Finnes det noe mer underholdende enn en hardbarket og nådeløs språkdebatt? spør Tom Egeland i dette utdraget fra hans takketale under overrekkelsen av Riksmålsforbundets litteraturpris.
Prisoverrekkelse i Fredrikstad: Ordfører Jon-Ivar Nygård gratulerte Tom Egeland med Riksmålsforbundets litteraturpris.
Jeg er en Grorudgutt.
Vi som på sekstitallet vokste opp i Groru’dar’n – unnskyld, Groruddalen – vi hadde vår egen sosiolekt. Vi gikk aldri tur i skogen, men i skævven. Vi spiste aggurk og bannan.
Så jeg vet ikke riktig om noen av de gamle groru’gutta – eh, guttene – ser på meg som klasseforræder her jeg står her i dag, som glad og stolt mottager av Riksmålsprisen.
Det pussige er: Jeg har alltid vært en riksmålsbruker.
Jeg visste det ikke selv, en gang, da jeg som syv–åtte-åring fikk opptil flere røde streker av min kjære klasseforstander Karoliussen under ord som «døren» og «solen». Læreplanen tilsa nemlig «døra» og «sola», må vite.
For ikke å snakke om artikkelen «ei». Som syv-åring hatet jeg «ei». Hva var det med meg? Jeg sa ikke engang «ei jente». For meg var en jente nettopp – en jente.
Jeg tror det må ha bodd en liten opprører i meg. Alternativt en undertrykt danske. For trass i de røde strekene og formaningene, ble jeg ved å skrive døren og solen.
I oldtiden, altså da jeg gikk i første og annen klasse på Nordtvedt skole på sekstitallet, hadde pultene vår fortsatt hull i høyre hjørne. I det hullet, forklarte vår lærer, pleide det å stå et blekkhus.
Fortiden hang igjen som et hult ekko også i lærebøkene. Jeg hadde ikke noe forhold til det lodne begrepet samnorsk, og den brokete historien bak denne språkhistoriske lapskaus, men jeg stusset veldig da jeg leste ord som «leike», «heime» og «graset».
Vi «leikte» da aldri – vi lekte. Vi gikk ikke «heim», men hjem. Og gikk vi ut i skolegården for å legge oss i solen, så var det i gresset – og aldri «graset» – vi grorudgutter la oss.
«Gauk» for gjøk? «Mjølk»?
Men dette var da også på den tid da folk på Oslos vestkant tok trikken til Sognsvatn. Altså Sognsva-T-n. Som det lakonisk heter i Wikipedias omtale av denne absurde, samnorske navngivningen: «Sognsvatn hadde ikke vært i utstrakt bruk blant beboerne i Oslo og Aker».
Det var ikke lett å være en liten gutt som snakket riksmål på svarteste Grorud. – Ennskjønt, nå tuller jeg bare. Sannheten er at jeg ikke kan huske en eneste gang – ikke én episode – der noen påtalte mine besynderlige språklige særegenheter i et miljø som ubestridelig må ha inspirert Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sigurd Allern og gutta boys da de noen år senere – med lingvistisk, fonologisk og fonematisk fingerspitzgefühl mekka i hop det som skulle bli AKP (m-l)s småsøte prolletar-lingo.
* * *
Da jeg i 1983 ble ansatt som journalist i Aftenposten, var det som å komme hjem. I Aftenposten skrev vi «efter» og «sprog» og «sne» på den tiden. Vi skrev «idag» og «igår» i ett ord. Når jeg i dag prøver meg på slike avsindige avvik, retter Word-programmet meg sporenstreks. Jeg får, helt bokstavelig talt, rød strek under – akkurat slik jeg fikk rød strek under riksmålsformene på barneskoen.
Men min aller største fascinasjon i møtet med Aftenpostens rettskrivningsnorm, var det som skulle bli til favorittordet mitt under mine ti år i Akersgaten: «chanse». Med CH, dere!
Å kunne skrive chanse med ch frydet meg – av grunner jeg ikke kan forklare – aldeles grenseløst. Så jeg puttet ordet inn i enhver sammenheng der det tilnærmelsesvis ga noen mening. «Sprog» var også en favoritt. «Kursus». Til slutt gikk det sport i å bruke de mest arkaiske stavemåtene.
Den gang hadde Aftenposten noe som het – og nå er det bare å spisse ører: korrekturlesere.
I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner vi dem hver eneste bidige dag! Det er mer enn jeg kan si om dinosaurene og mammutene.
Fra korrekturlesernes dunkle hjørne kunne man gjennom hele arbeidsdagen, og natten med, høre dype sukk av fortvilelse og frustrasjon over journaliststandens språklige forfall og derigjennom sivilisasjonens langsomme undergang.
I Aftenposten satt disse korrekturleserne i et eget hjørne på desken og så ut som om de hadde sittet der siden den tid da de ble ansatt for å rette opp tastefeil i Første Mosebok.
De var svært, svært gamle. De fleste var menn. De var livstrette. Og de var ualminnelig gretne. Det kan man forstå. Når de fikk ned et avtrykk av en avisside, gikk det ikke lang tid før den så ut som en tegneblokk – full av kruseduller, rettelser og anmerkninger.
Fra korrekturlesernes dunkle hjørne kunne man gjennom hele arbeidsdagen, og natten med, høre dype sukk av fortvilelse og frustrasjon over journaliststandens språklige forfall og derigjennom sivilisasjonens langsomme undergang.
Jeg tror ikke noen av korrekturleserne var journalister. Sannsynligvis var de filologer. Kanskje avdankede norsklærere, hva vet jeg? Men de visste alt. Absolutt alt. De var lingvister, etymologer, morfologer, semantikere, fonetikere, fonologer – enn videre historikere, antropologer og, innerst inne, psykologer og utvilsomt drittlei både jobben og livet.
Jeg husker en formiddagsvakt da en av dem kom bort til meg. Jeg hadde skrevet en nyhetssak med skråblikk for aftenavisen og fryktet det verste i det forestående møte med korrekturlesernes Tyrannosaurus Rex.
«Er du denne Egeland?» spurte han bryskt.
Jeg måtte, noe nølende, medgi at jeg var denne Egeland.
«Du kan jo skrive, du!» sa han. Like bryskt.
Og gikk sin vei.
Det var første og siste gang han sa noe til meg.
Først tenkte jeg: Ja? Jeg er tross alt ansatt i Aftenposten som journalist. Men senere gikk det opp for meg at det var ment som en stor kompliment.
Da jeg senere ble vaktsjef og nattredaktør i Aftenposten, ble jeg kjent som en av disse rødblyant-pedantene som i tide og utide (vel, mest i tide, når sant skal sies) sendte småsinte notater – dette var lenge før epostens tid – til slurvete journalister. Jeg var en slags Per Egil Hegge i miniatyr. Og da jeg i 1992 begynte i TV 2, ble jeg raskt en av tv-kanalens språk-nestorer.
Hold det ikke imot meg!
Sammen med Davy Wathne og en håndfull andre språkbevisste journalister i TV 2, forsøkte jeg å holde kustus på en gjeng som ikke til enhver tid utpreget seg med et overdrevent presist forhold til det kongelige norske språk. Til slutt ble jeg faktisk innvilget noen ukers permisjon fra funksjonen som redaksjonssjef for å skrive kanalens språkmanual.
Forskjellen på ennå og enda. Ansvar og skyld. Kjølvann og kjølevann. Sjanse og risiko. Listen over språklige upresisheter i mediene er lang.
Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme. Noen av oss – dog ikke jeg – drives til en slik grad av vanvidd at vi skriver leserbrev. Du vet at når du skriver leserbrev til avisene for å påtale språkfeil og sivilisasjonens generelle forfall, da er du en besserweizer — .
Slapp av!
Dette var bare en test: Opp med hånden, alle dere som fikk lyst til å rope ut at nei, Egeland, ærlig talt: Det heter faktisk besserwisser!
* * *
En gang i tiden var avstanden mellom selv moderat bokmål og riksmål enorm. Men med årene har denne avstanden – heldigvis, mener jeg – minsket. Det er ikke til å komme forbi at visse forne riksmålsformer, både på trykk og i muntlig tale, klinger en smule arkaisk og fremmed.
Ø-en, sier dronning Sonja når hun henviser til det vi andre ville kalle en øy. Øen … Et vitalt og levende riksmål må utvikle seg og tilpasse seg for ikke å bli en pussig anakronisme for blåhårete fruer fra Frogner. Og denne tilpasningen mener jeg riksmålet, og dets forkjempere i Riksmålsforbundet, har mestret.
Faktisk er forskjellene på bokmålets mange tillatte former langt større enn forskjellen på det moderate bokmål og riksmål. Radikalt bokmål bærer fortsatt i seg et og annet ekko fra samnorsken, fra dialektene og fra nynorsk.
Intet galt i det, men det viser at bokmålet favner over et så vidt spekter av tillatte former at en noen ganger kan spørre seg selv om det er samme målform.
De gangene temaet kommer opp – og det er sant å si sjelden – pleier jeg å si at jeg bekjenner meg til «radikalt riksmål». Og med radikalt riksmål mener jeg et riksmål som nærmer seg bokmålets konservative former.
Om det er noen forskjell på mitt radikale riksmål og det moderate bokmålet, aner jeg ikke. Hage eller have … Mage eller mave … Sant å si oppfatter jeg mitt eget radikale riksmål og det moderate bokmålet som ett. Så finnes det kanskje et og annet faneord som staves ulikt, det vet jeg ikke, men for meg handler det mer om språkets timbre enn om en og annen staveforskjell. Riksmålet og det moderate bokmålet har en annen klangfarge enn det radikale bokmålet. Slik det åpenbart også adskiller seg fra nynorsk.
Og for å være ærlig, føler jeg meg forvirret noen ganger. Det gjør meg ingenting å skrive «piken», men det sitter langt inne å skrive «jenten». Man er da ikke bergenser! Min sjef i TV 2 i mange år, bergenseren Bjarne Berg, pleide å spøke med bergensernes erkekonservative riksmål og si at der i byen, der er aversjonen mot a-endelser og ing-endelser så inngrodd at de drikker Cocen-Colen og spiser fiskepudd-else.
* * *
Riksmål, bokmål og nynorsk settes ofte opp mot hverandre. Riksmålet latterliggjøres som en dansk etterlevning, og nynorsken demoniseres som en knotete, konstruert blanding av vestlandsdialekter.
Intenst misliker jeg denne tidvis gjensidige nedrakkingen på andres målform. Selv behersker jeg ikke nynorsk. Å skulle skrive en tekst på nynorsk, ville for meg føles – for å parafrasere den store dikteren Vladimir Nabokov – som å være en pianist henvist til klaviaturets sorte tangenter. Slik jeg går surr i tysk grammatikks mange regler og unntak, roter jeg meg altfor lett bort i nynorskens syntaktiske særegenheter.
Men det er mitt problem. Ikke nynorskens.
Jeg synes det er flott å lese bøker på nynorsk. Etter noen få sider glemmer jeg at det ikke er min egen målform jeg leser.
Vi må ikke la de mer strukturelle og helt legitime samfunnsdebattene om nynorskens plass i offentlig forvaltning, i skoleverket, i NRK og så videre påvirke vårt syn på nynorskens kvaliteter. Nynorsken har sin musikalitet slik riksmålet har sin.
At det finnes kompromissløse fanatikere i begge leirer, skal vi vel ikke underslå. Men finnes det noe mer underholdende, dere, enn en hardbarket og nådeløs språkdebatt?
Begrepet riksmål kan nok få en og annen nynorskbruker til å grøsse og se for seg en gråhåret herre med Mercedes Benz, blå blazer, halstørkle og æresmedlemskap i Kongelig Norsk Seilforening, Rotary, Frimurerlosjen, Rosenkreutzerne og Illuminati.
Men slik vi riksmålsbrukere skal respektere nynorsken og nynorskbrukere, forventer jeg den samme respekt tilbake fra dem.
I del 2 av denne talen tok Egeland opp litterære spørsmål. Den vil bli publisert på hjemmesiden som egen sak, og talen vil i sin helhet bli trykt i neste nummer av Ordet.