En takk til Tor Guttu

Tor Guttu 85 år: Det finnes ord som ikke lar seg erstatte av andre. På riksmål for eksempel de to ordene Tor Guttu, skriver Erik Fosnes Hansen. I denne artikkelen forteller han om sin gjeld som forfatter til ordbøker og spesielt ordboknestor Tor Guttu.

 

Som forfatter får man spesielle yrkesnevroser. De fleste sitter i hodet og er nevrotiske i helt nevrotisk forstand. En av dem inntrer gjerne i siste fase av arbeidet på et manuskript. Den rent skapende virksomheten er mer eller mindre over, man har skrevet boken flere ganger. Nå skal språket få en siste gjennomgang. Hver setning, hvert ord, hvert komma. Det er dette som kalles språkvasken. Man går da inn i en ustanselig og total korrekturmodus. Det skal helst ikke være en eneste stavefeil, og selvsagt heller ikke noen utilsiktet feilaktig anvendelse av et eneste ord. Både kjente og mindre kjente tvetydigheter bør være kjent. Fremfor alt gjelder det å finne det helt riktige ordet. Det norske ordet.

Det finnes alltid et norsk ord for begrepet

Ja, et arbeidsliv med ordene som nærmeste venner og fiender har lært en at det alltid finnes et norsk ord for begrepet. Grammatikken og syntaksen skal selvsagt også være på plass. Dertil skal setningene leve. De skal være varierte. De skal ha interessant klang og rytme. Etter en lang periode bør det komme en kort. Flere korte bør følges av en lang. Mer subtile virkemidler som alliterasjon og assonans tas også i bruk. En periode med e-lyder bør kontrasteres med en periode med a-lyder eller diftonger. Mange myke konsonanter passer kanskje i én beskrivelse, mens en annen kaller på harde. Også selve satsbildet må gjennomgås: Skal det være linjefall her, eller kanskje ikke? Blank linje? Asterisk? Men altså: Først og fremst ordene.

En forfatter lærer seg å variere. Men det finnes ord som ikke lar seg erstatte av andre. Det er mye å passe på. Min forrige roman var på over en halv million tegn, fordelt på 112.000 ord.

Omtåket av ord

Skjønt ikke forskjellige ord. Jeg hadde nær sagt: Dessverre. Mange av ordene er de samme. Om og om igjen. Og igjen. Og igjen. Ordet «jeg» forekommer for eksempel 3584 ganger i manuskriptet. Joda, boken er fortalt i førsteperson entall, men allikevel tenker man jo: Er ikke 3584 ganger «jeg» å overdrive? Virker det ikke litt – hva skal man kalle det – egosentrert? Eller ensformig? Litt skravlete? Finnes det virkelig ikke et annet ord for «jeg»? Eller for «og»? Man tenker seg om, og fastslår med en viss sorg at det gjør det ikke.

Igjen og igjen tenker man over dette. Ja, på slutten av en lang arbeidsdag med finlesning av manuskriptet på denne måten, kan man stundom komme i tvil om hvordan «og» staves. Man glir inn i en merkelig følelse av akutt ordblindhet, av språkfattigdom. Alfabetet har bare 29 tegn. Disse 29 små tegnene er skriverens Alfa og Omega – på norsk tilfeldigvis Alfa og Åmega – begynnelsen og slutten. De er alt man har. Og man blir grundig lei dem. Når dagen lir, hender det at man ønsker seg et nytt alfabet. Ja, helt nye ord. Hvirfor, for eksempel. Eller tulsiktet.

«Best jeg tar i litt ekstra – just in case«

Når man har kommet så langt, er det på tide å ta en pause i arbeidet og gå til fysioterapeuten. Ja, for man får høyst kroppslige yrkesnevroser, også, hvorav de fleste sitter i øvre del av ryggen.

Min fysioterapeut, Lisa, er en svært viktig person i livet mitt. Hun kjenner muskulaturen i ryggen min like godt som en erfaren drosjesjåfør kjenner enveiskjøringene i Oslo. Det er særlig i underkant av høyre scapula elendigheten sitter; den ble skadet i en ulykke for mange år siden, og vil ikke helt holde seg der den skal. Skrivingen gjør det ikke bedre. Der sitter muskelknutene like tett som klegg på ei kuruke. Lisa kaster seg over dem med dødsforakt. På fritiden driver hun med kampsport. Hun strekker og klemmer knutene med håndbak og albue, og jeg skriker. Hun mener at ondt skal fordrives med ondt.

Men innimellom snakker vi jo også med hverandre, om stort og smått. Jeg ligger med hodet halvveis ned i hullet i benken. Og der, mens vi snakker, fortsetter yrkesnevrosen uforstyrret, den som sitter i hodet mitt. Lisa snakker nemlig ofte engelsk der hun kunne snakket norsk. Altså, hun bruker engelske ord for norske, slik mange nordmenn gjør. Rett nok uttaler Lisa de engelske ordene riktig, for hun har amerikansk mor, men jeg ligger der og irriterer meg. Inni hodet mitt leser jeg i rasende fart korrektur på det min snille fysioterapeut sier, samtidig som hun sier det. Det jeg hører er et fenomen som blir mer og mer utbredt, nemlig det som kalles kodeveksling: Hele meninger blir innimellom uttrykt på engelsk, ikke bare enkelte lånord.

«Det er nok best jeg tar litt ekstra i, just in case,» sier Lisa omsorgsfullt.
Ja,» mumler jeg, «for sikkerhets skyld er det nok best, ja.»
Domenetap, skriker det i meg, mens hun knar videre. Der og da føles alt mitt strev i løpet av dagen bortkastet.
«Veldig så tense du var i dag da,» sier Lisa blidt.
«Ja, svarer jeg behersket. «Veldig anspent.»
«No kidding,» sier Lisa.
Kanskje, tenker jeg resignert, skal jeg begynne å skrive slik. Norsk er visst blitt så fattig.

Majorstuen: 30 prosent av butikknavnene på engelsk

Men det er jo ikke sant. Norsk er rikt på ord. Det er over 300.000 av dem, alt etter hvordan man teller. Hamsun brukte omtrent 33.000 forskjellige ord, noe som står seg bra i internasjonal sammenheng. Han slår dermed Shakespeare, som klarte seg med stakkarslige 29.000.

Det er riktignok en mager trøst når man kommer ut fra fysioterapien, ut i en av Frogners handlegater, og registrerer at man knapt ser ett eneste skilt på norsk. «Sale» står det i vinduet til en skoforretning. «Vacancy» står det i vinduet til et bakeri som søker butikkhjelp. «Hairdresser» står det, «Mexican Diner». I en særstilling står delikatessebutikken «Flaneur Food”, som kombinerer både engelsk og fransk for et norsk publikum. En undersøkelse foretatt av Karine Stjernholm i 2014 viste at på Majorstuen var 30% av butikknavnene på engelsk.

Der og da, mens min overfølsomme, kontinuerlig språkvaskende hjerne i rasende rekkefølge leser korrektur på alle skiltene jeg ser omkring meg, tillater jeg meg å tro at anslaget er for lavt, eller at Stjernholm ikke har regnet med alle de andre skiltene, de som forteller om salg og tilbud, vareutvalg og tjenester, menyer og ledige stillinger.

Det provinsielle og parvenyaktige i dette skal vi la ligge, for det kan umulig være av hensyn til ustyrtelige horder av engelsktalende dette skiltjåleriet finner sted. Disse hordene er ingensteds å se og har heller ikke bedt om hjelp til å orientere seg. Det er et uttrykk for den samme språklige mindreverdighetsfølelsen som kodevekslingen kan tenkes å være uttrykk for. Alt dette betyr nemlig ikke at Shakespeare har vunnet over Hamsun. Det betyr at vi har tapt noe.

«Det er lett å si ’jeg elsker deg’ på engelsk,» sang Kine Hellebust i Rune Flodstrøm og Arne Nybakks vise, og fortsatte: «Det blir sannere og finere på engelsk.»

Tung i hodet av yrkesnevrose, irritasjon og ustoppelig indre korrekturlesning på virkeligheten går man hjem. Der ligger manuskriptet på skrivebordet og venter som før. Det gliser liksom melkehvitt mot en, lik den fæle katta i Alice i Eventyrland.

I denne sårbare situasjonen er ordbøkene ens beste venner. Ja, jeg hadde nær sagt: Trøst. Ordbøkene er det håndfaste bevis på språkets rikdom.

Alt man kan lære av ordbøker

En forfatter gjør klokt i å slå opp. Ikke hvert ord, men med jevne mellomrom. Når man enten er i beit for det helt riktige ordet, eller man er det minste usikker på bruken.

Ta nå det ordet jeg brukte nå, «beit». Å være i beit eller gå beit (eller bet), det er ikke et uttrykk man bruker altfor ofte, hvis man da ikke er aktiv kortspiller, for det er kortspill vi har ordet fra. Skal man bruke det i en litterær tekst kan det være lurt å underkaste det en ekstra undersøkelse. Både for å se hva den tradisjonelle bruken er (heter det: være i beit eller stå i beit?), men også for å se om ordet har skjulte betydninger man eventuelt kan spille på. Har det kanskje noe med å bite å gjøre: Han bet/beit i gresset? Det er jo nærliggende å tenke seg. Men etter at jeg har fastslått at den gjengse bruken i tekst er å være i beit, sitte i beit, komme i beit eller gå beit, noen ganger gjøre beit (eller bet), oppdager jeg til min store (og sikkert nokså sære) glede at ordet ikke har noe med biting å gjøre i det hele tatt, men kommer fra fransk «faire la bête», altså «oppføre seg som et dyr»; formodentlig det man gjør når man taper i kort. Beit og beist, begge ord har altså samme røtter i latin: bestia.

En ny oppdagelse, men kan jeg bruke den i teksten? Noen ganger kan man spille på slike dobbeltbetydninger og ordopprinnelser, andre ganger ikke, men man har i det minste gjort seg kjent med nok et ord, med ett av sine virkemidler. En kunstner bør kjenne sine virkemidler. Det finnes forfattere som ikke er så interessert i dette og skriver som de snakker. Dem om det. Å snakke og å skrive er to forskjellige ting, ja, i en viss forstand to forskjellige språk, som oppfører seg høyst forskjellig. Man lærer da også det sistnevnte språket en god stund etter at man lærte det første. Så kanskje bør en forfatter heller snakke som han eller hun skriver.

Både min kone, Erika Fatland, og jeg er forfattere. I arbeidet beveger vi oss dessuten ofte mellom flere språk. Vi har derfor noen hyllemeter med ordbøker. I innspurtsfasen på et manuskript hender det rett som det er at vi sender en takknemlig tanke til denne verdens leksikografer. Jobben de har gjort er uvurderlig for oss og for alle som vil bruke språket profesjonelt og kunstnerisk.

Norges fremste leksikograf

I et intervju slumpet jeg en gang til å si at min kone og jeg leste ordbøker på sengen. Det ble hyppig sitert. Min kone fikk en retriever om dette, kom inn på mitt kontor og så på meg med hva jeg vil kalle imperativ i blikket: Hva vil vel ikke folk tro om oss? Så dette er et dementi. Vi leser ikke ordbøker på sengen. Men ellers rett som det er.

Man blir for øvrig som forfatter selvhjulpen etter hvert, og lærer seg å bruke ordbøkene riktig. Man lærer å slå opp og finne frem.

Norges fremste leksikograf er utvilsomt Tor Guttu. Primus inter pares; ingen over, ingen ved siden. Nå kan han dessuten antagelig kalles seniorleksikograf, et ord jeg ikke smetter inn her bare for å nærme meg Hamsuns 33.000 den dagen noen måtte finne på å telle i mine samlede skrifter, men fordi det er sant og en avspeiling av et enestående livsverk i ordenes tjeneste. Ingen annen har på samme måte og med samme stilfølelse og innsikt forstått å definere den praktiske bruken av det moderne riksmålet og bokmålet.

Da ringer jeg Tor

En sjelden gang, når ordene blir mange og jeg står fast med ett av dem, hender det at det ikke er nok å slå opp. Da ringer jeg Tor. Det skjer ikke ofte. Jeg vil jo nødig forstyrre ham; det kan jo tenkes at han sitter travelt opptatt med neste ord til storverket og livsverket naob.no. Den elskverdigheten han allikevel møter min forespørsel med, er helt rørende. Han tar seg alltid tid. Han undersøker, han ringer tilbake. Svarene er alltid preget av nøyaktighet, klarhet og stringens. Det er den samme klarhet vi alltid møter når Tor redegjør for Akademiet om ordboksarbeidet. Da nikker vi stort sett andektig. Vi vet at det er i de beste hender. Tor Guttu er et akademi i seg selv.

Derfor vil jeg takke Tor. Både for den personlige hjelpen i ny og ne og for hans verk og virke i det hele.

En forfatter lærer seg, som sagt, å variere. Men det finnes ord som ikke lar seg erstatte av andre. På riksmål for eksempel de to ordene Tor Guttu.

Tor Guttu (født 30. november 1937), cand. philol., amanuensis ved Universitetet i Oslo 1965-77, førsteamanuensis 1977-2006. Hovedredaktør for Riksmålsordboken og Det Norske Akademis ordbok naob.no (tidligere Norsk Riksmålsordbok), forfatter av Kunnskapsforlagets store norske ordbok. Medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur siden 1977 og medlem av presidiet 1983-2016. Medlem av Riksmålsforbundets sentralstyre 1977-81 og 1990-2014, første viseformann 1990-2011. Tor Guttu er æresmedlem i Riksmålsforbundet og ble hedret i 2014 med Kongens fortjenstmedalje.