Det norske samfunn, riksmålsbevegelsen, Det Norske Akademi og hver enkelt av oss, hans venner og kolleger, har lidd et stort tap, skriver Nils Heyerdahl i dette minneordet fra «Ordet».
Men viktigst for meg og for mange: han var en venn uten brist, full av omtanke og omsorg, lojal og trofast, skriver Nils Heyerdahl. (Foto: Anne Christine Levy)
Helt fra sine unge år var Lars Roar Langslet en samlende, pregende og veivisende person, et midtpunkt i en vid krets, som ikke bare omfattet hans meningsfeller, men mennesker med forskjellig politisk og ideologiske ståsted. Han var med på å gjennomtenke og redefinere konservatismens og den liberale rettsstats verdigrunnlag. Han var med på å utforme et partis politikk og sette den ut i livet. Han var en kunnskapsrik, stilsikker forfatter og en høyt respektert rikspolitiker. Han satt ved Kongens bord som kulturminister. Han endret den norske medieverden. Sporene etter ham er mange.
Hamsun og Wildenvey
Lars Roar Langslet ble født i 1936 på Nesbyen i Hallingdal. Tidlig viste han en sterk interesse for språk og litteratur. Som 12-åring skrev han om litteratur i lokalavisen «Hallingdølen», og korresponderte med Knut Hamsun og Herman Wildenvey.
Etter examen artium på Hønefoss begynte han å studere ved det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Han kom raskt med i Den konservative studenterforening og ble aktiv i Det Norske Studentersamfund, den gang en viktig talerstol for den politiske og kulturelle debatt i Norge, og en skole for fremtidige politikere og ledere.
Han ble tidlig en sentral skikkelse i et verdikonservativt studentmiljø, som til hans 21 års fødselsdag hedret ham med et festskrift i pompøs akademisk stil. Men bak ironien i skriftets tittel, Åndsmenneskets forsvar, lå noe som traff en viktig side ved Langslets videre virke: en reflektert og forpliktende humanisme, inspirert av kristen tro og tenkning.
Minerva-kretsen
Sammen med bl.a. Francis Sejersted ble Lars Roar Langslet kjernen i Minerva-kretsen, en gruppe yngre studenter og politikere som ville reformere og revitalisere et Høyre som lenge hadde vært på defensiven og trengte nytenkning og praktisk gjennomføringsevne. Fra denne kretsen utgikk Minervas Kvartalsskrift som ble grunnlagt i 1957 med Langslet, Kjell Hanssen og Knut Bøckman som redaktører.
Som formann i Det Norske Studentersamfund inviterte Langslet ingen ringere enn den britiske statsministeren Harold MacMillan, som han her mottar utenfor Universitetets aula i 1960.
Tidsskriftets program var å utforske det «pre-politiske» området: de grunnleggende erkjennelser og overveielser som henter næring fra filosofi, teologi, litteratur, vitenskap og kunst, og som ligger forut for konkret, politisk handling. I kvartalsskriftet møttes den akademiske og den politiske offentlighet.
Langslet tok magistergraden i idéhistorie i 1962 med avhandlingen Den unge Karl Marx og menneskets fremmedgjørelse, en undersøkelse av den tidlige Marx’ tanker om industrisamfunnets avhumaniserende virkning: Den enkelte mister herredømmet over sitt eget liv og blir offer for krefter det står maktesløs overfor.
Langslet fulgte imidlertid ikke Marx videre inn i det revolusjonære, overbevist som han var om at samfunnsomveltning og brudd med fortiden rykker mennesket ut av sin sammenheng, gjør det ufritt og overlatt til seg selv. For ham var fellesskap, tradisjon og tilhørighet grunnleggende i politikken og i den enkeltes liv. Han så ingen motsetning mellom konservatisme og endringsvilje. Det er nødvendig å forandre for å bevare.
Derimot hadde han lite til overs for ytterliggående individualisme og markedsliberalisme. Mellom ytterpunktene egoistisk utfoldelse og selvoppgivende underkastelse under et kollektiv ligger det moderate alternativ: et samfunn der den enkelte person står i et fritt, men forpliktende forhold til fellesskapet. I boken Arv og utsyn, utgitt da han var 26 år, skriver han: «I fellesskapet har mennesket fått sine karakteranlegg utviklet: sin evne til tro på en transcendent virkelighet, sin evne til moralsk forpliktelse og fellesskap med medmennesker, sin evne til opplevelse av skjønnhet. Det har fremfor alt arvet et sprog: en struktur av meningsmettede symboler som bærer folkets historie, dets lynne og livskår i seg.»
Bærebjelken
Språket var for Langslet selve bærebjelken i den kulturelle overlevering og formidling. Våre nedarvede skriftspråk er et nasjonalt felleseie, skriver han et sted: «Språket er hevet over regionale motsetninger og klasseskiller. Norsk språk er et reservoar for den meningsverden av assosiasjoner og historiske gjenklanger som især våre store riksmåls- og nynorskdiktere har skapt. Språket er vår dyreste arv og fremste identitetsbærer.»
Langslet engasjerte seg i kampen mot myndighetenes aggressive forsøk på å tvangsforene og dermed ødelegge landets to målformer og litterære tradisjoner. Han var som 18-åring til stede i Aulaen da Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur for første gang sto frem for offentligheten i 1954, og han ble selv innvalgt i Akademiet som den yngste noensinne i 1965, 29 år gammel. Han ble etter en tid valgt inn i presidiet, var i mange år sekretær, deretter visepreses og i 15 år preses, fra 1995 til 2011. Med sin politiske bakgrunn og sitt kontaktnett øvet han innflytelse og bidro til at Det Norske Akademis Store Ordbok fikk sterkt øket statsstøtte. Han var redaktør av Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet fra 1997 til 1999 og han utga i 1999 boken I kamp for norsk kultur. Riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år.
Konverterte
I 1963 konverterte Langslet til Den romersk-katolske kirke. Han hadde i alle år nær forbindelse med dominikanerne i Oslo, i et miljø preget av europeiske utsyn og bred kontaktflate med det norske kultur- og samfunnsliv. Også i Den katolske kirke i Norge fikk han viktige verv. Han ble formann for språkkommisjonen i Oslo katolske bispedømme og ledet oversettelsen av Det romerske missale fra latin til norsk, etter det annet Vatikankonsils liturgi-reformer. Han ledet komiteen som planla og gjennomførte pave Johannes Paul IIs besøk i Norge.
Før Langslet for alvor trådte inn i politikken i 1969 som stortingsrepresentant for Oslo og medlem av Høyres sentralstyre, hadde han vært redaksjonssekretær i Frisprog og universitetslektor i idéhistorie. Han var formann i Stortingets kirke- og undervisningskomité 1973–1980 og ble landets første kultur- og vitenskapsminister fra 1981 til 1986, i Kåre Willochs regjering.
Kulturminister
Som kulturminister satte Langslet varige spor etter seg, blant annet ved å oppheve NRK-monopolet.
I sine fem år som kulturminister arbeidet han for å frigjøre kringkasting, vitenskap og kulturliv fra politisk styring. På en rekke felter gjennomførte han betydningsfulle reformer. NRK-monopolet ble oppløst, private høyskoler fikk fast statsstøtte, Norges Tekniske Høyskole ble sikret innenfor rammen av Universitetet i Trondheim, Universitetet i Tromsø fikk større ressurser og Universitetet i Oslo fikk en preklinisk bygning. Forsk-
ningsrådene ble styrket og overtok fordelingen av de offentlige forskningsmidler. Det Norske Teatret fikk ny bygning, det brannskadede Nationaltheatret fikk midler til restaurering, det ble reist kulturhus i Tromsø med lokaler for Hålogaland teater, samisk kulturhus i Karasjok og nybygg for Norges Musikkhøyskole i Oslo.
Da Willoch-regjeringen gikk av, kom Langslet en tid tilbake til Stortinget, ble så kulturdirektør i Oslo og deretter kronikkredaktør og kommentator i Aftenposten. I 1997 ble han statsstipendiat. Han hadde mange styreverv og ledet bl.a. hovedkomitéen for Ibsenfeiringen i 2006.
Elsket å skrive
Lars Roar Langslet elsket å skrive. Gjennom alle år med stor aktivitet på politikkens, kirkens og kulturens områder skrev han ustoppelig artikler og essays og over 30 bøker. Han skrev skjemtedikt og viser, men også tre salmer som står i den katolske salmeboken Lov Herren.
Forfatterskapet omfatter bl.a. biografier over Olav den hellige, Christian IV, Ludvig Holberg, Christian Fredrik (hvis statue ble reist foran Stortinget etter Langslets idé og iherdige kampanje), samt biografier over John Lyng og kong Olav V. I boken Veivisere gir han portretter av ni personer som har betydd mye for hans egen utvikling. I Tanker om tro reflekterer han over sider ved sin katolske tro.
Langslet fulgte ikke de opptrukne veier i det norske samfunn. Han var en troende mann i et sekularisert samfunn, katolikk i et avkristnet Norge. Men han var også humanist i ordets opprinnelige betydning, slik det ble preget av renessansehumanistene: en som tror på mennesket og dets muligheter, og som utrettelig studerer og reflekterer over hva mennesket er, og hva det har utrettet i fortid og nåtid, i tenkning, politikk og kunst.
Lojal og trofast
Langslet var både en intellektuell analytiker og en handlingens mann, både betrakter og deltager. Og han nådde langt. Men viktigst for meg og for mange, og jeg vet at det også var viktigst for ham selv: han var en venn uten brist, full av omtanke og omsorg, lojal og trofast.
Han fikk mange ordener og utmerkelser. Her skal ingen nevnes, i pakt med noe som står i Lars Roar Langslets siste gave til oss: boken Søkelys, utkommet bare uker før han døde. Det siste kapitlet handler om døden. Der skriver han:
«Det eneste jeg helt sikkert vet om min egen fremtid, er at en dag skal jeg dø. Og jeg må møte døden alene, selv om mine kjære er hos meg. Døden er det mest egalitære trekk ved menneskelivet, for den rammer alle uansett stand eller status, og gjør ikke forskjell på folk. Den river av alle masker som vi selv eller andre har klebet på oss, og kler oss så nakne som vi engang var da vi ble født. Vi får ikke ta noen bagasje med oss, hverken rikdom og glans eller fattigmanns filler til å skjule oss med.
Hva kommer etter døden? Om det vet vi ingenting, for de dødes rike er «et uoppdaget land som ingen vandrer / er vendt tilbake fra» (Hamlet). Vi kan bare håpe og tro.»
Nils Heyerdahl er preses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur