visst minimum av bluferdighet må man kunne kreve.» Mykle lå ifølge Winsnes under for «en ulykksalig trang til fotografisk nøyaktig gjengivelse av kjønnsakten». For Gyldendal og Mykle opptrådte på den annen side Francis Bull, styreformann i Gyldendal, men også andre av Winsnes’ kolleger fra Akademiet: Arnulf Øverland og Sigurd Hoel.
I Akademiet ble også Thorleif Dahl medlem, ganske sent, i 1963. Heller ikke han følte seg vel egentlig helt hjemme i det som var Akademiets toneangivende, kulturkonservative krets, forbundet som han var via sin hustru, Konni Dahl (f. Nyquist), med en av det moderne, kulturradikale gjennombrudds fremste skikkelser, Edvard Brandes, bror av Georg. Edvard Brandes var far til Vanda Brandes, Konni Dahls mor.
Det avgjørende for Akademiet har ikke nødvendigvis vært å få flest mulig brukere av riksmålet – det var Riksmålsforbundets prosjekt, – men å verne om innsikten i riksmålet og dets kulturdannende formverk: språket som et samfunnsfenomen av en egen art, underlagt en egen logikk, som er vesensforskjellig fra den logikk som gjelder økonomisk vekst eller politisk-administrativ makt.
Slik kunne professor Ingerid Dal, den fremste germanist i Norge gjennom 1900-tallet, tenke, dypt preget som hun var i sin språkfilosofi av Kant – og i sin politiske tenkning av Marx. Hun var «kommunist», ble det sagt i Akademiet. Langt mer interessant i forhold til Akademiets oppdrag er altså at hun var en disippel av Kant – han som har lært oss å tenke transcendentalfilosofisk: språket som en mulighetsbetingelse for en enhver sivilisert tanke, enten den nå er konservativ eller radikal.
Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl som utdeles årlig (100.000 kroner), gis som belønning for fremragende skjønnlitterært eller faglitterært forfatterskap på riksmål eller for oversettelse til riksmål av skjønnlitteratur eller faglitteratur. Prisen ble utdelt første gang i 1983 til Arnold Eidslott, i 2015 gikk den til Kaj Skagen og i år til Merete Alfsen.
Kulturbiblioteket: En motvekt til «avlatiniseringen»
Thorleif Dahls Kulturbibliotek kan sees som et forsøk på å begrense de mulige, kulturelle langtidsskadene av den radikale gymnasreformen av 1896 med to hovedlinjer: en real- og en engelsklinje. «Avlatiniseringen», som i Norge ble langt mer radikal enn i andre land, inklusive Sverige og Danmark, var reformens fremste symbolsak. Som det første land i Europa opphevet Norge kravet om latinkunnskap som adgangskriterium til universitetet og innførte i stedet realfag og moderne språk.
Mens reformens tilhengerne i den så et «Exempel» for «den øvrige civiliserede Verden», fryktet motstanderne «et Sprang ud i Mørket». Blant disse var Eiliv Skard, professor i antikk åndshistorie, som på slutten av 1940-tallet karakteriserte skoleloven av 1896 som en reform «uten sidestykke i Europas skolehistorie, i alle fall hvis vi ser bort fra revolusjonen i Russland i 1917».
Artikkelforfatteren, professor dr. philos. Rune Slagstad, er medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
Avlatiniseringen fikk selvfølgelig sin emosjonelle kraft fra det symbolske oppgjør med den gamle embetsstand og dens eksklusive dannelseskultur. Men den hadde en videre begrunnelse, nemlig den å gi dannelsen et videre grunnlag i det moderne. Kulturbiblioteket var et svar på denne utfordringen. Det kom på et tidspunkt da vi mest av alt trengte det, som Asbjørn Aarnes skrev ved 40-årsmarkeringen i 1996: «Latin og gresk var på vei ut som skolefag, og det ble stadig færre som kunne lese de klassiske verkene på originalsprogene.»
Kulturbiblioteket er et prosjekt som ikke legger skjul sin kulturelle dannelsesambisjon. Sitt 60-årsjubileum markerer Thorleif Dahls Kulturbibliotek med utgivelsen av en filosofisk klassiker: Immanuel Kant, Om pedagogikk.
Les mer på hjemmesiden til Thorleif Dahls Kulturbibliotek.