NRK-veteran Terje Sølsnes savner den språklige standarden Finn-Erik Vinje ivaretok som kringkastingens språkkonsulent i over 20 år. Siden har det sklidd ut.
Finn-Erik Vinje stod for en språklig standard i NRK. Der slapp man ikke unna! forteller Terje Sølsnes. Normert bokmål og nynorsk gjaldt i riksdekkende nyheter og i programpresentasjoner. Nå kan alle medarbeidere snakke «slik det er naturlig for den enkelte.» (Hovedbilde: Anne Liv Ekroll)
I 25 år arbeidet jeg i NRK. Jeg snakket riksmål hele tiden – så sant det var mulig og «lovlig» (uten noen form for ros eller blomster fra riksmålets høvdinger, men det kan jeg leve med. Odd Nerdrum var den eneste som positivt bemerket det.).
Bortsett fra utlån til Barne- og ungdomsavdelingen for å lage barne-TV og noen sesonger i Underholdningsavdelingen for å lage «God morgen, Norge!» med Toppen Bech, satt jeg ellers i Fjernsynsdirektørens stab. Jeg var plassert i Presentasjonen, og jeg var i flere år språkkontakt der.
Finn-Erik Vinje var hele NRKs språkkonsulent (for bokmål), og en meget god mann for institusjonen, slik jeg ser det. Jeg var ikke enig i alt han sa og gjorde, men han var helt vesentlig for å opprettholde en språklig standard i NRK. Der slapp man ikke unna! Alle som skulle snakke i radio eller TV, fikk tilsendt de månedlige depesjer, skrevet på grønt eller gult papir for at de ikke skulle forsvinne i all annen inngående (fysisk) post.
En fast hånd
Det var generelle språkråd, og det var direkte pekefinger hvis noen ikke klarte å holde orden på det gode, norske språk. Vi som arbeidet innen presentasjon, informasjon og/eller riksdekk-
ende nyhetssendinger, skulle holde oss til et normert bokmål eller nynorsk. Så enkelt – og så vanskelig. Det skulle være slik at hvis en seer eller lytter lurte på hvordan et ord skulle uttales korrekt på norsk, så kunne vedkommende bare høre på oss, så fikk han eller hun svaret.
Finn-Erik Vinje var språkkonsulent for bokmål i NRK i over 20 år, fra 1971 til 1993. Etter det forsvant tydeligvis interessen for å opprettholde samme standard.
Ny språkkonsulent med én kjepphest
La meg fortelle: Det kom inn en ny språkkonsulent, jeg skal ikke nevne navn, men jeg husker svært godt vårt første møte. Vedkommende hadde et hovedmål, en viktig meddelelse. Da EF (Det europeiske fellesskap) ble omdannet til EU (Den europeiske union), skjedde dette i en by i Nederland. Byen heter Maastricht, og uttalen av denne byen var det som opptok den nye språkkonsulenten mest av alt. Han hadde flere ganger hørt den uttalt som Maa-schtricht, og det ville han ikke ha noe av.
Han fortalte av byens navn var sammensatt av to ord, elven ‘Maas’ og ordet ‘tricht’, så uttalen skulle være Maas-tricht, uten sch-lyd. Disse to ordene hadde ikke noe med hverandre å gjøre og skulle altså uttales deretter. Ja vel, fin informasjon, alt forstått og oppfattet, en helt kurant meddelelse! Tusen takk! So far, so good, som det så fint heter. Samtidig som jeg forsikret ham om at alle ville gjøre sitt ytterste for at det heretter skulle bli korrekt, takket jeg igjen for den opplysningen han ga om sammensatte stedsnavn, nemlig at han så tydelig mente at stedsnavn sammensatt av to eller flere ord, lydmessig ikke skulle gå over i hverandre.
Os-lo og Oschlo
Ingen er jo overhodet i tvil om at vår egen hovedstad er sammensatt av to ord, ‘Os’ og ‘lo’ (jeg går ikke inn på betydningen av ordene her), og jeg konkluderte som en konsekvens av hans hovedmeddelelse at uttalen Os-lo er den eneste rette og korrekte, og at Oschlo er feil. Det kom ingen bekreftelse fra ham, møtet falt bare sammen.
For meg – og mange med meg – var dette uansett en viktig avklaring, og jeg var svært glad for at dette ble understreket så sterkt av hans opprinnelige innlegg.
Ny beskjed: Snakk slik det er naturlig for deg
På skjermen i 25 år: Terje Sølsnes med Bent Stiansen i programmet Kokkekamp. (Foto: NRK/Bengt Wilson)
For moro skyld la meg allikevel tillegge, som en kuriositet, litt mer om språkkonsulentene i NRK etter Finn Erik Vinje. Kun én annen gang var jeg i kontakt med Maastricht-konsulenten, og det fordi noen gjerne ville ha klarhet i uttalen av Kinas hovedstad. Den er for øvrig også sammensatt av to ord, Beijing betyr «nord-hovedstad» på mandarin-kinesisk. Vi hadde gjennom årene kalt byen Pe-KING, så PE-king, deretter Bei-DSJING og BEI-dsjing. Hva ville han anbefale? Han sa vi burde si BEI-jing (med ren j-lyd).
Senere fikk vi enda en ny språkkonsulent. Hun sa kun at alle bør snakke slik det er naturlig for den enkelte, uten tanke på normering.
Min oppsummering er: Det er ikke vanskelig å savne fastheten hos Finn-Erik Vinje.
Denne artikkelen er også publisert i tidsskriftet Ordet nr. 1, 2022.