Spørsmål:
Jeg leser for tiden Gorgus Cowards Riksmålsgrammatikk (Utvidet utgave 1986). Der står det: «Fra dialekter med genitivomskrivning med sin er ‘hvem sin’ trengt inn i talen også i strøk av landet hvor en ellers ikke har denne omskrivning: ‘hvem sin sykkel er det’ eller ‘hvem er det sin’? Heller ikke dette uttrykk kan brukes i korrekt riksmål. (Derimot er ‘hvem sin’ og sideformen ‘hvems’ nu godtatt ved siden av ’ hvis’ i offisielt bokmål.)»
Der ble jeg overrasket; jeg har alltid trodd at dette uttrykk kunne brukes, både i skrift og tale. Flere personer jeg diskuterte dette med, delte min oppfatning. Er dette foreldet og nå godtatt i riksmål, eller har jeg ganske enkelt blitt påvirket av bokmål?
Og et lite tilleggsspørsmål: Anser Riksmålsforbundet uttrykk som efter, sprog, nu, ennu, o.l. som foreldede former som ikke bør brukes? F.eks. André Bjerke argumenterte jo sterkt for formen ‘efter’, med blant annet argumenter for en sproglig likhet mellom de nordiske land; både svenske og danske har denne form. Det har også gammelnorsk, der het det ‘eptir’, hvor ‘pt’ ble uttalt ‘ft’.
Svar:
Takk for spørsmål. Siden Coward arbeidet med siste utgave av grammatikken i 1980-årene, er omskrivninger med SIN blitt vanligere, både i tale og skrift. Imidlertid unngås de gjerne i riksmålets/bokmålets sakprosastil, og heller ikke alle nynorskskrivende er begeistret for uttrykksmåten.
I Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (Kunnskapsforlaget 2005), som især tar sikte på å gi råd om sakprosaspråk i riksmål og moderat bokmål, står det under oppslagsordet HVIS (pron.) at «hvem sin» er dagligtale. Skriver man det, står det ikke til å nekte at det gir preg av dagligtalestil. Så er det opp til den skrivende å bestemme hva han/hun vil. – Det spiller en rolle hvor man er fra i landet. Folk i Nord-Norge og på Vestlandet er langt mer fortrolige med uttrykksmåten enn folk ellers i landet, men i den yngre generasjon holder dette på å jevne seg ut. SIN-genitiv ser ut til å være vanskeligst å unngå i tilfeller med gruppegenitiv (det at genitivsmarkeringen gjelder en hel gruppe ord), f.eks. DE MANGE TITUSENER AV LAVTLØNTE SINE KRAV.
De formene du nevner, er ikke foreldet, men de er i ferd med å få et noe alderdommelig preg. De andre formene har ganske enkelt seiret i konkurransen. I riksmålsnormeringen har (EN)NU og (EN)NÅ vært likestilt i hele etterkrigstiden. Formene ETTER, FARGE, GRUVE, HAGE, NEMND, SNØ og SPRÅK, ble likestilt med de tradisjonelle formene i 1980-årene og viste seg i 6. utgave av Riksmålsordlisten (1994). Språkpraksis har vist at det var riktig å gjøre det slik.
Man kan godt si at det var galt, ut fra nordisk-synspunktet, å gjøre ETTER til eneform i bokmål i 1938. Derimot er det ikke alltid noe godt argument for en normering i dag at et ord har hatt en bestemt form i gammelnorsk.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Genitiv og eiendomspronomen