Spørsmål:
Er det, under noen omstendigheter, lov til å anvende -ad istedenfor erstattende former som -til, -over o.l. efter riksmålsnormert rettskrivning?
Svar:
Både i riksmål og i offisiell rettskrivning (bokmål) har det alltid hett FREMAD, INNAD, OPPAD, NEDAD og UTAD.
Bortsett fra FREMAD (i uttrykket «Fremad marsj!») har ordene et visst litterært preg, dvs. de er vanligere i skrift enn i tale.
Eksempler:
Ha blikket rettet fremad, se fremad (= fremover)
Innad i foreningen, i firmaet osv. (= blant medlemmene, internt)
(Argumentere, forklare, preke) oppad vegger og nedad stolper (= i det vide og brede); grunnbetydning: ‘oppover og nedover’
Utad er partiet det samme som det alltid har vært (= i det ytre, sett utenfra).
Ikke i noe tilfelle kan du erstatte -AD med –TIL i disse forbindelsene. Men grunnbetydningen er ‘til, henimot’.
– – –
Vi har to ord AD i norsk – ett som skriver seg fra norrønt (gammelnorsk) AT, som er blitt til AD i ordene jeg har nevnt ovenfor, og ett som kommer fra latin AD. Disse to AD-ene er opprinnelig samme ord. Det latinske er det du har i latinske uttrykk (AD ACTA, AD NOTAM, AD UNDAS o.fl. og i uttrykk som AD PUNKT 1 PÅ DAGSORDENEN (= angående, vedrørende, ‘til’).
I riksmålsrettskrivningen har AD både som enkeltord og som førsteledd alltid vært skrevet AD (BÆRE SEG AD, FØLGES AD, ADFERD, ADGANG,ADKOMST, ADVARE o.fl.). Enkelt og greit.
I bokmål var det vanskelig før 2005:
Det latinske AD skulle skrives AD.
Det hjemmenorske skulle skrives AT som enkeltord (BÆRE SEG AT, FØLGES AT) og som førsteledd foran ustemt konsonant (ATFERD, ATKOMST). Men foran stemt konsonant skulle det stå AD som i riksmål: ADGANG, ADVARE. I tillegg kunne ATFERD og ADVARE også hete henholdsvis ÅTFERD og ÅTVARE.
Fra 2005 kan det hete AD overalt også i bokmål, og du kan se bort fra at det er valgfrihet mellom AD- og AT- foran ustemt konsonant. ÅT- kom inn i bokmålet i 1938 og har aldri vært annet enn en kuriositet.
Moral: Hold deg til riksmålsrettskrivningen!
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Hvordan skrives ...?