Nytenkning, samarbeid og allianser gjør sterk. Det var det sentrale budskapet i talen som Riksmålsforbundets gjenvalgte leder Trond Vernegg holdt på årets landsmøte. Her kan du lese et utdrag av talen og se bilder fra møtet.
Kjære riksmålsvenner,
Velkommen til Riksmålsforbundets 62. landsmøte. I år er det 115 år siden forbundet ble stiftet. Det skjedde i Fæstningens gymnastikksal her i Oslo 7. april 1907. Stifteren var Bjørnstjerne Bjørnson.
Det er en glede å åpne vårt 62. landsmøte med å konstatere at Riksmålsforbundet er i fremgang, kanskje den største fremgangen på mange tiår. Jeg tror nytenkning og målrettet og bevisst arbeide har æren for fremgangen. Det meste har endret seg på disse 115 årene Riksmålsforbundet har eksistert. Verden rundt oss er en helt annen enn det den var den gang. Og selvsagt har også språket vårt endret seg. Moderne riksmål er noe annet enn riksmål var i 1907.
Les også reportasje fra landsmøtet: Nye tider, nye oppgaver
Fra 1953 har riksmålets skriftnorm vært fastlagt av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og grunnlaget har vært språkets «litterære tradisjon og aktuelle bruk i velpleiet, landsgyldig skrift og tale». Riksmålstradisjonen er lang og bred, siden språket har vært i langvarig bruk og er i bruk i alle litterære genre og på alle samfunnslivets områder. I tråd med dette går ord og ordformer ut av riksmålet og nye kommer inn når de har fått gjennomslag, særlig gjennom toneangivende språkbrukeres tekster.
Som fastslått av blant annet Arnulf Øverland er riksmålet dynamisk, ikke statisk. Riksmålet utvikler seg, slik Det Norske Akademi for Språk og Litteratur viser i normeringen.
Så har hver og en av oss vår egen normering, vårt eget tale- og skriftspråk med ord og former vi liker. Og så er det ord og former vi ikke liker, kanskje så sterkt at ordet hater kan benyttes. Vår egen, private hjemmekoselige normering – vår høyst personlige normering som du og jeg dyrker for oss selv – må ikke forveksles med riksmålsnormeringen. Det er Det Norske Akademi for Språk og Litteratur som normerer hva som til enhver tid er gjeldende riksmål. Riksmålsforbundet har sin posisjon ikke minst på grunn av faglig tyngde. Det er nok å nevne navn som Tor Guttu, John Ole Askedal, Ole Michael Selberg og flere av deres like. Gjennom ordbokkomiteen for NAOB – Akademiets store ordbok – sine høringssvar og sitt virke i og overfor Språkrådet har de bidratt sterkt til å plassere Riksmålsforbundet som en seriøs organisasjon overfor myndigheter og andre språkaktører. Å verne om og fremme riksmålet, språkinteresse, engasjement i språket vårt og språkglede er Riksmålsforbundets misjon og oppgave. Riksmålet, slik det til enhver tid er normert av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
Riksmålsforbundet har gjennom lange perioder av sin eksistens vært en folkebevegelse, en folkebevegelse av språkengasjerte nordmenn. Det er nok å minne om kampen mot samnorsk. Foreldreaksjonen mot samnorsk samlet inn flere enn 400.000 underskrifter mot myndighetenes språkpolitikk, en protest mot at Staten skulle dirigere språket.
Riksmålsforbundet skal fremme riksmålet og riksmålet sak, det er vårt mandat og vår oppgave.
Det er mye hver og en av oss kan mislike ved språkutviklingen. Det er mye å irritere seg og hisse seg opp over. Og mange oss er kanskje tilhengere av partiet KMM – Kos med misnøyen. Heller det enn å glede oss over det som er bra. Men faktum er at riksmål og moderat bokmål dominerer i skrift, det viser vitenskapelige undersøkelser. De fleste her i landet skriver riksmål eller moderat bokmål. De vet bare ikke om det. For hvor mange er det som vet forskjellen på riksmål, moderat og radikalt bokmål? Dessverre er språkbevisstheten elendig her i landet.
***
Riksmålsforbundet skal fremme riksmålet og riksmålet sak, det er som jeg sa vårt mandat og vår oppgave. Hvordan man fremmer en sak på best måte, er ikke statisk. Også det endrer seg. Enhver bevegelse som opptrer som den har fremtiden bak seg – ikke foran seg – har gitt seg selv sin egen dødsdom. Gradvis blir man en sekt, der et stadig mindre antall mennesker hygger seg i et stadig trangere ekkokammer.
Vi begynte i 2010 på en snuoperasjon for å tilpasse oss den aktuelle virkelighet. Jeg er overbevist om at forbundet hadde hensunket i stille død uten denne snuoperasjonen og de tiltakene den innebar. På de 12 årene som er gått, er medlemstallet mer enn fordoblet og mye annet er skjedd.
Men vi vil alle at Riksmålsforbundet skal bestå og ha en lys og fremgangsrik fremtid. Forbundet er ikke bare vi som sitter her i dag. Forbundet må sikres livskraft i dag og fremover, det skal være sterkt – helst sterkere – om fem år, om ti år, om femti år. Det er vår oppgave å legge grunnlaget for det.
Livet bringer for oss alle med seg noen viktige veiskiller, tidspunkter da det er avgjørende å stake ut en ny kurs, gjøre noe. Etter en lang og omfattende snuoperasjon kom Riksmålsforbundet til et slikt veiskille i 2019/2020. Jeg så det tydelig da jeg skrev boken En halvfull forsamling. Førti års skjev gange gjennom norsk språkpolitikk.
Vi var kommet så langt vi kunne innenfor de rammene vi arbeidet, vi kunne ikke komme videre uten å tenke nytt. Ikke bare la det bli med tanken, men også handle nytt.
***
Riksmålsforbundet, eksisterer det ennå? Det er et spørsmål jeg har fått flere ganger enn jeg ønsker å tenke på. Og altfor mange som visste om vår eksistens forbandt oss med en anakronistisk fortidslevning hvis hovedformål var å kjempe for stavemåten av noen få ord. Vi kan bli forarget over det bildet jeg nettopp tegnet. Likevel er jeg ikke i tvil om at virkelighetsoppfatningen jeg nettopp beskrev, er riktig. Veldig mange oppfattet oss slik, som en anakronistisk fortidslevning, ikke en konservativ en, men en reaksjonær, anakronistisk fortidslevning. Selv om vi har medlemmer fra partiet Rødt i sør til Fremskrittspartiet i nord.
En verden i raskere forandring enn noen sinne. Et veiskille. Hva kunne vi gjøre for å sikre fremtiden for Riksmålsforbundet, at vi ble en sterkere organisasjon med innflytelse og gjennomslagskraft? Og at vi ble mer synlige?
***
Verden er ofte styrt mer av tilfeldigheter enn det vi gjerne vil være ved. Noen ganger er lykken bedre enn forstanden. Eller som det en gang stod på trykk i Stavanger Aftenblad «tross dumhet og uten egen fortjeneste er man heldig nok til å greie en vanskelig situasjon.»
En tilfeldighet, en mulighet bød seg, og vi grep den. Jeg er glad for at vi grep muligheten, men enda gladere for at grepet har gitt resultater.
Muligheten: Ved et lykketreff ble det til kontakt med andre organisasjoner som arbeider for norsk språk og litteratur. Raskt kom det til gode samtaler med sentrale personer i miljøet om samarbeid og felles innsats for språket vårt og litteraturen vår.
Samtalene resulterte raskt i opprop som hele språk- og litteratur-Norge stod bak: Visjon om et leseløft. Måneden etter fulgte oppropet Norsk språk er ein truga art om språk i akademia og norsk fagspråk. Dette stilte seks organisasjoner i språk- og litteratur-Norge seg bak.
Samarbeid. Å stå fast på sitt ideologiske grunnlag – for oss riksmålets sak, men samarbeide der det er mulig. I de fleste saker er det mulig. Samarbeidet vi innledet for et par år siden, har utviklet seg og utvikler seg positivt. Vi er med i flere viktige sammenhenger, har arrangementer sammen med andre organisasjoner, er mer aktive i de politiske miljøene og er langt synligere i offentligheten enn det vi pleide å være. Frivillig innsats har alltid vært viktig i Riksmålsforbundet. Nå tiltrekker vi oss flere frivillige enn på mange tiår. Rikspodden – vår nye podkast om språk – er et gledelig eksempel på det. Der stiller både erfarne og yngre krefter opp. (Forts. under bildene)
Vi kan gjerne være uenig om veivalg og hva som er riktig. Personlig ønsker jeg å være del av et riksmålsforbund i fremgang. Et forbund som står på sitt ideologiske grunnlag og samtidig er en fremtidsrettet del av det samfunnet vi lever i. En organisasjon som har innflytelse, som utvirker noe.
Derfor tror jeg at nytenkning, samarbeid og allianser gjør sterk. La oss sammen skape et forbund for fremtiden! Godt landsmøte!
(Foto: Stig Michaelsen)