Novellen «En middag» er hentet fra Alexander Kiellands debutsamling «Novelletter», som kom ut i 1879. Samlingen tok publikum med storm både gjennom formen og gjennom den elegansen forfatteren senere er blitt så kjent for. Mye av Kiellands senere produksjon ligger latent i «En middag». Novellen er meget representativ for novellene i samlingen, og skarpt og vittig angriper forfatteren de bornerte holdninger som rådet i de høyere sosiale lag den gangen. Kielland erklærte seg «som en ærlig tilhenger av nyttepoesien», og med det mente han at han ville kritisk vurdere samfunnsproblem etter samfunnsproblem, lufte ut på lumre mørkeloft og sette lyskastere inn i mang en skummel krok. Han var en gjennomført realistisk dikter.
Kielland kalte novellene sine for «novelletter». «Novellette» betyr «liten novelle», og Kielland brukte ordet fordi tekstene hans var såpass korte. På hans tid var en novelle gjerne en lengre tekst. En leser av i dag vil oppfatte stykkene som noveller. «En middag» har alle novellens særtrekk: Den forgår over kort tid, bare noen timer fra middagen til scenene i røkeværelset og ute i haven etterpå. Noveller har med få personer, og i dette tilfellet møter vi grossereren, studenten, moren og adjunkten. De øvrige personene er mer for statister å regne.
Handlingen er uttrykk for flere sentrale temaer, for eksempel borgerlig dobbeltmoral og konflikten mellom generasjonene. Kjønnsrollemønster, ungdommelig naivitet og idealisme og eldres resignasjon og konservative holdninger står også sentralt.
Kielland har brukt en in medias res-innledning, der vi kommer rett inn i handlingen, altså middagen. Novellen er nærmest scenisk oppbygd. Den kan grovt deles inn i tre scener; middagen og grossererens tale, scenen i røkeværelset der spenningen topper seg, og scenen i haven der studenten holder sin store tale med adjunkten som tilhører. Den siste setningen utgjør overraskelsesmomentet og hele vendepunktet i novellen.
Spenningen topper seg i røkeværelset, der sønnen intetanende og i god tro går imot farens hårdnakkede påstander. Deretter følger scenen i haven, der den stakkars sønnen får rase fra seg. Leseren venter enten på en avrunding av handlingen, eller håper at studenten skal kunne virkeliggjøre sine idealer. Uansett får man seg en overraskelse i den aller siste og meget virkningsfulle setningen: «Og adjunkten fikk rett.»
Synsvinkelen i novellen veksler mellom autoral, som er mest brukt, og personal. Kielland er den allvitende forfatter, som kjenner sine personers bakgrunn, motiver, styrker og svakheter . Han er direkte til stede i teksten og kommenterer både personene og handlingen for egen regning. Det er for eksempel merkelig at grossereren vet at han ikke er noen taler, og det er sjeldnere enn man tror at en gammel lærer som adjunkten er avholdt av sine tidligere elever. At de «historiske fakta» faren støtter seg på, er helt uetterrettelige, er det forfatteren som forteller leseren.
Men tidvis blir synsvinkelen personal. Kielland vandrer mellom personene. Vi får for eksempel dele studentens reaksjon på farens tale. Vi opplever den gleden han føler over å tro at han nå kan snakke med sin far om alvorlige ting. Det virker derfor desto sterkere på leseren at sønnen blir så sørgelig skuffet. Vi får også del i både farens og morens tanker, der faren måtte tale hurtig for ikke å bli rørt, og der moren er stolt og rørt over sin mann. Når synsvinkelen skifter på denne måten, får vi belyst personene fra flere sider og får et mer nyansert inntrykk av dem.
Kielland kommenterer personer og hendelser med både elegant og vittig ironi, og ironien er flettet inn i fortellingen som kommentarer. Kielland er kjent for sin eleganse, og mye av hemmeligheten ved den ligger i at hans kommentarer har form av innskudd eller tillegg. «…en tale utenom de reglementerte, og det var noe meget merkelig; for grossereren var ingen taler, og – noe som var ennå merkeligere- han visste det selv.» I denne setningen får Kielland fremhevet den manglende selvinnsikt som finnes i hele dette miljøet, men fordi kommentarene er innskutt, listes de behendig inn på leseren, som egentlig er opptatt med å følge handlingsgangen.
Han ironiserer selvfølgelig også over de «vittighetene» som serveres ved bordet og i røkeværelset. Den «interessante» tischreden om hvem som er ung, og hvem som er gammel, leder til den «vittige» konklusjon at de gamle er yngst. Bemerkningen om egget som vil lære hønen å verpe, blir mottatt med «stormende latter». At forsamlingen synes disse platthetene er morsomme, sier nokså mye om hvor bornerte de er. Kielland fryder seg tydeligvis over å kunne ironisere som han gjør.
Miljøet i novellen er den øvre middelklasse på 1800-tallet, et miljø Kielland kjente ut og inn. Vi møter det øvre sosiale sjikt med grossereren, amtmannen, sakfører og adjunkt. Både interiøret, menyen drikkevarene og ikke minst gjestene forteller oss hvor vi befinner oss. Det blir servert utsøkte viner som står til de ulike rettene, og Kielland bruker nok bevisst gjestenes tittel i omtalen av dem.
I dette miljøet er skikkene fastlagt, konvensjonene sterke og horisonten innskrenket. Kvinnene skal for eksempel spise i et sideværelse, og deres selskap søker herrene bare en kort stund før de går i gang med «alvorlige» diskusjoner. Kvinnene blir i det hele tatt ikke sett på som mennesker med tenkeevne! Samkvem mellom unge herrer og damer kan bare skje under streng bevoktning av de eldre. Alt nytt ser miljøet på med mistankens skjerpede blikk. Ting skal være som de har vært og bli som de er.
Den unge studenten kan vi karakterisere som veloppdragen, men godtroende og naiv. Han innbiller seg at faren virkelig har skiftet syn og blitt liberal, mest fordi han gjerne vil tro det. Han har ikke antenner for sosiale situasjoner, men plumper i med begge bena og motsier faren så alle hører det. Han er sårbar for andres oppfatning av ham og lar seg lett lede bort fordi han ikke vil lage vanskeligheter for sin mor. Ungdommelig er han i sin entusiasme og tro på at han har rett.
Grossereren har en posisjon å forsvare, og han er formell og tro mot sin rolle i samfunnet. Han blir både nervøs og klossete når han skal foreta seg noe utenom det vanlige, samtidig som han er oppriktig stolt av sin vellykkede sønn. Faren er tradisjonsbundet i sitt syn på sønnens fremtid, for han tar det for gitt at sønnen ønsker å gå inn i firmaet. Han er både heftig, selvhevdende og påståelig, ikke så lite maktglad og temmelig selvgod, noe de øvrige «herrer» også er. Han er også sårbar overfor omgivelsene og lar sine handlinger styre av hva andre mener om sønnens oppførsel.
Den oppskjørtede vertinnen tror hun har ansvar for både mannen og sønnen. Hun føler det som en plikt å gripe inn for å unngå «skandale». Hennes egentlige ansvar er at hun har latt seg styre av den konvensjonelle oppfatningen av hva en kvinnes oppgave i livet er, og dermed har hun dypest sett bidratt til at både mann og sønn er blitt som de er blitt, uten noen egentlig selvstendighet.
Adjunkten er livsklok og velmenende, men kanskje noe kynisk i synet på livet og mulighetene for utvikling og forandring. Han ser hva som kommer til å skje med studentens idealisme, og det kan virke som om han egentlig ikke liker det. Han er faktisk den eneste som har en viss selvinnsikt, for han ser at både han selv og de andre «herrene» er demoralisert i den forstand at de bøyer seg for konformitetspresset og dobbeltmoralen. De blir det de ikke vil bli.
Novellen handler om konflikten mellom far og sønn, slik den avsløres i en «uskyldig» disputt i et middagsselskap. Den gir perspektiver bakover og fremover: Slik har far og sønn stått mot hverandre og slik vil de stå mot hverandre i fremtiden.
Budskapet er det pessimistiske syn at vi tilpasser oss uansett hvor galt vi mener det er. Opprøreren i dag blir samfunnsstøtte i morgen, og dette er en sannhet i alle generasjoner. Noen utvikling til det bedre er lite sannsynlig.
Realismens diktere ønsket «å sette problemer under debatt». Med det mente de å angripe det de syntes var galt i samfunnet. Skole, kirke, hykleri og dobbeltmoral, svindel og kapitalisme, kvinnens undertrykkelse, klasseskille og demoralisering er noen av de temaene Kielland skriver om. Dikterne ville snu opp ned på hevdvunne begreper, og de gjorde det med en glød og en indignasjon som var oppgaven verdig. Norske diktere i 1870- og 1880-årene grep så målbevisst inn i samfunnsutviklingen at de greide å endre det åndelige klima, og Kielland var en av dem som ivrigst og heftigst kjempet i første skuddlinje.
En ungdom av i dag vil neppe kjenne seg igjen i skildringen i «En middag». De holdningene vi møter hos foreldregenerasjonen, er ikke særlig utbredt i dag, og klasseskillet er borte. Om vi kanskje ikke har full likestilling, er vi i alle fall kommet atskillig lenger. Den tid er for lengst forbi da voksengenerasjonen styrte ungdommen i så stramme tøyler. En moderne ungdom ville vel neppe la seg lede så lett som den unge studenten, for han ville sannsynligvis svart igjen uten problemer.
Så adjunkten fikk ikke rett i det lange løp.