«Norske tabuer» har Sanna Sarromaa kalt sin nyeste bok. Ett av tabuene er sidemålet. Som hun skriver: «Det er dessverre vanskelig å være kritisk mot sidemålsundervisning i nynorsk uten å bli oppfattet som nynorskhater.»
Sanna Sarroma er innvandrer fra Finland, og som samfunnsdebattant er hun kjent for å sette spørsmålstegn ved norske «sannheter». Som hun sier: «Å bli oppfattet som nynorskhater er kulturelt selvmord.» (Foto: Silje Rindal)
I min jobb som lærer hadde jeg en 10. klasse i norsk. Med grunnfag i nordisk er jeg også kvalifisert til å undervise i norsk, selv om jeg gjerne innrømmer at min gode kollega Tove tok nynorskbiten. Jeg fikk litteratur. Tove sørget for verbbøyning, jeg tok for meg Arne Garborg og gjengen. Det var en mer takknemlig oppgave. Det går an å få elevene til å like litteratur, selv litteratur skrevet på nynorsk.
Å få elevene til å like nynorsk grammatikk er verre. Jeg anklager dem ikke. Tove har fremdeles 10.-klassinger i nynorsk. Hun sier at de i prinsippet skal kunne sidemål like bra som hovedmål. De skal for eksempel uttrykke seg med et variert ordforråd og mestre formverk, ortografi og tekstbinding, skrive kreative, informative, reflekterende og argumenterende tekster på hovedmål og sidemål med begrunnede synspunkter og tilpasset mottaker, formål og medium. Det høres ut som en stor nok jobb å få elevene til å beherske alt dette på hovedmålet i løpet av ungdomsskolen.
Hva sier norsklektorene?
Norsk Lektorlag gjennomførte en spørreundersøkelse i 2015 der nesten halvparten av norsklektorene mente at sidemålsundervisningen kunne reduseres. Ifølge Lektorlagets fagutvalg er mange «frustrerte over at elevene ikke klarer å tilegne seg helt elementære kunnskaper i sidemålet». Elementære kunnskaper i sidemålet er én ting, men hva med elementære kunnskaper i hovedmålet?
Jeg veiledet en del studenter i oppgaveskriving da jeg jobbet som høyskole-lektor. De fleste oppgavene hadde en god del feil, for eksempel i rettskrivning. Min kollega i historie på Universitetet i Oslo hadde en student som i en eksamensoppgave om årsakene til første verdenskrig konsekvent skrev om en «General Staben». Kollegaen min undret seg over at han hadde gått glipp av en så sentral aktør i pensum, som han følgelig saumfarte på jakt etter vedkommende. Det var først halvveis at feilkilden demret for ham. General Staben var ingen sentral aktør i første verdenskrig. Det var derimot generalstaben hos alle stormaktene.
Også professor Sylfest Lomheim har observert dette forfallet. Han hadde rettet bacheloroppgaver til fremtidige norsklærere på Universitetet i Agder. Elevene i klassen hans på folkeskolen i 1950-årene var visstnok bedre i norsk enn dagens studenter. «Det er fremtidens norsklærer vi snakker om», sukket han. I hodene til meg og kollegaen min var det fremtidens historielærere.
Det er selvsagt ingen garanti at reduksjon av sidemålsundervisning til å gjelde bare litteratur styrker ferdighetene i hovedmålet, men det er verdt et forsøk når man ser på norsknivået i samfunnet. To skriftspråk har ikke økt språkkompetansen hos folk flest, kanskje heller tvert imot.
Innvandrere og sidemål
I januar 2016 eksploderte det i enda en spennende sidemålsdiskusjon i landet. Kommunestyret i Årdal kommune, lengst inne i Sognefjorden, vedtok at asylsøkere og flyktninger skulle lære seg nynorsk, ikke bokmål. Selv om kommunestyret gjorde det som ethvert kommunestyre kan gjøre og fattet vedtak om målform i norskopplæringen, utløste det en nasjonal debatt. Både Kulturnytt og Dagsnytt 18 fraktet språkprofessorer til studio sammen med Mållagets daværende leder Marit Aakre Tennø. Professor Finn-Erik Vinje var ingen tilhenger av den nye ordningen i Årdal. Han sa at lokale tilpassinger med tanke på talespråket var smarte, men skriftspråket var felles for nasjonen og da måtte bokmål foretrekkes. Sylfest Lomheim var uenig. Han mente at hvis flyktningene flyttet på seg, så ville de bli forstått på nynorsk også utenfor indre Vestland.
Både Vinje og Lomheim har rett. Siden målformene er gjensidig forståelige, er det ingen tvil om at innvandrere som behersker nynorsk, vil bli forstått i hele landet. Samtidig underminerer Lomheims kommentar absolutt alt rasjonale bak at østlendinger skal lære nynorsk. Hvorfor skal de det? De forstår jo hva vestlendinger sier. Når det gjelder oss innvandrere, mener jeg, som Vinje, at bokmål skrives av de aller, aller fleste. Om flyktninger selv hadde blitt spurt om de ønsker å lære seg å skrive et språk som 7–9 prosent bruker eller en målform som over 90 prosent bruker, så hadde de garantert svart det sistnevnte. Det er nok ingen som har spurt dem.
Noregs Mållags propagandamaskineri
Vinneren av det hele er Norges Mållag med sitt propagandamaskineri. De reagerer med en gang de ser at nynorskens posisjon holder på å bli svekket. I 2015 var det 27 kommuner som ga nynorskopplæring til voksne innvandrere. For Mållaget var dette så få at de satte i gang en kampanje for å få økt antallet. Flyktninger, asylsøkere og innvandrere er fritt vilt – de kan rustes til målkampen før de engang har rukket å få med seg at det er to målformer i landet.
Samtidig som nyankomne innvandrere blir satt på skolebenken for å lære seg nynorsk som hovedmål, sliter andre innvandrere med å holde styr på både hoved- og sidemålet. «Det er nesten tortur», sa medlem av innvandrerrådet i Buskerud, Nasim Rizvi, om sidemålets belastning for innvandrerelever. Ahmed Ali, styremedlem i elevorganisasjonen i Oppland, kalte det for straff at innvandrerelever som hadde prøvd seg i sidemål på ungdomsskolen ikke kunne få fritak på videregående.
Innvandrerelever er et nytt hensyn som har kommet inn i måldebatten. De er fritatt for obligatorisk sidemålsstil, men ikke nødvendigvis for selve opplæringen. Det er i overkant kravstort å kreve at innvandrere skal lære to varianter av det samme språket når det ikke er nødvendig for å kunne komme seg videre i samfunnet. Til det er én målform mer enn nok. På papiret blir man riktignok stengt ute fra stillinger i det offentlige der kravet om å beherske begge målformer eksisterer.
Dette har ført til en pussig situasjon, der det offentlige på den ene siden skal strebe etter å ansette folk med en annen etnisk bakgrunn og på den andre siden rekruttere folk som behersker begge målformer. I realiteten ser man ofte vekk fra kravene om å kunne nynorsk. Det er kanskje ikke så rart tatt i betraktning at veldig mange av de etnisk norske arbeidstakerne i offentlig forvaltning også har glemt sine ferdigheter i nynorsk – eller så har de aldri hatt dem.
For ikke å nevne landets tronarving, som slipper hele nynorsken ved å gå på en internasjonal skole. Man kan med andre ord kjøpe seg fri fra nynorsken om man har 200 000 kroner i året. Da får man engelsk for alle pengene – og det er garantert en mye bedre investering.
Om forfatteren: Sanna Sarromaa (f. 1979) er finsk, men fant seg en mann fra Gudbrandsdalen og flyttet til Lillehammer der hun bor med deres tre barn. Er lektor i historie med doktorgrad og har blant annet forsket på kroppspress blant unge jenter. Har tidligere vært folkevalgt i kommunen og i fylket, og ertet på seg nordmenn med sine spalter i Gudbrandsdalen Dagningen og i VG.