«Mister du evnen til lek, da mister du evnen til å skrive godt. I hvert fall mister du språkgleden,» sa Aftenpostens formuleringskunstner Sturle Scholz Nærø i denne talen som han holdt under mottagelsen av Gullpennen 2021.
Gullpennen er en hederspris, men også en ekte Cross gullpenn. Årets vinner Sturle Scholz Nærø flankert av sin sjef Cecile Asker, kulturredaktør i Aftenposten, og skuespillerinne Lise Fjeldstad. (Foto: Stig Michaelsen)
«Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv», skrev André Bjerke. Med de få ordene setter han, kanskje, Riksmålsforbundets språkpriser inn i en helt presis sammenheng?
Vel. Dét spørsmålet skulle jeg neppe ha tenkt på, engang. Å rapportere sannferdig er jo kjernen i all journalistikk. Og nå kommer en kort, dønn sannferdig rapport: Gullpennprisen er så overveldende at selv en bergenser blir stum. Snakk om vellykket utgangspunkt for noens takkens ord!
Nettopp derfor er det følgende så fint å få sagt: Årets Gullpenn blir ikke bare tildelt en person, synes jeg. Mest av alt er prisen en hyldest, med «d», til en journalistisk genre. Stavet med «g».
Hva heter den genren, tro? En tidligere journalist-kollega, med skrivende ansiennitet fra 1953, han var opptatt av det spørsmålet, han. Kollegaen heter Tinius Nagell-Erichsen. Min kollega arvet Aftenposten, kjøpte konkursboet VG, og han grunnla Schibsted-konsernet. Hele livet var Schibsteds hovedeier ualminnelig stolt over å ha vært journalist.
I en bok vi laget sammen, uttalte Nagell-Erichsen, allerede i 2005:
«Hele utviklingen bærer galt avsted. Folk i pressen bør ikke ha som sin hensikt å ødelegge andre mennesker. Den innstillingen synes jeg at litt for meget av journalistikken bærer preg av nu. Se bare på sproget. Å lese aviser blir jo, vitterlig, mindre og mindre morsomt.»
Sa Tinius. Så føyet han til:
«Skrivingen savner jeg virkelig. Noe av det fineste jeg har opplevd i livet, er følelsen av å få til en journalistisk story. Du må gi av ditt hjerteblod for å skrive på den måten. Innsatsen gir en tilfredsstillelse som ikke kan måle seg med noe annet, ikke som jeg vet om. Man må være litt sprø for å lykkes som journalist.»
Hvis Tinius Nagell-Erichsen har rett, finnes det mang en rødmende grunn til å si ekstra høyt: Hjertelig takk til alle sjefene mine. Og alle andre, også.
Tilbake til genren som i dag får Gullpennen. Dette kan jeg jo, uten videre, si at den får, fordi jeg for én gangs skyld uttrykker meg offentlig, uten at redigerere griper inn.
Internt kalles sånn journalistikk for «pustehull», det vil si: De mer uformelle delene av stoffmiksen. Og en pris, til og med av ekte gull, kan disse pustehullene sannelig trenge. Over lang tid er de nemlig blitt mer og mer kvalt. Selve utviklingen er så grufull at jeg skal la være å puste ett eneste adjektiv inn i den. Senest for et par uker siden forsvant atter et fast pustehull, i en ledende Oslo-avis.
Desto større er min hyldest – med «d» – til Riksmålsforbundet og juryen. At det den omtaler som hverdagsjournalistikk settes pris på, bokstavelig talt, det er så langt fra hverdagslig som du overhodet kan komme.
«Mister du evnen til lek, da mister du livet». Det skrev min helt, André Bjerke. I pris-sammenheng kunne man kanskje si: «Mister du evnen til lek, da mister du evnen til å skrive godt. I hvert fall mister du språkgleden.» Er glede et utdatert ord? Skuespillerinnen Wenche Foss og jeg samarbeidet nært gjennom mange år. I en periode samlet hun på formuleringer som holder på å gå ut av språket. I en bok vi laget, sier Wenche Foss:
«Ord som «respekt», «vennlighet» og «glede» later til å være borte nå. Jeg antar at de forsvant da «forbruk», «fortjeneste» og «nytelse» ble dagligtale.»
Et annet sitat, i samme retning, nå av Nils Kjær: «Fornøyelsen har sin pris, gleden er gratis.» For min del tenker jeg ofte på ord som om de var LEGO-klosser: Gled deg, sett dem sammen, se hva som skjer. Opphavet til selve navnet er gledesfylt i seg selv: LEGO kommer fra det danske uttrykket leg godt.
Jeg har fått leke, og le, profesjonelt i snart 35 år. Og nå har jeg fått Norges gjeveste språkpris. «Takk» blir et altfor lite ord.
I Aftenposten får vi ikke lenger lov til å skrive hyldest med «d». Min hyldest har fortsatt sin «d», og avslutningsvis går den særlig til:
Alle fabelaktige venner og kolleger som kaster glans over at jeg har fått Gullpennen. Hva hver og én betyr, faglig og privat, har mine takkens ord ingen plass for. Begeistret hylder jeg Aftenposten og min strålende sjef, Cecilie Asker, som lar meg få holde på som jeg gjør.
Post mortem hylder jeg kollega Arne Hestenes, mottager av den første Gullpennen. Ham skrev jeg hovedoppgave om, på Journalisthøyskolen, og vi beholdt vår gledesfylte kontakt. Samtidig hylder jeg byhesten Per. Ifølge Hestenes sto den på et gatehjørne i Oslo og var stillferdig lut. For en formulering!
En usjenert hyldest går også til Solveig Jølstad, tidligere Aftenposten-redaktør. Like vennlig som lavmælt sa hun en gang: «Det er fint å ha en Sturle i redaksjonen. Og bare én.» For en oppmuntrende påminnelse. Eller hva? En spesialhyldest går til Det Norske Akademis ordbok. Oppslagsverket naob.no er en fryd av et hjelpemiddel, hver dag.
I diktet «Til gjenmæle» – av André Bjerke – står det:
«For smerten, den lever på alles munn
i lyset, så alle kan se den.
Men først på tilværelsens Stillehavsbunn
vil sinnet bli dypt nok for gleden.»
Jo da. Den lodder virkelig dypt, denne Gullpennprisen.
Les også juryens begrunnelse.
Denne talen er også blitt publisert i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 4, 2021.
Foto på forsiden: Dan P. Neegaard/Aftenposten