– Jeg foretrekker det stivere, normerte språket, sier Nils Ole Oftebro. – Det skaper en passelig distanse mellom skuespill og tilskuer. Selv om skuespillerne ikke lenger har Ibsens opprørstrang og språksans, må vi gå foran som gode eksempler og tale klart og tydelig der vi kan – og gjerne holde på kj-lyden, så vi ikke blir noen «sjyllinger».
– Jeg skjerper meg når jeg velger ord, og ønsker å være klar og konsis, sier Nils Ole Oftebro.
I et intervju med Språknytt deler den kjente og erfarne skuespilleren sine meninger. – Jeg har en KLAR og TYDELIG stemme, så jeg er vant til å bli hørt. Når jeg snakker med deg, skal også de borti hjørnet der få med seg det jeg sier. Som skuespiller snakker jeg til DEG gjennom DEM, slik jeg snakker til et publikum fra scenen. Det er i alle fall slik det føles. Jeg kan jo ikke sitte her og mumle heller, for da gjør du vel som de i salen ville ha gjort, og går etter fem minutter, skogrer Oftebro i kjent stil.
– Hvordan lyder teaterspråket før og nå i dine ører?
– Det er pussig at du spør, for i det siste har jeg sittet og sett gamle opptak av NRKs fjernsynsteater fra 70- og 80-tallet. Det er en merkelig opplevelse å se hvor mye saktere det gikk den gang, og hvor annerledes stemmebruken var. Vi måtte ha en STERKERE og mer ARTIKULERT stemme, særlig på de store scenene. Dit slapp vi ikke til før vi hadde øvd opp stemmevolumet.
Les hele intervjuet i Språknytt.
Støtt Riksmålsforbundets arbeid! Meld deg inn her.