Vi gratulerer: Professor Finn-Erik Vinje fyller 80 år den 6. mars. Bak seg har han et særdeles aktivt språkliv som de færreste har kunnet unngå å legge merke til.
Finn-Erik Vinje er langt inne i pensjonsalderen, men akter ikke å sette punktum for sitt sterke engasjement for språklige spørsmål.
Finn-Erik Vinjes virke forløper parallelt med omtrent en fjerdedel av den to hundre år lange prosess som kalles moderne norsk språkhistorie. Den begynte med 1800-tallets norske nasjonsbygging som avfødte Ivar Aasens landsmål og dernest og dessuten en gradvis omforming av dansk-norsken. Landsmålsrørsla hadde som uttalt ambisjon å overta all språkmakt i landet. Tradisjonstilhengerne tok til motmæle ved å organisere seg som riksmålsbevegelse.
I løpet av 1900-tallets første del ble nasjonsbyggingen gradvis mer sosial og politisk, og mindre nasjonalistisk – den gikk i retning av «social engineering». Myndighetene slo inn på en teknokratisk samnorsklinje hvor «folkemål» kom inn som ideologisk ledestjerne. Disse bestrebelsene resulterte i 1938-reformen og læreboknormalen av 1959. For riksmålsbevegelsen gikk motstanden mot nynorsken over i bekjempelse av offentlig språkplanlegningstyranni. Den kampen artet seg i praksis lenge – faktisk frem til 2005 – hovedsakelig som en kamp for offisiell rehabilitering av forbudte enkeltelementer – ord- og bøyningsformer – fra den skriftspråklige tradisjon som styresmaktene hadde funnet det for godt å utelukke fra offisiell norsk.
Vinje ble født to år før 1938-reformen og var da litt for ung til å debutere som aktiv språkdebattant. Det har han tatt igjen senere.
Farget av samtidens språkpolitiske korrekthetspress
Da læreboknormalen kom i 1959, var Vinje 23 år gammel og i gang med filologistudiet som førte ham til hovedfag i nordisk språk og litteratur og derfra inn i språkrøkt og språkpolitikk. Blant norskfilologer var det språkpolitiske korrekthetspress i retning av samnorskengasjement den gang betydelig og ikke lett å unndra seg. Vinje lot seg, i likhet med svært mange medstudenter og senere kolleger, engasjere på den politisk korrekte siden og ble en del av systemet. Folkemålsidealet stod sterkt, selv om folkemeningen gikk i en annen retning. Folkemeningen feiret imidlertid en første seier i 1964, da Vogt-komiteen ble oppnevnt med det mandat å «vurdere språksituasjonen i Norge og foreslå lovregler eller tiltak for å ta vare på og utvikle vår norske språkarv». Da hadde Vinje vært norsk lektor i Stockholm i to år.
Finn-Erik Vinje i kjent stil som språkkonsulent i NRK, en rolle som bidro til hans status som rikskjendis.
Han vendte hjem til Oslo i 1967, året etter at Vogt-komiteen hadde avlevert sin innstilling. Den gikk i retning av å rehabilitere riksmålstradisjonen. Det tok imidlertid hele tretten år før det i 1979 endelig ble fattet et språkrådsvedtak i tråd med Vogt-komiteens anbefalinger om liberalisering av bokmålsnormen i favør av riksmålstradisjonen. I mellomtiden hadde Vinje vært professor i nordiske språk i Trondheim fra 1971 til 1975, og deretter i Oslo. Etter språkrådsvedtaket i 1979 begynte norskfilologene, blant dem også Vinje, som stadig var en del av systemet, å røre på seg, og de var ikke nådige.
49 universitets- og distriktshøyskolelærere i norsk språk skrev til Kirke- og undervisningsdepartementet og bad det om å underkjenne anbefalingene fra flertallet i Språkrådets bokmålsseksjon. Deres argumentasjon balanserte halsbrekkende usikkert på grensen til det selsomme. Å hevde, som de gjorde, at aksept for riksmålsformer i det offisielle normverket ville skape forvirring og usikkerhet blant elever og språkbrukere, var åpenbart å sette tingene på hodet. Det forvirrende var jo nettopp at en rekke riksmålsformer som var høyst vanlige i norsk skriftspråk, var ekskludert fra myndighetenes norm; man måtte lese ordlister for å finne ut av hva som var offisielt brukbart og ikke brukbart av det som var faktisk brukbart i vanlig skriftspråklig praksis. Forvirrende var det også at den offisielle normen bestod av en videre norm av muligheter og en snevrere utvalgsnorm – læreboknormalen – til bruk i skole og forvaltning. (Skillet mellom læreboknormal og videre norm var internasjonalt sett et singulært kuriosum.) Dessuten inneholdt den offisielle normen en mengde praktisk ukurante merkverdigheter og mye vilkårlighet.
Misbruk av faglig status
Som ren uthalingstaktikk etterlyste de 49 mer forskning om forhold alle egentlig kunne observere ved å lese norske aviser og bøker (dog uten at de selv initierte slik «forskning»; resultatet hadde vel skuffet og irritert dem). De 49 poserte selvbevisst som vitenskapelighetens hvite riddere, men var i realiteten ideologiserende forvaltere av et språkmaktregime som tiden var i ferd med å løpe fra. Deres forsøk på å skru klokken tilbake var et pinlig eksempel på misbruk av faglig status i norsk offentlig debatt. Deres brev til departementet fremkalte et velbegrunnet «motbrev» fra 160 vitenskapelige tjenestemenn fra samtlige norske universiteter som støttet liberaliseringslinjen.
Det er ting som tyder på at Vinje allerede på dette tidspunkt hadde begynt å få betenkeligheter med deler av den samnorsk- og kanskje særlig folkemålsideologi som dominerte i store deler av det norskfilologiske fagmiljøet. Han hadde tilbragt flere år – fra 1962 til 1967 – i et svensk språksamfunn som fungerte på en helt annen måte enn det norske – og slett ikke dårligere. Ved selvsyn hadde han kunnet observere og daglig måttet forholde seg til et enhetlig og allment akseptert velfungerende rikssvensk – å stemple dette som «udemokratisk» ville være meningsløst.
Fra tidlig på 1970-tallet hadde han dessuten vært språkkonsulent for bokmål i NRK, og han hadde vært medarbeider i radioprogrammet «Språkrøret» og stått for flere språkspalter. I 1979 skrev han at «for å bli godkjent som skriftlig norm må et uttrykk være i alminnelig bruk hos de skrivevante». Fra norskfilologsynspunkt var det Vinje her skrev, et konsensusstridig uttrykk for at det må være samsvar mellom etablert bruk og norm for at normen skal fungere. Det var slett ikke slik gjennomsnittet av norske språknormerere forestilte seg saken.
Kontroversiell, men også etterspurt rikskjendis
Man kan altså ha mistanke om at det må ha skurret en del for Vinje allerede før 1980, og antagelig har skurringen tiltatt i styrke i årene som fulgte. Mangfoldige erfaringer både fra oppholdet i Sverige og fra hans omfattende konsulent- og forfattervirksomhet kan ikke ha unnlatt å sette sine spor; de må ha vist ham at en uryddig og uoversiktlig normsituasjon ikke gir en farbar vei til god, funksjonell norsk. Han orienterte seg i retning av en fastere og ryddigere skriftspråksnorm. Han tok sågar et hørbart oppgjør med den særnorske begeistringen for grenseløst talemålsmangfold og dialektbruk ved alle naturlige og unaturlige høve, og påpekte ønskeligheten av en standarduttale.
Det var naturlig at det oppstod kontakt mellom ham og de kretser som hadde tradisjonsbevissthet og normfasthet som grunnlag for virksomheten, nemlig riksmålsbevegelsen. Vinje begynte å skrive i Ordet og å holde foredrag i riksmålsfora. Det var et eksempel på at «les extrêmes se touchent» når de ikke lenger er «extrêmes». Kort sagt, Vinje etterlot seg stadig flere og tydeligere riksmålsspor som gjorde ham til fritt vilt i språkradikale, samnorsk- og/eller nynorskorienterte revirer. Han ble kontroversiell, men også etterspurt rikskjendis.
Vinje gjorde riksmålskarriere. I 2005 ble han innvalgt i Det Norske Akademi for Sprog (nå: Språk) og Litteratur, og 2006 ble han juryformann for Riksmålsforbundets litteraturpris. Der har han gjort sitt for å sette sakprosaen tydeligere på kartet – ikke uten grunn: skjønnlitteraturen er en særdeles viktig del av norsk skriftkultur, men den dominerer ikke i omfang og generell utbredelse.
Flittig fagmann
Vinjes faglige produktivitet er stor. Ifølge BIBSYS-basen kan han nå se tilbake på mer enn 60 bokpublikasjoner (antagelig ser han selv i mindre grad tilbake til de mange enn fremover til flere). Mange av disse bøkene er kommet i flere og store opplag. Det dreier seg om alt fra skriveregler (som han har et tilnærmet offisielt monopol på), bøker som gir praktiske råd og veiledning om god, korrekt språkbruk (han har aldri latt seg forlede til å mene at «såkalte» feil er å betrakte som «talemålskorrelerte normavvik» som fortjener empati, toleranse og fremfor alt sosiolingvistisk interesse), registrerende og opplysende årsrapporter fra norsk språkvirkelighet, studier over medie-, forvaltnings- og – særlig viktig – grunnlovsspråk, normering og språkhistorie til læremidler og kompendier om norsk grammatikk. I tillegg kommer bidrag til bøker, avisinnlegg, foredrag, intervjuer og andre mediebidrag, og språkkurs – og nå blogger han jammen også. Ordets lesere har opp igjennom årene kunnet glede – og ofte fryde – seg over et stort antall opplysende og velformulerte innlegg fra hans side.
Det var Vinjes innsats som i 2014 gav Grunnloven en moderne, men dog nennsomt tradisjonsreflekterende språkdrakt på landets faktiske hovedspråk. HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo hedret ham i 1992 med sin pris for populærvitenskapelig formidling.
«Vend i tide, det er ingen skam å snu.»
Vinje er et friluftsmenneske som kan sine fjellvettregler. Etter modell av dem har han formulert språkvettregler, og, som det vil fremgå av det ovenstående, har han, med stor personlig suksess og til glede for mange andre, praktisert den kanskje viktigste fjellvettregelen på seg selv: «Vend i tide, det er ingen skam å snu.»
Men Vinje hadde ikke vært Vinje om han bare hadde glidd rett frem i en oppgått riksmålsløype uten å unne seg en avstikker over i mer ulendt naboterreng en gang i blant. Hans egne skriftspråklige preferanser avviker i enkelte detaljer fra riksmålsnormen (når det gjelder tallord, a-endelse i enkelte hunkjønnsord, fram, ustemt konsonant i å likne og noen andre tilfeller). Det er liten uenighet at om sidemålsstilen burde være valgfri, men Vinje har nok et mindre sympatiserende og mer pessimistisk syn på nynorsken og dens fremtid enn det mange riksmålstilhengere nå vil vedstå seg.
På ett punkt er Vinje uortodoks inntil det kjetterske. Han mener at det som nå heter «bokmål» rettelig burde hete «riksmål». Hans begrunnelse er at «riksmålsnormen nå har flyttet inn i bokmålet, samtidig som bokmålet [har kvittet] seg med de mest outrerte samnorskformer, …» (kronikk i Aftenposten i 1999). Forslaget må erkjennes som velment. Men det finnes et sterkt – og etter mitt skjønn avgjørende – motargument. Det er at gjeldende bokmålsnorm fremdeles inneholder store mengder former som ikke er riksmålsformer, deriblant et betydelig antall former som knapt kan sies å være norsk i det hele tatt (se min anmeldelse av 10. utgave av Tanums store rettskrivningsordbok i Ordet Nr. 4/2015). Så lenge Språkrådet ikke evner eller våger å foreta den opprydning som trengs, må nok betegnelsen «riksmål» inntil videre forbeholdes den norm som ut fra sin mer normale standardspråklige apparisjon og sin funksjonalitet fortjener den. Og det er ikke bokmålsnormen slik den ser ut i dag.
Forøvrig ønskes Finn-Erik Vinje hjertelig til lykke med 80-årsdagen!