Spørsmål:
I Bering-saken hører vi stadig om sakkyndige med trykk på y-en. Normalnorsk har vel trykk på første stavelse, så hva ligger bak denne betoningen? Hadde de som uttaler seg, sin språkbakgrunn fra Ottadalen, kunne jeg forstå det. Men så synes ikke å være tilfelle. Forklaring?
Svar:
Jeg har lagt merke til det samme. Foruten at det stort har vært jurister og andre fagfolk i saken som har vært de første til å uttale ordet slik. Så er politikerne kommet etter. Jeg ville selv aldri legge trykke annetsteds enn på første stavelse.
Ordet er ikke med i første utgave av Norsk uttaleordbok (1910), men det står i annen (1925) og bare med trykk på første stavelse. I 1969-utgaven (som bygger på 1925-utgaven) står det ikke; antagelig har redaktørene ikke funnet det nødvendig å sette det inn.
Jeg vil tro at forklaringen ligger i påvirkning fra adjektiver med prefiks hvor trykket ligger på annen stavelse i standardisert uttale (uheldig, umulig, utrolig og noen få andre) og især fra ukyndig, som kan uttales med trykket enten på annen eller første stavelse; det er en håndfull slike også. 1969-utgaven av uttaleordboken oppfører begge uttaler av ukyndig (i nevnte rekkefølge), mens 1925 og 1929 oppgir bare trykk på første stavelse. Det er interessant hvis det er et tegn på at tendensen i det ordet har gått fra en mer folkelig-dialektal uttale til en mer formell.
Under det hele kan det ligge en følelse hos den talende av at trykk på første stavelse er litt mindre “fint” enn trykk inne i ordet. Så vokter man seg.
Kommer du over Finn-Erik Vinjes bok Rent ut sagt (NKS-Forlaget 1989), vil du finne en menge gode eksempler på side 43-49.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Uttale