Demokratisk forankring: Språkrådet vil høre din og min mening om rettskrivningsforslag. Nå er det også vanlige folks tur.
Bakgrunnen for Språkrådets seminar i mai om normering er en høringsrunde som nylig ble avsluttet om justeringer i rettskrivningen for bokmål. De endelige vedtakene er nå klare og kan leses her. Språkrådet forvalter den offisielle rettskrivningen, men har i tråd med den nye språkloven igangsatt en ny praksis med å invitere høringsinstanser og allmenheten til å si sin mening om foreslåtte endringer i rettskrivningen. Først når innspillene utenfra er gjennomgått og vurdert, vil Språkrådet fatte rettskrivningsvedtak. Større endringer skal forelegges og avgjøres av Kultur- og likestillingsdepartementet.
Nye takter i norsk språknormering
Både Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi for Språk og Litteratur stiller seg positive til Språkrådets lydhøre tilnærming til normeringsarbeidet. Trond Vernegg fra Riksmålsforbundet uttalte på seminaret at aktørene på språkfeltet i altfor mange år har sittet på hver sin tue og skult på hverandre.
– Vi har hatt en tradisjon for å ri kjepphester. Som ikke-filolog har det slått meg at det svært ofte ikke skilles mellom filologi, fag og språkpolitikk. Høringer og møter som dette er veldig nyttige og gjør dialog og samarbeid mye lettere, sa Vernegg. Hans oppfordring var å være bevisst at språknormeringen først og fremst skal være til hjelp for den vanlige språkbruker. – Det er ikke for filologenes skyld man normerer språket, eller fordi noen på et fakultet skal hygge seg med å grave i språklige spissfindigheter, mente Vernegg.
Uansett er de aktuelle rettskrivningsforslagene i justeringskategorien, og i overskuelig fremtid er gjennomgripende endringer lite sannsynlig. Men prinsippene for normering er blitt endret vesentlig fra tidligere år. Mens rettskrivningsvedtak før kunne fattes ut fra språkpolitisk synsing (f.eks. bacon/beiken-feiden i 2004), er hensynet til usus – altså den vanlige språkbruken – blitt et sentralt prinsipp for Språkrådet.
På et foreldremøte for klassen til vårt yngste barn viste det seg at hverken norsklæreren eller rektor var kjent med bokmålsreformen fra 2005.
Språkteknologien har muliggjort stadig mer eksakte målinger av hva som er gjengs skrivemåter. Men det skaper også noen dilemmaer som tydeliggjøres i Språkrådets aktuelle høringsnotat. Hvordan skal for eksempel en hub(b) staves og bøyes? Undersøkelser viser at i 90 prosent av tilfellene staves det en hub i entall, mens i flertall er dobbel konsonant – som på norsk markerer kort vokal – vanligere. Mange skriver altså en hub, men flere hubber. Språkrådet foreslår derfor en hub(b), hubben, hubber, hubbene.
Bruksundersøkelsene viser også at skrivemåten med kv- i ord som kvit og kvil er såpass sjelden i bokmålstekster at Språkrådet foreslår å gjøre hvit og hvil til eneformer sammen med en rekke andre i samme kategori. Til gjengjeld blir kvit stående i sammensetninger som kvitrev og kvitbjørn, et eksempel på store forskjeller på bruken av enkeltord i en gruppe.
– I sammensetninger som gjelder artsnavn, ser vi at kvit plutselig er mye mer brukt. I bøker om kvitreven kan man se beskrivelser som «den hvite pelsen til kvitreven», forklarte språkrådsdirektør Åse Wetås i sin innledning.
Dronningen eller dronninga?
På seminaret ble det også stilt kritiske spørsmål om hvor representative de utvalgte tekstsamlingene i bruksundersøkelsene egentlig er. Torbjørn Nordgård, professor i datalingvistikk og grunnlegger av språkteknologifirmaet Lingit, forklarte at nettopp balansering av tekstkildene er vesentlige forutsetninger.
– For eksempel vil vi finne et mer radikalt bokmål hvis vi plukker ut fra Klassekampen og Dagsavisen enn fra Aftenposten og Dagens Næringsliv. Balanseringen er veldig viktig, men det er vanskelig, sa Nordgård, som forklarte at Lingit bruker mye tid på «rake ut» innhold i tekstsamlingene som kan påvirke på en misvisende måte. – Bør rettskrivningen gå i radikal eller moderat retning? Jeg mener den bør gå i empirisk retning. Vi bør holde oss til hva folk faktisk skriver, fremholdt Nordgård. Han belyste også hensynet til dem med skrive- og lesevansker. For denne gruppen blir rettskrivningen ekstra vanskelig hvis den har mange alternative skrivemåter.
Én ting er å bestemme rettskrivningsendringer, en annen ting er i hvilken grad nyheten om dem når ut til det skrivende folk. Selv en så språknormbevisst seminardeltager som Liv Cathrine Krogh sa at hun ikke hadde fått med seg at poddkast og chatt er tillatte stavemåter i bokmål, men hun hadde aldri sett disse formene i elevtekster. – At formen en snegle kom inn i normen i 2021, var nok på høy tid, sa Krogh.
At det inntil da måtte staves snegl, hadde gått både henne og elevene flest hus forbi. Her grep Tor Guttu (Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi) sjansen til å score et poeng: Snegle har lenge stått i riksmålsnormen.
Veien fra vedtak til praksis
Vi får la snegl være et kjennetegn på norsk språknormering: Det går i sneglefart, både utredning og implementering. Også undertegnede har gjort sine observasjoner fra en endestasjon: Den siste store bokmålsreformen kom i 2005, men fem år senere, på et foreldremøte for klassen til vårt yngste barn, viste det seg at hverken norsklæreren eller rektor hadde fått med seg denne reformen. Og skolen brukte papirordlister fra 90-tallet – altså helt utdaterte.
Selv om overdreven skjermbruk er et hett tema for tiden, er den digitale flate uansett uslåelig når det gjelder oppslagsverker. Bruksmessig har overgangen fra papir til nett vært en liten revolusjon for ordbøker og ordlister, med alle de nye muligheter det åpner for. Det gjelder ikke minst den løpende oppdateringen.
For implementeringen er det iallfall et fremskritt at f.eks. dagens skoleelever kan lære gjeldende rettskrivning fort og enkelt ved hjelp av stavekontroll og nettordbøker istedenfor å bla seg gjennom foreldede ordlister på papir, slik tidligere generasjoner drev med. Hvis de i det hele tatt tok seg bryet med å finne frem ordlisten.