Medieprisene: Juryenes begrunnelser

Her gjengir vi talene med juryenes begrunnelser for Riksmålsforbundets mediepriser 2023 til Halvor Hegtun, Pernille Sørensen og Knut Reiersrud.

Gullpennen til Halvor Hegtun, Aftenposten. Tale med jurybegrunnelse fremført av Tom Egeland

Juryen har bestått av Tom Egeland (leder), Christine Calvert, Knut Olav Åmås, Vetle Lid Larssen, Sturle Scholz Nærø og Egon Holstad.

Kjære Halvor, kjære prisvinnere, kjære publikum,

Årets Gullpenn er en arketyp i journalistikken. Som en tenkt figur kunne du ha møtt en Halvor Hegtun i korridorene i The Times i London på 1930-tallet, iført tweeddress med lærlapper på albuene, eller på et solfylt kontor i The New York Times under Den kalde krigen, eller på den hektiske desken i Frankfurter Allgemeine på syttitallet. Du kunne like gjerne ha støtt på ham på slagmarken som i parlamentet. Velkledd. Høflig. Soignert. Dannet. Alltid i begivenhetenes sentrum. Yrke: reporter.

Flere ting har de felles, disse journalistiske bautaene: en sannhetssøkende etterrettelighet, seriøsitet og grundighet. Men de har enda en vesentlig egenskap: vidd! Er det noe som kjennetegner Halvor Hegtuns artikler i Aftenposten gjennom de siste fire tiårene, er det nettopp vidd.

Treffsikker både om storpolitikk og hverdagens trivialiteter

Han betrakter verden med sitt trygge, lune blikk. Omtaler han kriger eller storpolitikk, er pennen spiss og poengtert. Tar han for seg mer hverdagslige trivialiteter, er det med et godmodig og humoristisk skråblikk. Han kan vie en hel artikkel til det forunderlige fenomen som kjennetegner mennesker med eiendom og inntekt. De har ikke en hytte på fjellet eller ved sjøen. De har ikke et hus ved Middelhavets blå bølger eller en nyoppusset vingård i Toscana. ei, de har – et sted.

Det kreves et skarpt blikk for å gripe fatt i – og mildt raljere med – den jålete betegnelsen et sted. «Vi har et sted nede ved Rivieraen». «Vi har et sted oppe på Hafjell». Folk med et sted stiller hverandre, ifølge Hegtun, naturlige spørsmål som «Husker du hvor vi satte flygelet?» Folk som har et sted, de går ikke i T-skjorte med bilde av Elvis, de går ikke barbent i sko med dusker på, de kler seg ikke i grilldress. Slike besynderligheter evner Halvor Hegtun å registrere.

Han tøyser like gjerne med seg selv som andre. Som 51-åring sa han i 2014 hei sveis til kone, barn og katt og la ut på reisen til Roskildefestivalen. Ikke overraskende ventet en mild kulturkollisjon. Da han introduserte seg for fire nedsløvede herrer fra Oslo med ordene «Hei, vi kommer fra A-magasinet» fikk han til svar: «Skal dere ha amfetamin?» Så bar det videre til konsert med en musiker som ifølge Hegtun hadde «kinnskjegg på størrelse med grevlinger».

Humor som en rød tråd

I Hegtuns tekster tar formuleringene ofte en overraskende vending gjennom uventet ordbruk og språklige bilder. Slik gir han poengene slagkraft. I en kommentar om Sophie Elise og NRK bemerker han syrlig at en allmennkringkaster ikke skal føle seg forpliktet til å spre hjelpeløst griseprat.

Humor står ikke spesielt sterkt i norsk presse. Men nettopp Hegtuns humoristiske sans løper som en kneggende rød tråd gjennom tekstene hans. Giftig pressekritikk har aner tilbake til Karl Kraus i Wien rundt år 1900. Også Halvor Hegtun kan være nådeløst drepende når det finnes en saklig grunn. Men hans nålestikk kjennetegnes alltid av en varm godvilje.

Ved å dyppe pennen i magisk blekk får han språket til å funkle i alle avisens sjangere. Med klassiske understatements av beste britiske kaliber er Hegtun en journalistikkens gentleman og velynder, en tørrvittig språklig elegantier og således en selvsagt og verdig mottaker av Gullpennen.
***
Juryen har bestått av Tom Egeland (leder), Christine Calvert, Knut Olav Åmås, Vetle Lid Larssen, Sturle Scholz Nærø og Egon Holstad.

TV-prisen til Pernille Sørensen. Tale med jurybegrunnelse fremført av Tonje Steinsland

Årets tv-prisvinner er virkelig en ener i sitt fag, ja for underholdning og humor er et fag, et krevende fag, et utrolig vanskelig fag i spennet mellom det brede og folkelige, og det mer innforståtte og sære, mellom det forberedte og finslepne og øyeblikkets elleville improvisasjoner. Årets tv-prisvinner utmerker seg også ved sin usedvanlig bevisste, talentfulle, fantasirike og til fingerspissene profesjonelle språkbruk. Tilgjengelig for alle, utøvet av heller få. Årets tv-prisvinner, Pernille Sørensen, var et lett valg for juryen. Den har bestått av fjorårets prisvinner Sturla Dyregrov, samt de faste medlemmene Hans Rossiné (leder), Knut Lindh, og undertegnede, Tonje Steinsland.

Slagferdig og språklig fantasifull

I vår begrunnelse heter det: «Pernille Sørensen utmerker seg ikke bare med sin sikre språkbruk, men også med en språklig fantasi, lekenhet og glede. Hun har markert seg som en populær deltager i Nytt på nytt i åtte år. Selv om programmet bygger på manus, kan det ikke være noen tvil om at hun improviserer språklig med treffsikre og originale formuleringer, klart og tydelig fremført. Dette er intelligent humor på en rappkjeftet måte, og et stort publikum har trykket henne til sitt bryst.»

Juryen har også definert som særdeles god norsk språkbruk prisvinnerens herlige og smittende – til tider lett infame – latter over poenger som raljerer med narraktigheter og norske maktmennesker.

Kjære Pernille, det er utrolig gledelig å få dele ut en språkpris til deg som kommer fra en familie som har vært – og er! – opptatt av språk. Vi har latt oss fortelle at din nå avdøde far, Petter Sørensen, var svært opptatt av språket og opptatt av å formidle språkets betydning, nyanser og kraft under din oppvekst.

Vi tror han ville nikke anerkjennende til at du får prisen her i kveld. Overfor dine egne barn har du fortsatt familietradisjonen: det er gulrot og ikke pisk som gjelder, språklige unøyaktigheter rettes nennsomt opp med pedagogisk forståelse og et lite smil. En gjenganger i familien skal visstnok være å «spørre mor et spørsmål». Svaret kommer prompte når mor er blitt stilt et spørsmål.

Tynne L-er er blitt satt på 90 grader med et skikkelig lag Vanish i vaskemaskinen, de blir som regel borte da, men Pernille har ofte lurt på hvordan disse l-ene har sneket seg inn blant den oppvoksende generasjon i Oslo.

Nidkjær i arbeidet med formuleringer

Det kommer neppe som noen overraskelse på alle oss som ukentlig har gledet oss over Pernilles ekvilibristiske verbale sjonglering med poenger i krysningspunktet mellom nyheter og underholdning, at folk som står henne nær beskriver henne som ekstremt nøye. Hun skriver alle ideutkast og manus nøye og uten feil, selv om det bare er notater til seg selv, som ingen andre skal se. Selv en kommafeil kan distrahere henne. Hun klarer rett og slett ikke, har vi fått høre, å være kreativ hvis språket er slurvete. Årets prisvinner er rett og slett en språklig feinschmecker.

Pernille er heller ikke noe fan av tastatur, hun har alltid skrevet sine Q-cards til Nytt på nytt for hånd. Og dersom noe skal rettes, gjør hun det konsekvent med Blanco!

I Nytt på nytt har det handlet om å finne morsomme ord og vendinger i omtalen av nyhetsbildet. Pernille har lest nyheter nøye fra mandag av og gjennom hele uken – med argusøyne. Målet har vært å finne på morsomme, nye poenger. Men hun har også vist stor utholdenhet i møtet med «gamle nyhetssaker», som for eksempel strømsaken, der et forslitt tema krever at man tyner ut vitser som høres helt dagsferske ut for seeren. Metoden er ikke å gi seg, det er å jobbe, drodle og flikke, drodle en gang til og flikke igjen til språket kommer til henne og poenget sitter.

Det sier vel sitt om Pernilles profesjonalitet at da nyhetsavdelingen i NRK skulle lage korrespondent-podcast, så tok de kontakt med Pernille og Nytt på nytt for å be om råd. De ønsket å lære mer om hvordan nyhetspoenger kan formuleres presist, og samtidig enkelt, slik at folk forstår. Lars Os var visstnok på ferie den uken.

Kunsten å tulle med ord

I humorfaget heter det at «Agurk er gøyere enn tomat«. Det betyr at ord med mange konsonanter gir mer «sprett» i språket, og derfor er lettere å tulle med. En av Pernilles mange talenter er at hun er svært god til å finne agurk-ordene.  Sammen med nitid jobbing med rytme og tempo, blir stor humor skapt av dette.

Det er kanskje vanskelig å forestille seg at en av programlederne i Nytt på nytt har svært mye til felles med en professor i ornitologi på Blindern. Men det har Pernille. Hun er like distré som professoren, noe som åpenbart er en bieffekt av den dype jobb-konsentrasjonen hennes. Når hun sitter og jobber med språk, flyr hun langt av gårde inn i sitt eget univers. Det gjør at hun ofte har måttet dra to turer til skolen om morgenen. En for å levere ungen, den neste for å levere skøytene, matpakken eller gymtøyet hun glemte den første gangen.

Det er neppe noen overraskelse at en som er så dyktig med språket som Pernille, også er meget musikalsk. Hun spiller piano, og trolig er denne musikaliteten også årsaken til at Pernille er eksepsjonelt god til å ta norske dialekter. Hun skaper også sine helt egne utrykk, som hun gjerne bruker. For eksempel sier hun «I lige glede», som er en slags sammenslåing av «I lige måde» og «jeg gleder meg».

Kjære Pernille, gratulerer så mye med Riksmålsprisen 2023. Det er så vel fortjent! Prisen er en påskjønnelse for det du har gjort, men vel så meget et uttrykk for at vi gleder oss til nye humorprogrammer med deg i NRK og på andre arenaer, og en oppmuntring til at din eminente bruk og formidling av det norske språk må fortsette i årene som kommer.

 

Lytterprisen 2023 til Knut Reiersrud, BluesAsylet NRK P2. Tale med jurybegrunnelse fremført av Kalle Lisberg

Jeg ble så glad første gang jeg hørte Knut Reiersrud og BluesAsylet på radioen! Jeg måtte skru opp lyden, sette meg ned.  Her var denne vennlige stemmen, med et vakkert og så levende språk.  Ikke noe forsøk på å være hipp og kul, selv i et program om kul blues. Ikke noe gammelt Club 7-språk´ass!  En keybordist «speller ikke på brett – eller kommode», men på tangentinstrumenter, sier Knut. Han sier ikke at denne musikeren brukes mye til «å spelle på grillen» – fordi vedkommende ofte blir bedt om å spille i krematoriet.

Inkluderende og poetisk radio

Jeg hadde fått meg en ny venn i øret. Det var som han satt i sofaen og spilte vinyl, og pakket opp den ene gromme låten etter den andre og fortalte rolig, men engasjert, gjerne med kunnskapsrike gjester, med et språk som også grammatisk hang på greip. Hans gode venn – Kari Slaatsveen – som vi jo husker som Lytterprisvinner i 2006 – sier det slik: «Knut fører et propert språk med et vindpust av Oslo vest, og det blir underlig nok et krydder, en ekstra aroma hos en stor, musikalsk formidler. Knut er et radiotalent, et klassisk radiohode – som behersker språk og fortellerteknikk særlig godt. Han frir ikke til lytterne, innynder seg ikke, snakker ikke i en intim du-form, men klarer på forunderlig og ofte mesterlig vis å presentere inkluderende og poetisk radio.»

Noen vil tenke at det kan vel ikke være så vanskelig å snakke pent og godt i radioen, det er jo bare å lese opp fra et ferdigskrevet manus! Men saken er den at Knut aldri bruker manus. Han stoler på det han kan og har forberedt, og legger vekt på å være tilstede, der og da.  Og dermed blir trolig også samtalene med gjestene i BluesAsylet mer lyttende, ledige, flytende. For det er det Knut gjør – han kan åpne en historie og flyte av gårde på en bølge av assosiasjoner, før han samler trådene og konkluderer. Kloke Slaatsveen sier også: «Det ligger kanskje en arv hos ham fra Knut Borge, hans gamle makker i BluesAsylet og et forbilde i assosiasjonsfortelling. Men Knut Reiersrud har sin egen vri, sin egen musikalitet i språk og fortellerrytme som gjør ham særegen.»

«Enorm kunnskapstørst og vanvittig hukommelse»

Så hva er hans språklige base, som gjør ham så trygg og virtuos at han kan lede et radioprogram uten verbalt partitur? Var det tålmodige foreldre og vennlige besteforeldre som åpnet døren til skjønnlitteraturens endeløse og besettende verden? Joda. Men han kan ikke huske noe fra barndommen om hverken Kardemomme by, Ole Aleksander Filibom-bom-bom, eller Nils Holgersson. Men han husker veldig mye om Crazy Horse, Sitting Bull og slaget ved Little Big Horn i 1876, der general George Custer møtte sin last stand, og indianerene vant. For lille Knut ville veldig tidlig ha fakta fremfor fantasi, ville vite hvordan verden hang sammen.  Mens mor Ingrid leste når dagen vek for natten, lå Knut lå i sengen og felte kanskje noen tårer og ble raskt og ikke uventet – indianernes venn.

Hans gode og livslange venn, journalisten Jan Omdahl – de har fulgt hverandre siden barneskolen på Eikeli – sier at Knut er det motsatte av en drømmer. «Han har en enorm kunnskapstørst, og en vanvittig hukommelse. Og han er ikke så lite snusfornuftig.» Kompisene stimulerte hverandre. I fjerde klasse fant Knut og Jan ut at det var kjempegøy å skrive stil! Så de produserte drøssevis av stiler, og noen ganger skrev de dem sammen – mange selvsagt om indianernes historie. Det var nærmest som en hobby i en lang periode, til lærerens – frøken Strands – henrykkelse. Det er klart det må bli godt språk av sånt.

På Eikeli gymnas fikk Knut og Jan en ny kompis. En viss Halvor Hegtun. Det verbale samspillet skjedde nå i en trio – og guttene sprengleste Pax-bøker og annen samfunnskritisk litteratur. Vi har altså to prisvinnere her i dag – som springer ut av den spontane tenketanken på Eikeli. Jan er ørlite betuttet over at ikke alle tre fikk priser. Men la oss gi deg en her og nå Jan – du får prisen som best supporting writer.

En annen viktig inspirasjon til Knuts språklige eleganse er bassisten Jørund Bøgeberg. Han hadde en litt langsom måte å prate på, for det har jo som regel bassister. Han sa at dersom du står på en scene og snakker helt vanlig, så vil publikum bli helt stille. Oppmerksomheten blir sterkere, og budskapet trolig tydeligere. Dette har vært en liten ledetråd for Knut både på scene og i radio. I amerikansk reklamemiljø sier man at “if your message is weak, raise your voice – if you don´t have a message – sing it.” Men Knut har ikke behov for annet enn å snakke med sin vanlige vennlige stemme i et tempo der alle henger med.  Og han vet jo hva han snakker om.  Så vi blir stille – og lytter.

Både musiker og musikkformidler

Knut Reiersrud er jo først og fremst en internasjonalt beundret gitarist og komponist. Han har spilt ca. 6000 konserter, ofte med verdenskjente artister og  har eierskap i rundt 500 melodier.  Fra før av har han tre Spellemannspriser, og en rekke andre triumfer som musiker.  Nå får han Riksmålsforbundets Lytterpris for 2023 – et nytt bevis på hans versatile talent!

Det minner meg litt om den prisbelønte komponisten Arne Nordheim – som ble bejublet av en kvinne på gaten – hun ropte til ham, etter at en ny pris var ham tildelt: Gratulerer, Norheim. Hvorpå Nordheim svarte: Vil De være så vennlig å presisere Deres kompliment!

Det er en stor glede at jeg på vegne av juryen her vil presisere gratulasjonen for årets lytterpris til deg, Knut Reiersrud. Juryen har bestått av Sigrid Sollund, Annette Groth, Bjørn Faarlund og fjorårets legendariske prisvinner Olav Traaen – og vi er alle stolte av deg og over vår beslutning.