Forvirrende ordbruk: Tekstene i mange eldre sanger er i årenes løp blitt misforstått og forvrengt. Selv bortfallet av et lite komma har gitt tittelen på en av våre gamle salmer en annen mening.
«Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange», heter det i «Smaagutternes Nationalsang» av Henrik Wergeland. Men hvorfor står det ‘ere’? (Foto: OBOS)
Sammen med to små barnebarn lytter jeg til Kirsti Sparboes LP-plate «Kom, så tegner vi en sang!» fra 1983. Vi gjør bevegelser til «Lille Petter edderkopp». Så kommer «Alle fugler» – hvem kan ikke den? Sparboe og barnekor synger: «Alle fugler små de er kommer nå tilbake». Det må bety: ‘Alle fugler (de) er små. Nå kommer de tilbake.’ Men ikke alle fugler er små, og teksten skal ikke være slik!
”Kommet nå tilbake”, skal det være, perfektum, og meningen er: Alle små fugler (de) er nå kommet tilbake. Teksten er skrevet av August Heinrich von Fallersleben ca. 1835 og lyder innledningsvis: «Alle Vögel sind schon da», som betyr ‘alle fugler er allerede der’. I Johan Nicolaisens norske oversettelse lyder innledningen slik: «Alle fugler små, de er kommet nu tilbake.» Ordet ‘de’ er grammatisk overflødig, men er tatt inn for å gjøre teksten sangbar. Nicolaisens komma er klargjørende, men er blitt sløyfet i mange senere gjengivelser.
Engler i vedskjulet
Også andre kjente og kjære sanger kan by på ord og uttrykk som lett kan misforstås. Et eksempel er «Her kommer dine armer små». Ja, slik oppfattet jeg teksten som barn. Glosen ‘arm’ i betydningen ‘fattig’, ‘stakkars’ kjente jeg ikke. På den tiden sang vi salmer på skolen, og en tegning av en mann som saget ved, illustrerte «Milde Jesus, du som sagde». «Engler daler ned i skjul» måtte bety at de ville lande i naboens vedskjul – spennende!
Andre sanger kan misforstås også av voksne. For hva betyr egentlig «Kimer i klokker»? Det skal riktignok ikke skrives slik; det skal være: «Kimer, I Klokker». ‘I’ er jo ikke en preposisjon, men et pronomen som betyr ‘dere’, og ‘Kimer’ er ikke presens, men imperativ 2. person flertall. Passasjen er altså en oppfordring: ‘Kim, dere klokker!’ og i fortsettelsen ‘tindre, dere stjerner!’. Teksten er skrevet av N.F.S. Grundtvig og ble publisert første gang i 1856. Uten komma blir betydningen borte, som i tittelen på en bok utgitt i 2022: Kimer I Klokker – Sigrid Undsets jul av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen.
Hvorfor heter det «Vi ere en nasjon vi med»?
I andre tilfeller er teksten godt forståelig, men enkelte former forstås ikke uten videre. «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange», heter det i «Smaagutternes Nationalsang» av Henrik Wergeland, publisert i bladet For Arbeidsklassen i 1841. Senere i teksten står det «Vårt hjerte vet, vårt øye ser hvor godt og vakkert Norge er«. Forklaringen er at ere er en gammel flertallsform av verbet, brukt her fordi subjektet vi er flertall; er er entall fordi subjektet Norge er entall.
En av de truede formene i norsk i dag er s-genitiven. Det er fare for at uttrykk som ‘mors hus’ og ‘Knuts bil’ blir utkonkurrert av ‘mor sitt hus’ og ‘Knut sin bil’, for ikke å snakke om at uttrykket ‘Jesus sin kropp’ er tatt i bruk istedenfor ’Jesu legeme’ (eller kropp, jf. Tor Guttu i Ordet nr.2). Pronomenet ‘sin’ til erstatning for s-genitiv dukket opp i norsk talemål på 1500-tallet, påvirket av de tyske hanseatene. Formen kalles garpegenitiv fordi bergenserne kalte tyskerne på Bryggen for ‘garper’.
«Pål sine høner» feiltolkes
«Pål sine høner» kan se ut som et eksempel på garpegenitiv, altså med betydningen ‘Påls høner’. Slik er frasen også blitt fortolket. Men subjektet er Pål – ikke hønene – og ‘sine høner’ er objekt: ‘Pål slapp (sleppte) ut sine høner på haugen.’ Denne barnesangen, som også kalles «Pål på haugen», er en folkevise. Den ble utgitt første gang av Peter Christen Asbjørnsen i Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848), der den inngår i fortellingen «En Søndagskveld til Sæters».
Teksten i den svenske studentsangen «Sjungom studentens lyckliga dag» er omstridt: Skal det være sjungom eller sjung om? Leser vi ‘sjungom’, er verbet brukt transitivt: La oss ‘besynge’ studentens lykkelige dag! (Transitiv bruk av verbet sjunga forekommer også i andre eldre svenske tekster.) Sangen ble fremført første gang 1852 i Uppsala. Teksten er av Herman Sätherberg og melodien av prins Gustaf av Sverige og Norge, som døde samme år.
I prinsens original står det «sjungom», men i Ivar Hedenblads samleutgave av sanger for kor (fire deler, 1888–1914) står det «Sjung om». Selv holder jeg en knapp på sjungom – lectio difficilior kalles det i tekstkritikken: Den vanskeligste lesemåten er sannsynligvis den rette, altså at senere utgivere har gjort teksten forståelig ved å ‘forenkle’ til sjung om. Jeg ble dessuten skeptisk til Hedenblads utgave da jeg så at Sveriges nasjonalsang innledes med ordene «Du gamla, du friska»! Lesemåten sjungom gir en parallell til det følgende: «Låtom oss fröjdas i ungdomens vår!» Sjungom og låtom er imperativ i 1. person flertall, ‘la oss …!’. (Hedenblad i utvalg, henholdsvis nr. 31 og 2.) Grammatik – svenska.se, se vol. 2, s. 549, note 1.
Slå et slag for oppklaring av eldre tekster
For å oppsummere: I noen tilfeller er det ords betydning som skaper forvirring (for barn): ‘arme’ i betydningen fattige, stakkars og ‘skjul’ i betydningen ‘i det skjulte’, At ‘sagde’ kan bety sa og ‘I’ kan bety dere, kan nok misforstås også av voksne.
I «Alle fugler» er det linjeskiftet som har ført til misforståelsen, eller rettere sagt pausen mellom disse ordene når vi synger. ‘Er’ og ‘kommet’ hører sammen og utgjør verbtiden perfektum, men i sangen er det et sterkt brudd mellom disse ordene. I «Pål sine høner» er det ordstillingen som har skapt problemer, og utbredelsen av garpegenitiv har bidratt til feilaktig fortolkning. I Wergelands «Vi ere en nasjon vi med» er formen ‘ere’ blitt forstått som ‘er’ selv om flertallsformen er alderdommelig og ikke forstås som flertall. De grammatiske formene i den danske julesangen og den svenske studentsangen er mer utfordrende.
Både gloser, ordstilling og grammatiske former fra eldre tider kan skape avstand og hindre god forståelse. Forvanskninger i senere tekstutgaver – inkludert fjerning av klargjørende tegnsetting – bidrar til misforståelsene. Noe av dette kan man kanskje si er bagateller, men det er ingen bagatell at vi – både den oppvoksende og den godt og vel oppvokste slekt – kan ha problemer med å forstå eldre tekster korrekt. Vi bør slå et slag for beskjeftigelse med eldre tekster, inkludert tekster fra våre skandinaviske naboland.
Professor emeritus Vibeke Roggen er filolog og en av landets fremste eksperter på latin.