De moderate bokmålsformene dominerer, konkluderer Kjersti Wictorsen Kola. Vi har sett nærmere på hennes forskningsfunn.
«Bokmålsbruk – hvorledes/hvordan/åssen og hvorfor?» har Kjersti Wictorsen Kola kalt sin masteroppgave ved Universitetet i Oslo. Tittelen beskriver i et nøtteskall den store skriftspråklige valgfriheten innenfor bokmålsnormalen. Men én ting er hva som er tillatt, en annen ting er hvilke skrive- og bøyningsmåter som faktisk brukes. Selv om dialektene står sterkt i Norge og det er stor toleranse for variasjoner i talespråket, heller nordmenn flest til en smalere, tradisjonell norm når de skriver. «Det som dominerer, blir gjerne kalt moderat eller konservativt bokmål, mens det man sjelden ser, og som dermed gjerne blir oppfatta som avstikkende, blir kalt radikalt bokmål,» konkluderer Wictorsen Kola.
Det er ingen grunn til å tro at hennes forskningsfunn er farget av egne preferanser, for som hun skriver: «Sjøl har jeg alltid skrevet det jeg vil kalle radikalt bokmål, i alle situasjoner, men uten å tenke noe særlig over hvordan det blir oppfatta, eller hvor uvanlig det kanskje er. Jeg vil gjerne skrive talemålsnært, og det er hovedsakelig de radikale variantene som stemmer best med talemålet mitt. Samtidig syns jeg ofte det er rart å lese andres tekster med de samme variantene, for det er så uventa i de fleste kontekster.»
Hennes vitenskapelige undersøkelse er i alle fall verdifull, ikke minst fordi det har vært uenighet blant fagfolk om hvor representative tidligere bruksfrekvenser hentet fra elektroniske søk egentlig er. Viser de bredden i den faktiske språkbruken blant nordmenn eller mest et snevert «maktspråk»?
Søk i 100 millioner ord
Til grunn for Wictorsen Kolas undersøkelse ligger til gjengjeld et bredt og variert kildemateriale. Hun har søkt i Leksikografisk bokmålskorpus (LBK), som er en samling av tekster med 100 millioner ord fra 1985 til 2013. Tekstene omfatter mange sjangre, fra blogginnlegg og ukeblader til leksikonartikler og rapporter.
I karakteriseringen av de ulike bokmålsvariantene er ikke Wictorsen Kola den første til å klø seg i hodet over hvilke termer som er best egnet, men hun skiller hovedsakelig mellom konservative og radikale varianter. Konservative former kalles ofte også moderate former, men i visse tilfeller mener Wictorsen Kola at det finnes tre varianter: konservative, moderate og radikale. Ett eksempel er variantene av ordet i selve tittelen på masteroppgaven: hvorledes , hvordan og åssen. Som forfatteren skriver: «For de fleste språkbrukere og i de fleste situasjoner virker nok hvorledes altfor konservativt og åssen altfor radikalt. Åssen er en av de mange formene fra ‘det norske folkemålet’ som kom inn i bokmålet med 1938-reformen, som sideform til hvordan. Seinere ble variantene likestilte i rettskrivinga, men for språkbrukerne har de nok aldri vært likestilte.»
En av forklaringene på hvorfor vi velger som vi gjør når vi skriver, er konvensjonens sterke påvirkningskraft. Hvis vi aldri har sett åssen på trykk, vil ikke denne varianten være naturlig å bruke, selv om den er tillatt i bokmålet. De skrivemåter som er vanligst på trykk, får dermed en selvforsterkende effekt. Hovedinntrykket av Wictorsen Kolas undersøkelse er at bokmålsbrukere flest unngår former som i dag blir oppfattet som sjeldne og avstikkende i skriftspråket. Derfor er for eksempel prosentfordelingen mellom selv/sjøl henholdsvis 97–3. På samme måte oppfattes også noen konservative varianter som avstikkende‚ som for eksempel mave. Prosentfordelingen mellom mage og mave er 96–4. Men uviljen mot avstikkende former rammer oftest den radikale bokmålsvarianten. Som Wictorsen Kola skriver: «Når nesten alle velger å skrive husene, og ikke husa (husene har en relativ frekvens på 97 prosent), blir husene en del av konvensjonen, mens å skrive husa blir et markert valg, en handling som i enkelte situasjoner kan betraktes som et normbrudd. Husa defineres som en radikal variant.»
Wictorsen Kola legger altså vekt på hvor ofte vi ser en ordvariant på trykk, men her er det fristende å innvende at de radikale formene heller ikke slo an i de tiårene de var påbudt og til de grader synlige i skoleelevenes lærebøker og ordlister. I stedet for å venne seg til de radikale samnorskformene, vendte folk seg mot dem. (Teksten fortsetter under tabellen.)
En av grunnene til at folk unngår avstikkende former, kan ifølge Wictorsen Kola være at de vil være på den sikre siden. Standardspråket foretrekkes spesielt når avstanden mellom avsender og mottager er stor. Man vil ikke at folk skal henge seg opp i språket og velger de mest nøytrale formene. Dette vil nok mange kjenne seg igjen i: Man bruker ikke nødvendigvis de samme ordformene i en jobbsøknad som på Facebook.
Noen andre tall fra undersøkelsen:
- Prosentfordeling mellom radikale og konservative varianter fra bokmålsnormalen i faktisk skriftlig språkbruk: 16–84.
- A-endinger i verb brukes sjelden. Frekvensen for utvikla/utviklet er henholdsvis 1 og 99 prosent. Omtrent den samme fordelingen er det mellom alle slike verbformer, som henta/hentet og slutta/sluttet.
- Eksempler på prosentfordeling mellom a-/en-endinger i substantiver i entall: saka/saken (1–99), uka/uken (3–97), utviklinga/utviklingen (3–97), tida/tiden (11–89), gruppa/gruppen (13–87). Det er en glidende overgang i bruken av a- og en-endelser. Solen forekommer litt hyppigere enn sola, og i den motsatte enden av skalaen bruker 99 prosent bikkja (som vel å merke er eneform i Riksmålsordlisten, mens Bokmålsordboka har bikkjen som valgmulighet).
- Frem og fram er akkurat like mye brukt, men i sammensetninger har frem en prosentandel på 69. Også forholdet mellom syv og sju er relativt jevnt (henholdsvis 43–57), enda syv ikke var tillatt i bokmål mellom 1938 og 2005. Frem ble først likestilt igjen i 1981. At frem og syv likevel overlevde, forklarer Wictorsen Kola med at de føltes naturlige for mange og dessuten var symbolsk viktige former i riksmålet. At Aftenposten har hatt frem som eneform, mener hun også har hatt stor påvirkningskraft.
- TV-tekst – i dette tilfellet underteksting fra NRK – er den kategorien hvor radikale varianter brukes mest – 16 prosent. En årsak er at tekstingen gjengir tale og derfor blir mer talemålsnært.
Wictorsen Kolas masteroppgave inneholder naturligvis mye mer interessant stoff enn dette tallmaterialet, blant annet sosiolingvistiske observasjoner av språkvariasjonenes status og prestisje. Men det mest påfallende i undersøkelsen er uansett tallenes tale.
Du kan lese undersøkelsen i sin helhet her.