I en oversettelse må bokstavrim, flertydigheter, ordspill og syntaktiske spissfindigheter skapes på ny. Oversetteren utøver sin egen kunst og skaper et norskspråklig kunstverk. Det er det ikke alle som ser, skriver Norsk Oversetterforenings leder.
I «En midtsommernattsdrøm» med bl.a. Jonas Hoff Oftebro (bildet) bruker Nationaltheatret Øyvind Bergs gjendiktning fra 2009. André Bjerke oversatte stykket i 1958. Forskjellene på de to gjendiktningene av samme tekst tydeliggjør oversetternes kunstneriske spillerom. (Foto: Øyvind Eide)
Vi har vel alle opplevd at det banket på døren. Da vi åpnet for å se hvem det var, ble vi konfrontert med en forsamling skrømt, hodeløse kropper, benrangler og blodflekkete vampyrer som ropte i munnen på hverandre: «Knask eller knep!»
I løpet av 29 år har uttrykket «knask eller knep!» føyd seg inn i det norske ordforrådet, i bås med eldre tradisjonsbundne uttrykk som «aprilsnarr!» og «god jul!». Mange vet at vi kan takke Espen Hagerup for denne elegante norskspråklige versjonen av amerikanernes «trick or treat!», som han fant frem til da han og broren Henning oversatte en Donald-historie i 1993. Det fins andre gode norske oversettelser, som «digg eller deng!» eller «godteri eller fanteri!», men ingen av dem sitter like godt i munnen og er like anvendelige på tvers av tid og sosiokulturell tilhørighet.
Kunstneriske valg
Uttrykket «knask eller knep» slo igjennom på norsk takket være Espen Hagerups oversettelse.
Når utenlandske ord eller uttrykk, for ikke å snakke om fullstendige verk som sangtekster eller romaner, kommer inn i det norske språket, skjer det fordi en oversetter har foretatt en rekke kunstneriske valg. Kunstgrepene som opphavsspråket – det være seg tyrkisk, finsk, fransk eller japansk – byr på, er svært sjelden sammenfallende med kunstgrepene norsk har til rådighet. Bokstavrim, flertydigheter, ordspill og syntaktiske spissfindigheter … alle disse må skapes på ny. Oversetteren utøver sin egen kunst og skaper et norskspråklig kunstverk.
Det er det ikke alle som ser. Det er for eksempel en utbredt misoppfatning at ethvert fremmedspråklig ord (eller enhver setning, for den saks skyld) kan byttes ut med tilsvarende på norsk uten at betydningen på et eller annet vis blir endret. Prøv gjerne å lage en god og udiskutabelt riktig norsk oversettelse av denne replikken: «Now, fair Hippolyta, our nuptial hour draws on apace. Four happy days bring in another moon.»
André Bjerke mente at dette var løsningen: «Hippo-lyta, vårt bryllup nærmer seg med raske skritt. Om fire dager stiger den nye måne.» Er dette den samme teksten som Shakespeare skrev? Ikke i det hele tatt, mye er tatt bort. Men fra 1958 og frem til 2009 var Bjerkes oversettelse den autoritative teksten for alle som ville lese En midtsommernattsdrøm på bokmål. (Nynorsklesere kunne ty til Halldis Moren Vesaas’ versjon fra 1980.) I 2009 oversatte Øyvind Berg åpningsreplikken slik: «Ja nå, Hippolyta, alt ved neste nymåne, om fire herlige dager gifter vi oss. Men herregud som denne månen somler!»
Eksempelet viser tydelig at Shakespeare på norsk ikke er det samme som Shakespeare på engelsk. Shakespeare på norsk er norsk språkkunst og tilhører den norske bokheimen, enten du foretrekker Bjerke eller Berg.
Når du leser utenlandsk litteratur på norsk, er det norsk litteratur du leser.
Oversatt litteratur blir forfordelt
Statens innkjøpsordning for skjønnlitteratur ble etablert i 1965. Dette er en statlig støtteordning som administreres av Kulturrådet, og som innebærer at nye bøker blir kjøpt inn med statlige midler og distribuert til bibliotek og skoler. Formålet med ordningen er tredelt. For det første reduserer den forlagenes risiko for å tape penger på en utgivelse og er dermed med på å sikre at nye norske bøker blir utgitt. For det andre bidrar ordningen til bibliotekenes boksamlinger og gjør det lettere for publikum å gjøre seg kjent med samtidslitteraturen og ha gratis tilgang til den. Og for det tredje sikrer den en minimumsinntekt for forfatteren.
Til å begynne med dekket innkjøpsordningen bare norsk skjønnlitteratur, men med en etter hvert utvidet forståelse av hva som er litteratur, er det kommet tilleggsordninger som skal sikre utgivelser av sakprosa, tegneserier og oversatt litteratur. Formålet er som det alltid har vært.
Antall eksemplarer som blir kjøpt inn av hver bok, varierer etter sjanger og målgruppe. Papirutgaven av en norskskrevet voksenroman blir for eksempel kjøpt inn i 703 eksemplarer, mens tilsvarende tall for en barnebok er 1480. De samme tallene gjelder ny norsk sakprosa for voksne og barn, og for tegneserier.
Sikrer verdenslitteratur i norsk språkdrakt
Artikkelforfatter Hilde Lyng er foreningsleder i Norsk Oversetterforening. (Foto: Yann Aker)
Oversatt litteratur blir derimot bare kjøpt inn i 502 eksemplarer, og det skilles ikke mellom skjønnlitteratur for voksne, barnelitteratur og sakprosa. Alle midlene ligger i samme pott. Dessuten er ordningen for oversatt litteratur selektiv, i motsetning til de andre innkjøpsordningene, som i hovedsak er automatiske. Det betyr at titler i de andre gruppene automatisk blir innkjøpt hvis de anses som gode nok, mens oversatte titler må kjempe om en begrenset mengde midler og dermed ofte ikke blir innkjøpt selv om de tilfredsstiller alle kvalitetskriterier. Vi i Norsk Oversetterforening spør oss hva denne forskjellsbehandlingen bunner i.
Når ordningen er utvidet til å omfatte oversatt litteratur, må det jo være fordi kulturpolitikerne ser samfunnsverdien av å støtte forlagenes arbeid med å få utgitt internasjonal litteratur i norsk språkdrakt, og at de gjerne vil sikre publikum tilgang til verdenslitteraturen på norsk.
Vi mener innkjøpsordningene i større grad bør likestilles. Det vil si at potten for innkjøp av oversatt litteratur må økes, og at det må komme på plass egne ordninger for oversatt barnelitteratur og oversatt sakprosa. Og ikke minst ønsker vi at oversatte barne- og ungdomsbøker skal kjøpes inn til skolebibliotek.
Det ville selvfølgelig gagne oss oversettere, men det ville også gagne en liten og utsatt språknasjon og bidra til større mangfold og bredde i lesevanene våre. Så slipper vi kanskje en dag å åpne døren og bli møtt av en haug unger som brøler «Trick or treat!»
Denne artikkelen er også trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 1, 2022.