Folkeopplysning: Journalistikk er å forenkle. I tillegg må den som skriver, forsøke å treffe en nerve, et eller annet punkt i leserens følelsesapparat, sa årets vinner av Gullpennen i denne talen fra Riksmålsforbundets prisutdeling.
– Dette er en før-og-etter-hendelse for meg. Med en språkpris i sekken blir det mye pinligere enn før å gjøre feil, sier Halvor Hegtun, her med Gullpennens juryleder Tom Egeland.
Til sommeren er det 40 år siden jeg ble innmeldt i Norsk Dusteforbund. Jeg hadde skrevet en kort og nokså idiotisk sak om en katt som hadde bitt en mann i fingeren. Den havnet på førstesiden av Asker og Bærums Budstikke under overskriften “Utakknemlig katt på Brunkollen”. Da gikk det ikke mange dagene før jeg fikk medlemskort tilsendt i posten fra Fredrik Stabel, alias Darwin P. Erlandsen, presidenten i Dusteforbundet.
«Det finnes dem som ser både tre og fire kattevideoer før de googler seg frem til revidert nasjonalbudsjett.»
Men nå står jeg altså her, hoppende glad og stolt som en hane. Tusen takk til juryen, takk for alt som er sagt, jeg er enig i hvert ord.
Jeg begynte på heltid i Aftenposten i 1988, samme år som faren min gikk av med pensjon etter 40 år i radioen i NRK. Jeg er flasket opp i en god, gammeldags folkeopplysningstradisjon fra radiomonopolets dager. Det preger meg fortsatt. Folkeopplysning går ut på å gi lytterne og leserne ikke bare det de vil ha, men også det de bør ha. Det kan høres belærende og fælt ut i en tid da folk enkelt kan søke opp alt de trenger av opplysninger på nettet.
En vanvittig informasjonsstrøm
Men folk gjør jo ikke det. Det finnes dem som ser både tre og fire kattevideoer før de googler seg frem til revidert nasjonalbudsjett. Eller til generalistkommuneutvalgets innstilling som kom for noen dager siden. Eller til alt det viktige rundt EØS-regelverket og ESA.
Vi lever i en helt vanvittig informasjonsstrøm. Mer enn noen gang trengs det medier som prøver å rydde og skape oversikt, også om de krevende sakskompleksene. Selv drev jeg i årevis og skrev om reglene for avkortning av statsenkepensjoner. Det var bortimot helt ugjennomtrengelige greier, men journalistikk er å forenkle. I tillegg må den som skriver, forsøke å treffe en nerve, et eller annet punkt i leserens følelsesapparat. Fortellerstemmen må justeres fra sak til sak, avhengig av sjanger og tema. Til alvorlige og triste ting – ulykker, sykdom, krig – er det den knappe rett-på-sak-stemmen som passer best. Der må adjektivene skrelles bort. Jeg er imponert over kollegene som dekker Ukraina-krigen, både for Aftenposten og andre medier. De treffer tonen. De legger ikke inn ord som tragisk, sørgelig, katastrofalt om det som skjer. For de vet at de ordene er overflødige og svekker teksten.
Den vemodige, nostalgiske fortellerstemmen har plass til noen adjektiver. Den nysgjerrige oppdagerstemmen også. Den er fin å bruke på forskningsstoff, eller når man tar med seg leseren ut på tur. Den begeistrede fortellerstemmen har plass til en hel haug med adjektiver. Den lever i beste velgående på sporten, men burde brukes litt oftere også på andre saksfelt.
Så har vi den litt hjelpeløse, snusfornuftige stemmen som ligner på Elling i Ambjørnsen-romanene. Den prøvde jeg i en skildring fra teltleiren i Roskilde. Jeg liker den lett ironiserende fortellerstemmen. Jeg liker den underfundige humoren. Jeg trives bedre med de tørre underdrivelsene enn med de ville overdrivelsene. Det viktigste med humoren i avisspråket er at den ikke må bli for breial. Den må ikke ta for mye plass, men heller lirkes diskret inn her og der. Den som prøver å være morsom hele tiden, lykkes ikke. Det vet alle som har vært i et gjennomsnitts norsk middagsselskap.
Mye humor i språkfeil
Dette er en før-og-etter-hendelse for meg. Med en språkpris i sekken blir det mye pinligere enn før å gjøre feil. Men trøsten er at journalisters feil og tabber er noe folk vil ha, og det gir faget vårt en veldig slitestyrke. Lite gleder leserne mer enn noen stavefeil, kommafeil og faktafeil som de kan gjøre journalisten oppmerksom på gjennom en e-post eller et innlegg i sosiale medier.
Og når det gjelder humor, er det bestandig den helt utilsiktede humoren som for leseren fungerer best. “Ida (70) satt 48 timer innesperret i et garderobeskap” sto det i en notis. Og så kom setning to: “Det var ingen i naboskapet som merket noe.”
I en nekrolog kom denne: “Han representerte et tomrom som det ikke blir lett å fylle.” Per Egil Hegge skrev om en sovjetisk dissident som hadde endt sine dager i en av Stalins umerkede massegraver. Men så snek det seg en ekstra t inn i Aftenpostens tekst. Det sto at dissidenten havnet i en av Stalins utmerkede massegraver, men det er jo noe helt annet. Vi må stelle pent med norsken alle sammen. Men forsvinner tabbene fra avisenes spalter, er Norge blitt et fattigere land. Tusen takk for prisen. Og for oppmerksomheten.