Her er de ti ordklassene som nå brukes i skoleundervisningen:
1. Substantiv er et ord som betegner en ting, person eller begrep i vid forstand. Som regel har de en artikkel foran seg: en mann, et hus.
2. Verb er et ord du kan sette å foran (gjøreord): å gjøre, å finne.
3. Adjektiv er et ord som beskriver substantivet (sier noe om hvordan substantivet ser ut): en gammel dame.
4. Adverb er et ord som sier noe om verbet (hvordan noe gjøres): hun synger pent.
5. Pronomen er et ord som erstatter et substantiv (eller et egennavn): Martin synger i kor = Han synger i kor. Boken ligger på bordet = Den ligger på bordet.
6. Determinativ er et ord som sier noe om substantivet: Denne bilen (påpekende pronomen). Min veske (eiendomspronomen). En bil, ei veske eller et hus (artikler). To biler, fem vesker, 325 fluer (tallord).
7. Konjunksjon er et ord som binder sammen to helsetninger. Konjunksjonen innleder en helsetning (og, eller, men, for): Min tante vasker bilen, og onkel støvsuger. Jeg vil gjerne komme, men jeg har ikke tid.
8. Subjunksjon er et ord som binder sammen en helsetning og en leddsetning. Subjunksjonen innleder en leddsetning (fordi, så, at, dersom, hvis, som, når, da): Han dro hjem fordi han ble sur. Jeg vil ikke komme når du er sur.
9. Preposisjon er et ord som sier hvor noe befinner seg i forhold til noe annet (på, under, over, gjennom, mellom, bak, inni etc): Duken ligger på bordet. Hunden sover bak ovnen.
10. Interjeksjon er et utropsord (fy, æsj, nei, ja, uff etc): Nei, det får du ikke lov til! Æsj, nå regner det igjen.
Vi begynner med et dikt av Henrik Wergeland:
Sproglære
Fire smaa Ord har jeg ofte seet:
Artiklerne «en» og «et» og «den» og «det»
Substantiv (Nomen) er Navn paa en Ting:
en «Skole», et «Huus, et «Skib» og en «Ring».
Adjektiv lærer oss Nomenets Art,
som: «stor» og «liden», «lodden» og «bart».
Istedetfor Nomen Pronomenet staaer:
Johns Hoved, «hans» Næse, «min» Arm, «dit» Laar
Talordet tæller Ting og Personer:
«to» Heste, «tre» Faar, «ti» Mænd og «tolv» Koner.
At Nogenting skeer os Verbet skal sige:
at «læse», at «skrive», at «synge», at «skrige».
Hvorledes den skeer har Adverbet forklart,
om «ilde», om «vel», om «langsomt», om «snart».
Nominer føjes af Bindeord sammen
som: Børn «eller » Gamle, Asken «og» Flammen
Forordet foran et Substantiv staaer,
som: «gjennem» en Dør, «midti» et Skaar.
«Udraabsord» røber Følelsens Magt,
som Kummerens «Ve!» og «Fy» af Foragt.
Af ti Taledele da Sproget bestaaer.
Igjennem det Tanken af Sjelen udgaaer.
Er ikke dette et koselig dikt? Kanskje det er lurt å lære det utenat? Wergeland legger vekt på at tanker og følelser trenger et språk for å komme ut. For en dikter som ham var det naturlig å se det slik, men det synet er sentralt også i vår tids tenkning omkring språkets vesen.
Noen av begrepene han bruker, har skiftet navn i vår tid. Forord heter nå preposisjon, mens Bindeord kalles konjunksjoner og Udraabsord interjeksjoner. Det Wergeland forklarer, er at vi kan gruppere ordene. Vi har mange hundre tusen ord i språket vårt, og når vi skal snakke om dem, er det en lettelse at vi kan sortere dem i bare ti hovedgrupper! Det er disse ti hovedgruppene som kalles ordklasser, og vi kan igjen dele dem inn i tre slag:
• Innholdsord – verb, substantiver, adverb og adjektiver. Det er ord som har betydningsinnhold, og de fleste kan bøyes. Hva det vil si å bøye ord, skal vi komme tilbake til.
• Funksjonsord – pronomener, artikler, preposisjoner, konjunksjoner og tallord. Det er ord som ofte har et mindre klart betydningsinnhold, men som vi trenger for å henvise og binde sammen, for å klargjøre hva som henger sammen, og hvordan.
• Utropsord skal uttrykke stemninger og følelser «raskt og effektivt» – umiddelbart, uten bruk av setning.