Spørsmål
Uttale av g foran i :
Jeg underviser i norsk for utlendinger, og det vi pleier å lære dem, er at g foran i uttales ji. Eks: å gi, gift, gikt, gips. En giver, Giv akt! Men så er det en del unntak, der gi uttales gi. Jeg tar de viktigste fra Riksmålsordlisten som min far utarbeidet (1973): gid, gidder, gigant, ginnungagap, gir, å gire, gisse (hunn-gris), et gissel, gitar, et gitter. Unntakene er så mange – i forhold til “regelen”, at jeg lurer på hva som er regel og hva som er unntak. Og hva er regelen for de to uttale-måtene ?
Svar:
Hovedregelen er riktignok den at G foran lyse, fremre vokaler (I , Y og til dels E) og foran diftongen EI uttales “j”, men det gjelder prinsipielt bare “hjemlige” (germanske) ord, og av dem stort sett bare de nordiske. Unntakene utgjøres av det man vanligvis kaller fremmedord (ord av romansk/latinsk/gresk opphav, og dem er det mange av, og flere blir de) og av noen ord som vi har lånt fra tysk. Endelig har uttale etter skriftbildet og dansk talespråk festnet seg i noen ord, iallfall i standarduttalen. Nyere lån fra engelsk overtas med engelsk uttale (GIMMICK, GIN), mens eldre lån kan være tilpasset det norske systemet: GIGG (fartøy, vogn).
Unntakene fra hovedregelen blir da:
1 Foran I
a) Iallfall følgende ord av nordisk opprinnelse har uttalen “g”: GID, GIDDE, GISS(A) (lokkeord til gris), GISSEL. Uttale med “g” i GIVEN/GIVET må regnes som foreldet, likesom formene selv (det er givet, ved en given anledning).
b) Iallfall følgende ord av nederlandsk/tysk opprinnelse har uttalen “j”: GIPS, GIR/GIRE/GIRING (sjøuttr.)
2. Foran Y
Følgende ord oppføres gjerne med valgfri uttale – “j“ eller “g“: GYLF, GYS/GYSE/GYSELIG/GYSER. Etter min mening må begge uttaler godtas.
3. Foran E har vi forlengst fått hjelp av skriftbildet, idet vi skriver GJ i de aktuelle ordene.
4. Foran EI har standarduttalen har “g“ i GEIRFUGL.
– – –
For å kunne hanskes noenlunde med alt dette må man altså vite hva som er hjemlig og hva som er fremmed, og når det det gjelder opplagte fremmedord, må man helst vite hvor de kommer fra, hva regelen er i vedkommende språk og om lånordet er eldre eller nyere, f.eks. at G foran I i italiensk uttales “dsj” (GIGOLO, nyere lån), men at det i eldre lån kan ha blitt til “sj” (GIRERE/GIRO).
Samme historien har vi ved K foran I, Y og EI. Jeg er såpass til års at jeg kan mimre om forarbeidet til den hittil siste utgaven av Norsk uttaleordbok (1969), hvor jeg ikke deltok, men hvor jeg ofte ble spurt av redaktøren (Bjarne Berulfsen) i likhet med andre ansatte ved og i nærheten av Nordisk institutt på Blindern. Han ivret for å føre flere ord inn under det norske systemet enn det etter min mening var og er dekning for i standarduttalen. Han ville ha GEIR, GEIRANGER, GYNT o.fl. uttalt med “j”, likeledes GESELL, GESTALT, GEVEKST GEVÆR o.fl. Han fikk sin vilje i noen tilfeller, men visstnok bare som valgfri uttale.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Uttale