Denne kronikken er skrevet på riksmål, en målform som ikke finnes. Likevel forstår du det jeg skriver. Rart, ikke sant? Men først en tekst på bokmål. Hold deg fast.
(Kronikken ble første gang publisert i VG 22. februar 2022.)
Hilde hadde fått fine høyvassbukser og raudhvite sko med blåe lisser til syvårsdagen. Skoa var enda for store, og på veg til kirken sklidde hun og vrikket foten mens hun leiket i graset. Pika døyvde smerten og grinte ikke.
Hun hinket inn på en kafe. En mann som satt med et glass vatn og løyste kryssord, hadde sett hendingen utspille seg for åpen sene og var allerede på benene. Saka frembøy ikke store problemer, og jenten kvikna til etter et glass mjølk
Mens Hilde drakk mjølken og mannen sitt vatn, pratet de om laust og fast. Mannen – han hette Per – arbeidde som fast tilsatt i lokalavisen på øyen. Pika sa at hun var glad i å skrive, og hun undret seg på om mannen skrev med den samme handen som hun: «Skriver også du med høyren?» Nei, Per skrev med venstren. Slik gikk pratet. Nå var han på vei til mora si; han hadde ikke vitjet henne på ei ukes tid. Kvilehjemmet der mora hans budde, lå i nærheta.
Da utbrøyt Hilde forbløffet: «Veit du hva – der jobber mi mor! Skal vi ta følge?» Hun skyndet seg å legge til: «Kanskje dere kan bli kjærester, for mi mor er pen, og du er en skikkelig fløytepus!»
Mannen stussa: «Jeg trudde du skulle til kirken?» (Fornøgd hadde han merket seg at truen til Hilde var sterk.) Nei, mente pika, kjærligheta kunne ikke vente! Uvissheta til Per var der enda: «Hva med din eigen far?» Hilde ristet på huet: «Min far er daud. Jeg har savnet han sia han døde, og jeg tenker på han heile tiden, men jeg unner mi mor en ny kjæreste og meg sjøl en ny far.»
Mora til Per var like gammal som den nye tellemåten, og det viste seg at Kari, mora til jenten, var den sjukesøsteren som vanligvis pleia henne. Han gav pika rett i at Kari var pen. Hugskottene likefrem strømte inn. Hva om jeg bydde henne ut – i høgden sier hun jo bare nei?
Allerede ved soleglad blei de kjærester. Snart giftet de seg, og Hilde sto stolt på kirkegolvet ved sida av brudeparet. I denne stunda minte hun sin far. Hun hadde vært hans øyestein.
Men fra himmelkvelven titta faren ned på dattera si og på konen sin – og var stolt, han au. For slik er det med hopehavene: De kan vedvare sjøl om en er i himmelen, og de kan oppstå når ei lita pike vrikker foten.
Bokmålets svimlende valgmuligheter
Den norske språkeliten kaller det valgfrihet. Du kan visstnok ikke skrive «piken» ett sted i teksten og «pika» et annet sted, men «pika» og «jenten» i en og samme tekst er greit. «Piken» og «jenten» også. Og «pika» og «jenta». Og «piken» og «jenta». Du kan skrive «kafe» eller «kafé», «sene» eller «scene». Det blir mange valg etter hvert.
Hvis du er strandet på eget rom med positiv test, kan du prøve å regne ut hvor mange varianter av teksten ovenfor som er tillatt på bokmål. Selv gikk jeg lei da jeg skulle gange 10 133 099 161 583 616 med 6 412 351 813 189 632.
I 2017 publiserte VG kronikken «Rydd opp i bokmålet!», som jeg hadde skrevet sammen med mine gode kolleger Tom Egeland og Helene Uri. Tittelen var ment som en håndsrekning, iallfall fra min side. Jeg skrev også et brev til Språkrådet der jeg foreslo at «mjøle» ble tatt ut av bokmålet siden denne formen ikke er i bruk. Til ingen nytte, selvsagt, men vi har alle vært unge en gang.
Språkforsker: «De stussa over at jeg skreiv som jeg gjorde»
Hvis du synes at det ikke er et tegn på valgfrihet, men galskap når en kort tekst kan skrives på 10 133 099 161 583 616 x 6 412 351 813 189 632 måter (sånn omtrent), er du ikke alene. Snarere tar du feil. Førsteamanuensis i norsk Urd Vindenes spør nemlig i seneste nummer av Språknytt (1/2022): «Hvor reell er denne valgfriheten?»
For når Vindenes skriver «sjøl», «veit» og «vedtaka» i «Google-dokumenter eller på iPhone, får jeg beskjed om at de er feilstava». Konklusjon: «Retteprogram som sensurerer deler av bokmålet, hjelper ikke til i opplysningsarbeidet overfor studentene.» Man kan selvsagt lure på hvorfor en førsteamanuensis i norsk ikke slår av rettefunksjonen når hun skriver norsk. For min del minner det mest om skolestiler fra DDR der eleven skulle ta utgangspunkt i en dagligdags hendelse og konkludere med at sann sosialisme handler om reell valgfrihet, gjerne krydret med en vanvittig konspirasjonsteori om at store amerikanske selskaper har skylda.
Moralen til slutt: «Skal større deler av bokmålet bli synlig, kan vi ikke la private selskaper få lov til å tre en språklig tvangstrøye nedover oss.»
Epistler på Språkrådets nettsider er skrevet over samme lest. Under tittelen «Jeg nekter også» skriver eksempelvis Irmelin Kjelaas, en annen førsteamanuensis (i norskdidaktikk), at hun nekter å la seg kue. Denne gang er utfordreren et tidsskrift. «De stussa over at jeg skreiv som jeg gjorde.»
Motstanderne av språkelitens ideologi mener nemlig (ifølge Kjelaas) at «språket bør være et nøytralt verktøy». Men Kjelaas nekter. Moralen til slutt: «Jeg (er) overbevist om at saken tjener på å bli formidla i en form skriveren føler seg hjemme i. Derfor akter jeg å fortsette å nekte.»
Vi er glad i vårt språk akkurat som målfolk er glad i nynorsk
Interessant nok er ikke «indoktrinering» et oppslagsord i Bokmålsordboka (men blir det nok i og med denne kronikken). Mer interessant er det å se at heller ikke Vindenes eller Kjelaas synes å ha «reell valgfrihet» når de skriver. De skriver ganske homogent – og samtidig vesentlig forskjellig fra det språket vi finner i teksten ovenfor, om den lille pika.
Målformen jeg skriver på, er et alternativ til de to andre, men blir ikke anerkjent som egen målform. Kan riksmål snart få status som minoritetsspråk? Det ville bety mye for oss som har vårt hjerte i denne varianten av norsk. Vi er glad i vårt språk akkurat som målfolk er glad i nynorsk. Jeg tipper at det betyr mye for Vindenes og Kjelaas å skrive som de gjør.
Hvis riksmål kunne bli et minoritetsspråk, ville neste spørsmål bli: Har det noen oppslutning? Vel, mange skriver nynorsk, og mange skriver som Vindenes og Kjelaas. Få eller ingen skriver bokmål med «jenten» og «pika» i samme tekst, så vi kan si at resten skriver riksmål.
Eller med tall: Ti prosent av oss skriver nynorsk. Femten prosent skriver som Vindenes og Kjelaas. Hvis riksmål fikk status som minoritetsspråk, ville det allerede ha en oppslutning på 75 prosent.
Det er vanskelig å si hvor stor oppslutning riksmål ville få dersom det først ble anerkjent som offisiell målform. Derfor skal vi ikke spørre. Andre spørsmål kunne nemlig følge: Ville norsk klare seg bedre i konkurransen med engelsk hvis riksmål ble sidestilt med nynorsk og radikalt bokmål?
Og hva med klarspråk? Før eller senere vil noen påpeke at «klarspråk» er et uklart begrep. Enda verre: Noen vil se at Vindenes og Kjelaas påpeker at de skriver på en måte som «stikker seg litt ut». Dette er simpelten ikke forenlig med å skrive enkelt, klart og effektivt. Når stavemåten stikker seg ut, glir ikke teksten like lett. Kjelaas skriver «fasinasjon», altså uten C. Artikkelen hennes blir klarere hvis det står «fascinasjon».
Norsk som alle forstår
Hvis du kunne tenke deg å konvertere til en målform som du kanskje allerede bruker, kan du ta en kikk på ordboken NAOB (naob.no). Jeg kjenner en del utlendinger som foretrekker NAOB. De er ikke interessert i alle mulige slags valgfrie former. De ønsker bare å skrive et klart og harmonisk norsk som alle forstår. Du trenger selvsagt ikke å vente på et vedtak i Språkrådet hvis du ønsker å bruke «hen» som personlig pronomen. Det har vært i bruk på riksmål siden 2016.
På riksmål kan du også skrive «gjør døren høy» ett sted i teksten og «kroken på døra» et annet sted. Det som betyr noe, er om settingen er formell eller uformell. «Raja åpner lommeboka» og «Gutta, vi må prate» er kurant riksmål.
Både «piken» og «jenta» er eneformer på riksmål. Men ikke skriv «piken» hvis du klarer deg med «jenta». Ikke skriv «soleglad» eller «hopehav» hvis du finner enklere ord. Bruk vanlige ord.
Til slutt en quiz for deg som vil skrive enkelt, klart og effektivt: Hva heter det på riksmål?
(1) Kviss, (2) stadfeste, (3) medkjensle, (4) vedgå, (5) røynden, (6) Styresmaktene, (7) lovnad, (8) tilsatt (jobb), (9) å rå til/fra, (10) flere departement.
Se svarene her: Fasit