3.2.1 Svak bøyning
Kapittel 1
Setning, periode, ellipse
1.1 Setninger
Når vi skal fremstille en sak, uttrykker vi oss vanligvis i setninger, ikke i enkeltord. Nå finnes det forskjellige oppfatninger av hva en setning er. Noen vil si at det er en gruppe ord – undertiden bare ett ord – som alene eller som ledd i en sammensetning av flere ordgrupper uttrykker en mening. Etter denne forklaringen kan altså ett enkelt ord, f.eks. uttrykk som Kom!, eller Gratulerer!, eller Hei! osv., kalles en setning. Andre vil si at dette er forkortede uttrykk, ikke ordentlige setninger, og kaller det eksempler på ellipse (egentlig «utelatelse»).
I den normalprosa eller sakprosa som vi i denne grammatikken fremfor alt beskjeftiger oss med, vil slike uttrykk spille liten rolle. I normalprosaen brukes som regel fyldigere setninger. Står en setning alene og gir en avsluttet mening, kalles den med en tradisjonell betegnelse for en hovedsetning: Hun kommer til Oslo i løpet av neste uke. I nyere terminologi brukes betegnelsen helsetning. Den omfatter både enkeltsetninger som opptrer som uavhengig enhet, altså hovedsetninger uten tilknyttet bisetning, som: Hun kommer til Oslo i løpet av neste uke, og forbindelser av flere hovedsetninger: Hun ville bli på landet, og han ville flytte til byen, og dessuten forbindelser av hovedsetning og bisetning(er): Riksrevisjonen kritiserte det store pengeforbruket som institusjonen hadde hatt mens den ble ledet av direktør Holm.
En bisetning (også kalt leddsetning) er underordnet eller avhengig av en annen, overordnet setning eller et ledd i denne. I det siste eksempelet er som institusjonen hadde hatt mens den var ledet av direktør Holm underordnet det store pengeforbruket, og mens den var ledet av direktør Holm er bisetning i setningen innledet med som.
Hoved- og bisetning har ulik ordstilling ved visse adverb, ved at rekkefølgen av setningens verb og visse adverb er forskjellig. I Hun kommer ikke til Oslo står verbet kommer foran adverbet ikke, men i bisetningen er det omvendt: (Han sa) at hun ikke kommer til Oslo. (Jf. kapittelet om ord- og leddstilling.)
Det tredje begrepet i overskriften, periode, har tradisjonelt vært oppfattet som «det som står mellom to punktum (eller annet tegn på full stans)». I praksis vil det tilsvare definisjonen av helsetning gitt ovenfor. I ny grammatisk terminologi brukes med samme betydning betegnelsen ytring.
I tradisjonell terminologi brukes betegnelsen hovedsetning ikke bare om fullstendige setninger som kan stå alene, men også om det som blir igjen når vi fjerner en bisetning, enten dette kan stå alene eller ikke. Fjerner vi bisetningen innledet med da i helsetningen (perioden): Da utenriksministeren hadde talt, ble det et kort ordskifte i Stortinget, står vi igjen med hovedsetningen ble det et kort ordskifte i Stortinget, som etter sin form ikke lenger er en utsagnssetning, men som kan fungere som en spørresetning. I helsetningen (perioden) Han minnet om at nasjonenes sikkerhet avhenger av at avtalene blir respektert, er han minnet om en hovedsetning som ikke kan stå alene. Begge disse periodene er eksempler på at hovedsetninger ikke kan isoleres fra den sammenhengen de står i; bisetningene er nødvendige ledd som må være der for å gi en helhetlig mening.
Mens vi i normalprosaen regner med at en periode må inneholde en hovedsetning for å være fullstendig (og for å kunne avsluttes med punktum), kan man i friere, litterær fremstilling finne eksempler på bruk av punktum som avviker fra det normale, som et bevisst stilistisk middel: Jeg tror det ikke. At han kommer tilbake, eller:Ordføreren var sakfører også. Og dertil stor skogeier. En av de beste menn i bygda. Eller kanskje den beste.
I titler og overskrifter er det vanlig at en mening ikke utformes som en fullstendig setning. Forsvarsbudsjettet opp med 300 millioner gir god nok mening, men er ingen fullstendig setning. Dyrere kjøtt og flesk? er klart uttrykt, men en formelt fullstendig setning blir det først
når vi sier: Blir kjøtt og flesk dyrere? På samme måte må det foregående eksempelet som fullstendig hovedsetning hete: Forsvarsbudsjettet går opp med 300 millioner.
1.2 Setningsleddene
Som vi så foran, trengs det et verb til å danne en formell setning. Det blir setningens verbal (før kalt predikat).
I setningen Hun kommer finner vi et ledd utenom verbalet, nemlig hun, som er setningens subjekt. Vi finner subjektet ved å spørre med hvem eller hva foran verbalet. I vårt eksempel spør vi altså: Hvem kommer? Svaret – hun – er subjektet.
I setningen Toget kommer om en time må vi spørre: Hva kommer? Subjektet er toget.
I setningen Hun kjøpte en bok er kjøpte verbal og hun subjekt. Det tredje leddet en bok er svar på spørsmålet: Hva kjøpte hun? Svaret en bok kalles objekt. I setningen Hun møtte en venn er en venn objekt, som vi altså finner ved å spørre: Hvem møtte hun? Vi finner objektet ved å spørre: hvem eller (oftest) hva + verbal + subjekt?
Også setninger kan være objekt eller subjekt. I perioden Hun skriver at hun kommer til Oslo spør vi: Hva skriver hun? Svaret, altså objektet, er: at hun kommer til Oslo. En at-setning kan også være subjekt, f.eks. i en forbindelse som: At hun kommer til Oslo, er helt sikkert.
Setningen Hun gav sin mor en bok inneholder enda et substantivledd i tillegg til gav, som er verbal, hun som er subjekt, og en bok som er objekt. Vi spør videre: Hvem gav hun en bok? Svaret – sin mor– kallesindirekte objekt (i skolegrammatikken tidligere kalt hensynsledd).
Setningen Hun møtte en venn på toget inneholder et preposisjonsledd eller preposisjonsuttrykk: på toget. (Slike ledd ble tidligere gjerne kalt komplement, som egentlig betyr ‘utfylling‘ og ikke var noen heldig betegnelse.) Et preposisjonsuttrykk består alltid av to deler. Den første er en preposisjon (ordet betyr ‘foranstilling‘), i dette tilfellet ordet på. Det andre leddet, som er avhengig av preposisjonen, kalles dens styrelse (eller styring).
Preposisjonsledd kan betegne et stedsforhold, som her: på toget. De kan også uttrykke et tidsforhold: Hun kommer om en uke; Hun vil være her i to måneder, eller en måte eller et middel: Han splintret døren med en øks.
I setningen De arbeidet hele natten er substantivleddet hele natten et tidsledd. I Vi går snarveien er det siste ordet et stedsledd. Setningen Stoffet koster tyve kroner har tyve kroner som målsledd. Preposisjonsledd og substantivledd som tids-, steds- og målsledd kalles også adverbialer (adverbialledd), siden de har samme funksjon som et adverb og står som nærmere forklaring til et verb, eventuelt til et adjektiv, et adverb eller til en hel setning. Også en bisetning kan være adverbial: Jeg kommer når jeg er ferdig. Når-setningen er en adverbial bisetning som uttrykker et tidsforhold; den er en tidssetning.
Sammenligningsledd med som eller enn har vi i disse eksemplene: Han oppførte seg som en tosk; Hun er eldre enn sin bror.
Noen verb som ikke i seg selv uttrykker et fullstendig saksforhold, trenger et predikativ
(subjektspredikativ, tidligere kalt predikatsord). Slike verb kalles uselvstendige verb (eller kopulaverb): være, bli, hete, synes (i betydningen ‘se ut‘) og kalles (eller bli kalt). I perioden Den mannen som synes så interessert, heter Berg og er jurist har vi tre predikativer: så interessert (til det uselvstendige verbet synes), Berg (til heter) og jurist (til er). Predikativet betraktes ofte som en del av verbalet. Andre verb og verbuttrykk som danner lignende forbindelser, er stå brud, ligge syk osv., og med objekt anse, regne som og finne: finne noe vanskelig.
Objektspredikativ har vi i setningene: De kalte ham en tufs; De gjorde meg glad. Objektspredikativet står i samme forhold til objektet (ham, meg) som det vanlige predikativet til subjektet, jf. Han var en tufs og Jeg ble glad.
1.3 Forskjellige typer hoved- og bisetninger
1.3.1 Hovedsetninger
En hovedsetning som De så etter i sekken eller Toget kommer kaller vi en utsagnssetning (også kalt fortellende hovedsetning).
Setninger som Har dere sett etter i sekken? og Kommer toget snart? kalles spørrende hovedsetninger.
Se etter i sekken!,Kom!, Skynd deg! er eksempler på befalende setninger (eller viljessetninger).
Hovedsetningene kan – som her – stå alene, men som vi så foran, kan de også opptre som ledd i en periode (helsetning), altså sammen med andre setninger, f.eks.: De så etter i sekken, fordi de mente lommeboken var der, eller: Toget kommer etter at bussen er gått.
1.3.2 Bisetninger
Bisetninger er underordnet eller avhengige av en hovedsetning eller en annen bisetning. Vanligvis regner man med tre typer bisetninger:
i) Substantiviske bisetninger har funksjon som et substantivledd (f.eks. som subjekt eller objekt): Han sa at han ville gå; Han spurte om jeg var hjemme; Jeg vet ikke hvem han er.
ii) Adjektiviske bisetninger har funksjon som et adjektivisk ledd: Jeg traff en mann som jeg kjenner godt; Han bor i den byen hvor jeg vokste opp.
iii) Adverbiale bisetninger har funksjon som et adverbialt ledd. De deles gjerne inn i syv
betydningstyper:
l. Tidssetninger: Da han kom, gikk jeg; Han bruker briller når han leser.
2. Årsakssetninger: Hun måtte være hjemme fordi hun var syk.
3. Betingelsessetninger: Hvis du tenker deg om, skjønner du dette; Jeg skulle ha hjulpet deg, hadde jeg bare hatt tid.
4. Hensiktssetninger: Han unte seg knapt maten for at sønnene skulle få en god utdannelse.
5. Følgesetninger: De var så trette at de ikke orket å gå lenger.
6. Sammenligningssetninger: Du spiser som om du aldri hadde smakt mat før.
7. Innrømmelsessetninger: De fyrte ikke i ovnen, selv om termometeret viste under null; Enda han var helt utslitt, gav han seg ikke.
Vi kommer tilbake til bisetningene i kapittelet om subjunksjoner (underordnende konjunksjoner).