I det følgende gir vi de viktigste reglene for rettskrivning; fortrinnsvis omtales tilfeller som kan volde vanskeligheter. Er man i tvil, må man bruke ordliste eller ordbok. Om det som går under navn av skriveregler, sies det lite i denne grammatikken – slikt som bruk av tegn i vid forstand, talluttrykk, orddeling, stor forbokstav, særskrivning og sammenskrivning o.a. Dette finner man grundig omtalt i Skriveregler (se litteraturlisten under Vinje).
Som oftest avgjør normaluttalen hvordan ordene skal skrives, men det kan være tvil, f.eks. om det skal stå e eller æ, o eller u, o eller å, ld eller ll, nd eller nn, om det skal være enkel eller dobbelt konsonant, om det skal skrives en konsonant som ikke høres, osv. Og fremmedordene kan skape spesielle vanskeligheter.
En god oversikt over forholdet mellom normaluttalen og skrivemåtene får man ved å studere ordrekkene i Kunnskapsforlagets Norsk rimordbok.
17.1 Vokalene
17.1.1 e-lyden og æ-lyden
Lang e-lyd skrives normalt e: leve, mel, mer, vesen osv. Men vi skriver æ i en del ord som er avledet av eller beslektet med ord hvor stammevokalen er å, enten uttalen er [e] eller [æ] eller vokalen er lang eller kort: væpne (av våpen), forræder (av forråde), færre og færrest (av få), mæle (mål og mæle, ettermæle), skjæker (flertall av skåk), sæd (av å så), tæger (flertall av tåg ’trevl’), væte (fuktighet) og væske (flytende stoff) av våt, æser (flertall av ås ’norrøn gud’). Pæl (beslektet med påle) og træ (i en nål; beslektet med tråd) har valgfrie former pel og tre; bopel er eneform. Likeledes skriver vi æ i fæl(en), gælisk, en hæl, kjæledegge, forkjælet, sæl (fredsæl, likesæl).
I en lang rekke franske ord med utlyd på trykksterk e skrives denne vokalen med akutt aksent, som på fransk: allé, idé, kupé osv. Fransk bruk av aksent er dessuten beholdt i bl.a. enquête ‘rundspørring’, peau de pêche, tête-à-tête, crème fraîche, crème de la crème. – Med -er skrives bl.a. atelier, bankier, metier, espalier. Noen få ord har skrivemåten -et for e-lyden: filet, kabaret, pirquet. I riksmålsrettskrivningen har også bidet, buffet, diskret ‘varsom, hensynsfull’ og sorbet denne franske formen; i offisiell rettskrivning har man forandret til bidé, buffé osv. – Enkeltstående former er beige, solfege ’sangøvelsesmetode til utvikling av gehør, treffsikkerhet o.a.’, som begge ender på stum e, og de fornorskede skrivemåtene kortesje og manesje.
Noen få engelske ord med a har til dels beholdt uttalen de i sin tid fikk i norsk; det gjelder baby (uttales også med diftong), blazer og game ‘omgang i tennis’. Adjektivet game ’grei, real’ har valgfri form gem.
Kort e-lyd skrives e i både norske og utenlandske ord. Unntak blant de norske er væske (se ovenfor) og ætt.
Lang æ-yd foran r blir oftest skrevet æ: være, lære, kjær, nær, sær(lig), i gjære osv., men det er noen velkjente unntak med e: er, der, her, hver, videre noen ord med rd: et gjerde, på ferde, merd ’fiskeinnhegning’; for det siste har riksmålsrettskrivningen også formen mær.
En lang rekke ord som på fransk ender på -aire, har fått norsk skrivemåte: elementær, millionær, primær, vulgær osv., mens andre franske skrivemåter er beholdt i camembert, dessert og kuvert, og i ord av typen portiere, misere. Ord som de to sistnevnte er det vanlig å skrive med grav aksent over e for å markere at den uttales [æ]: portière, misère. Dette strider mot den offisielle regelen, men den kan man tillate seg å bryte når man gjør det for å unngå lesefeil eller misforståelse: portierer ’hotellfunksjonærer’ kontra portièrer ’forheng’, verbet premiere kontra première. – Med hensyn til formene pæl(e) ’strev(e)’, træl ’hudfortykkelse’ og vræl(e) jf. omtalen nedenfor av kort æ-lyd.
Kort æ-lyd foran r + konsonant skrives e: dessverre, ert, ferd, -ferdig (rett-, slagferdig o.fl.), merke osv. Men vi skriver har vært, fordi det er en bøyningsform av være, og lærd, som har sammenheng med lære osv. – Foran l (som kan være tykk) oppgir ordlistene pælme, men belje ’brøle’ og belme ’drikke grådig’; det er historisk funderte former – henholdsvis en østnorsk dialektform av verbet palme ’slå’, norrønt belja og en mulig omdannelse av bemle ’plaske’. Mange bruker de lydrette (østnorske) formene med æ i belje og belme.
I engelske ord skrives regelmessig a: bag, camping, canyon, caps, cash, dash, fan, fancy, gamble, match, snacks osv. Det er lang tradisjon for ikke å gjøre forandringer i slike ord. Et unntak er den ekspressive formen kræsj(e) i riksmål; offisiell rettskrivning har krasj(e).
Skillet mellom e-lyd og æ-lyd som vi har operert med i dette avsnittet, baserer seg på sørøstnorsk standarduttale, hvor det er klar forskjell mellom trang [e] og åpen [æ]. Ellers i landet er forskjellen mindre tydelig. Historien om e og æ i norsk rettskrivning er lang og innviklet, men fra 1917 er fordelingen for hjemlige ords vedkommende i prinsippet bestemt av etymologien (man skriver e når ordet hadde e i norrønt). Justeringer skjer på grunnlag av nevnte standarduttale, f.eks. forandringer som næst(e) > nest(e) og kræsen > kresen i 1938 og pel og tre som valgfrie former fra 2005.
17.1.2 e eller ikke e ?
Bortfall av e ved sammentrekning under bøyning av substantiver og adjektiver er omtalt i 4.2.1, 5.2, 6.1.1.
Adjektiver som ender på -lig, kan by på vanskeligheter. Er grunnordet et verb, skal det nesten alltid stå e foran -lig: behagelig, leselig, overkommelig, tilgivelig, forståelig osv. Men verb hvor stammen ender på -r, danner unntak: hørlig, uvurderlig, uunnværlig osv. Dessuten anselig, tjenlig, (u)forsonlig. Det er valgfrihet mellom (u)forenlig og (u)forenelig.
Er grunnordet et substantiv på -e, skal vi nesten alltid skrive e: endelig, hjertelig, kvinnelig, menneskelig osv. Unntak er legemlig og vanlig.
Er grunnordet et substantiv som ikke ender på e, har som regel heller ikke adjektivet e: appetittlig, forsettlig, mannlig, vennlig, saklig (men hovedsakelig), tidlig (men høytidelig). Andre unntak er bokstavelig, folkelig, fredelig og makelig foruten avledninger av substantiver på -dom og –skap: guddommelig, ungdommelig, ekteskapelig, vitenskapelig osv. Det er valgfrihet mellom (u)laglig og (u)lagelig.
Er grunnordet et adjektiv, skal det som regel stå e: gladelig, klokelig, langsommelig, rikelig, styggelig, sykelig. Avledninger av fargeadjektiver danner unntak: grønnlig, rødlig osv., likedan ved adjektiver som utlyder på -r: snarlig, storlig, varlig.
I noen tilfeller ser man ikke umiddelbart hva slags ord som ligger til grunn: bedagelig, hemmelig, plutselig, skrøpelig, uhorvelig.
Mellom formene mer og mere er det valgfrihet, og det kan være naturlig å velge form ut fra rytmiske hensyn. Riksmålet tillater dessuten fler ved siden av flere i substantivisk bruk: ingen fler, familier med tre barn eller fler.
17.1.3 i-lyden
I norske ord skriver vi alltid i. Blant fremmedordene skrives mange engelske ord som i grunnspråket: heat, speaker, teak, team osv. og fleece ’kunstfiber’, reel ’dans’, speed, men skvis(e) har fått norsk form. I betydningen ’damp’ godtas både steam og stim. – Franske ord som har beholdt fremmed skrivemåte, er chablis, chassis og vis-à-vis, mens croquis ’skisse, tegning’ har fått norsk form: kroki, påbudt i bokmål, valgfri i riksmål. – Tyske ord med opprinnelse i egennavn beholder ie: biedermeier, wienerbrød, mens revir ’dyrs leveområde’) har fått norsk form. – Det engelske ordet briefe ‘forhåndsorientere, kjekke seg’ har fått skrivemåten brife i bokmål.
Y til slutt i engelske ord som sexy og party, uttales [i] av de fleste, men skriftformen har vært stabil med -y. Eldre normeringer med i (toddi og teddibjørn) har ikke kunnet hevde seg.
17.1.4 o-lyden
Lang o-lyd skrives o. Aksent cirkumfleks brukes i ordet fôr ’dyremat; innerstoff i klesplagg’. Fremmedordene pool ’sammenslutning, organisasjon’ og zoom(e) har beholdt engelsk skrivemåte.
Kort o-lyd skrives o i noen ord: bonde, bort, loff, lomme, lompe, plomme, rom, fomle, gomle, somle, men med u foran ng, nk og k + konsonant: ung, tung, lunken, sunket (av synke), bukk, sukker, trukket (av trekke), bukse, bukt, lukt, vanligvis også foran f og m: muffe, skuff, dum, nummer, lumpen, lumsk, rumle, rumpe, mumse ’gomle’, slumse. Men på den annen side igjen: bokkøl, (narre)smokk, kronglete, onkel. – Fransk skrivemåte har journal(ist) og musikkordet ouverture ’åpningsstykke’, som ikke har noe med «over» å gjøre, men som er avledet av det franske adjektivet ouvert ‘åpen’ (uttalt [ovæ’r]).
17.1.5 Lang og kort u-lyd
Enkelte fremmedord er av interesse. Engelsk oo er beholdt i (baby)boom, cool (jazz-stil) og i scooter; det siste har valgfri form skuter i bokmål. Derimot har kuli (ta det kuli) fornorsket skrivemåte. Engelsk skriftform har dessuten u i producer og tune, uttalt [-ju-]. I franske ord skrives u-lyden ou i bl.a. følgende ord både i riksmål og bokmål: à jour, clou, limousin, passepartout og sou, men bare med u i ragu. Med kort vokal: bouclé, bouillabaisse, bouquet, bourgeois(i) og boutique, i riksmål også boulevard, potpourri og souvenir, hvor bokmålsrettskrivningen har u.
17.1.6 Lang og kort y-lyd
Om ouverture se ovenfor. De fleste franske ordene med u har fått norsk skriftform: frityr, garnityr, manikyr, etyde o.fl. Det gjelder likeledes det tyske gebyr, mens gründer har den tyske vokalen.
17.1.7 ø-lyden
Ø-lyden skaper ikke problemer i norske ord. Når engelske ord som bluff, clutch, rough og trouble får norsk skriftform, blir det regelmessig en form med ø (jf. omtalen av en del former i 17.5.3).
17.1.8 å-lyden
Lang å-lyd skrives normalt å: få, lås, språk, våge, tåke osv., men foran g og v ofte o: dog, skrog, den tradisjonelle riksmålsformen sprog (stadig forbudt i bokmål, og i riksmålsnormen fra 1983 sidestilt med språk, jf. 18.15.1), svoger, tog, teolog og andre fremmedord på -log, doven, lov, over, rov, sove osv. Ord som uttales likt, kan ha forskjellig skrivemåte: drog ’latsabb’ / dråg ’terrengsenkning’, å love / en låve, et hov / en håv.
De fleste vanlige franske lånordene har fått -å: platå, nivå, tablå osv. Et unntak er trikot. Sjeldnere, faglige ord har beholdt den franske formen: repos, tournedos, argot, bonmot, jabot o.fl.
Engelske ord som har beholdt original skriftform, er calling, hall ’forværelse’ og squaw ’indianerkone’, mens crawl(e) har fått norvagisert eneform i bokmålsrettskrivningen: krål(e). Score ’lage mål’ og all right er stadig eneformer i riksmål, mens bokmål også har valgfrie former skåre og ålreit.
Kort å-lyd skrives gjerne o: ofte, kort, post, tokt osv. Men vi har å i ånd, åtte, bånd, hålke (avledet av hål ’glatt’), hånd, råtten, skålde o.fl. Merk at slalåm skrives med å. Den (i norsk) feilaktige skrivemåten slalom skyldes dels at ordet er tatt opp i språk som ikke har skrifttegnet å, dels at å-lyden som regel uttales kort, dels at man ikke kjenner de to delene som ordet er sammensatt av: sla ’hellende, helling’ og låm ’spor’, uttalt med lang å-lyd). I svensk og dansk har man valgt den internasjonale skrivemåten: slalom.
17.1.9 Enkeltvokal (e og ø) og diftong (ei, au og øy)
I mange ord har riksmålet (og moderat bokmål) enkeltvokal, mens bokmålsrettskrivningen generelt har valgfrihet mellom vokal og diftong. Det gjelder f.eks. blek, bred, hjem, øst, kløve (vs. de «radikale» diftongformene bleik, brei, heim, aust, kløyve). I noen tilfeller har riksmålet valgfrihet mellom enkeltvokal og diftong, mens bokmålet har bare diftongformen: ek – eik, slev – sleiv, osteløpe – osteløype.
Diftonglyden [æi] skrives eg i en del ord: jeg, deg, meg, seg, likeså foran l og n i noen ord: egne seg, segl (til å forsegle med), teglverk, fregne, regne, segne, tegne o.fl. Tilsvarende skrives lyden [øy] i noen ord øg: døgn, løgn. En uttale uten diftong (f.eks. [rengn] og [døngn]) er utbredt i østnorsk og ble ifølge uttaleordbøkene tidligere ansett som standarduttale. Slik er det neppe i dag.
17.1.10 Diftonger i fremmedord
I engelsk skrives diftongen [ei] ai eller a, og den skrivemåten er tillatt i norsk: catering, entertainer, fade, container, safe (alle betydninger), straight, tape. Norske former (keitering, enterteiner osv.) har hatt liten fremgang, bortsett fra det slangpregede streit i betydningen ‘heterofil’, og avledningen streiting.
Lyden [ai] skrives i engelsk regelmessig i. I ett ord har norsk skriftform etablert seg: haik(e). Eldre lån fra engelsk strike og tight har fått formen streik(e) og teit(e) i norsk, og ålreit (jf. ovenfor under omtalen av å-lyden) faller inn i mønsteret. Nyere forsøk (1996 i bokmål) med fait(e), gaid(e) og taime av fight, guide og time har fått liten tilslutning.