Årets Gullpenn: Frithjof Jacobsen er et levende bevis på den påfallende nærheten som det er mellom hard, tett og drivende rock, og god politisk journalistikk.
Frithjof Jacobsen kommer fra rockens verden. Det hender folk på besøk i VG sier Wow, jeg møtte Biff Malibu i heisen. Glucifers Biff Malibu. Hardrockeren som ble en voksen, veletablert familiefar. Og som i dag er en av Norges beste politiske kommentatorer.
Frithjof Jacobsens bakgrunn preger ham. Den preger det han skriver. Når han formulerer seg, skjer det med rytme, kraft og stil.
Noen vil kanskje hevde at det er et sprang fra lett repeterende sangtekster til lange analyser på side to og tre i VG – og alle de andre plattformene vi befinner oss på.
Jeg for min del vil heller peke på den påfallende nærheten som er mellom hard, tett og drivende rock, og god politisk journalistikk.
Rocken kom nedenfra, brøt rasemessige barrierer, skapte begrepet ungdom. Ble en ventil for frustrasjon, og en inspirasjon for endring. Rocken er et løpende soundtrack til en evig anti-autoritær bevegelse.
På sitt beste er det vi driver med i journalistikken, nettopp antiautoritært. Vi skaper uro hos makthaverne, og stiller spørsmål ved vedtatte sannheter. På vårt beste utfordrer vi the establishment. Vi kan spørre hvem som helst om hva som helst – og kreve svar. Men vi skylder leserne å vite hva vi snakker om. Og det vet Frithjof Jacobsen.
Jeg har noen ganger tenkt, at Frithjof har noen viktige erfaringer med seg, fra sin tid i hardrock-bandet. Du kan ikke, du kan aldri, gå på scenen uten at du virkelig har noe å komme med.
Nåde deg om du griper mikrofonen på en stor rockescene uten å være forberedt. Spiller du surt, klønete, — bommer du på detaljene, — ja så svikter du publikum. Og publikum svikter deg.
Frithjof er forberedt. Norge styres i dag av en regjering som har Høyre som sitt tyngdepunkt. Javel, da sørger Frithjof for å kunne mer om Høyre enn noen annen kommentator i Norge. Han skriver bok om Erna. Grundig. Tung og tett av fakta, som kommer i et driv.
Han vil lære mer om Forsvaret. Så han tar kurs på Forsvarets høyskole. Frithjof er nysgjerrig og søkende – en leken mann som går inn i de vanskelige spørsmålene med stort alvor.
Denne en gang brølende vokalisten på den offentlige hard-rockscenen, sitter nå heller på hemmelige adresser i lavmælte samtaler med norske spesialsoldater. Disse hemmelige elitesoldatene er folk som vet at livene deres avhenger av hvem de stoler på. De stoler på Frithjof Jacobsen.
Frithjof griper ikke mikrofonen, han svinger ikke pennen, før han har stoffet inne og kan sine ting.
Så kan man spørre, antiautoritær, rocker, Forsvarets høyskole? Man kan snu på det. Nettopp i rocken ser du at friheten kommer med en pris. Det koster å bevege seg mot livets ytterste kant.
Er det ganger tastaturet til Frithjof trommer så er det når han skriver intervjuer med veteraner fra andre verdenskrig. De som tok et valg mot fascismen, levde livet til det ytterste, fordi de var overbevist om at noe faktisk er sant. Alt er ikke relativt. Noe er umistelig.
Frithjof Jacobsen står solid plantet i VGs tradisjon og historie. Hjemmefrontens avis, som alltid har kjempet mot totalitære krefter, på begge sider av det politiske spekteret. Som står på enkeltmenneskets side i kampen mot systemene.
Frithjof Jacobsen kan bli rasende i møte med urett. Vi er mange som husker hans forsvar av en ung kvinne på NRKs Debatten for et par år siden. Temaet var maktforholdene mellom en mektig politiker og denne unge kvinnen, og retten hun som varsler hadde til anonymitet og beskyttelse. Frithjof argumenterte stringent, rasjonelt og presist – med et underliggende dirrende sinne. Han satte dem alle på plass.
Jeg var så stolt av deg da, Frithjof, stolt av å få jobbe sammen med deg, og stolt på vegne av VG.
Det er denne kombinasjonen av instinkter og intellekt hos Frithjof, det er når det rasjonelle og magefølelsen spiller sammen, at han leverer sitt aller beste.
Når han slipper seg løs, når han har en plan som også gir rom for improvisasjonen, når vi kan høre rytmen i tastaturet, og ser at rockeren fortsatt lever i den etablerte kommentatoren.
Linjene går langt tilbake. Takten bar sangen fra leirbålene opp gjennom historien. Takten, som i USA ble gospel, blues og rythm and blues, og som eksploderte i rock and roll.
Den melodilinjen er en politisk linje. Vi snakker om lyden av frihet.
Rockern synger med en rå stemme. For man synger jo ikke om frihet, med sølvstrupe. Men man kan, som Frifhjof Jacobsen, forsvare friheten, – nå også med gullpenn!