En interjeksjon er et ord som ikke har noen normal funksjon som ledd i en setning. Interjeksjonene kan mer enn andre ord stå alene og samtidig gi mening, og de brukes i alminnelighet utenfor sammenhengende tale.
Svarordene er ja, nei, jo. På overgangen mellom svarord og de egentlige interjeksjoner står nyanserende uttrykk som tja, vel, jaha, joho, nå vel.
De egentlige interjeksjoner er utropsord som uff, æsj, au, hei, heisann, hurra , fy, dæven. Vi bruker dem når vi vil uttrykke følelser som smerte, skuffelse, glede og sinne. Banneord hører hjemme i denne kategorien.
I skrift skal man være varsom med svarord og interjeksjoner, for ikke å snakke om banneord, som ikke bør forekomme i skriftlig fremstilling. Slike ord utvanner stilen. En elev som skulle besvare oppgaven «Kan man med noen rett si at det i dag er spesielt vanskelig å være ung?» innledet slik: «Nei, sannelig er det vel ikke lett å være ung i dag.» Dette er prat, og eleven kunne med fordel sløyfet interjeksjonen nei og adverbene vel og sannelig.