Spørsmål
Kan ord forsvinne?
Kan man i det norske språk si at enkelte ord simpelthen forsvinner? Utsatt for slitasje, er umoderne, arkaiske, eller andre årsaker? Finnes det noe eksempel på dette? Er det mulig at de da bare finnes i mer utførlige ordbøker?
Svar
Det er blitt sagt om språket at det er et hav som aldri er i ro. Og som en viktig bestanddel av språkhavet er ordforrådet utsatt for både krusninger og større bølger. Ord kommer og går etter behov, de avløser hverandre, de endrer betydning, og de blir brukt på andre måter enn tidligere. Et eksempel på det siste har man i verbet knuse, som før bare kunne nyttes i konstruksjoner som gutten knuste ruten. Nå er det mange som også sier ruten knuste, selv om ikke alle er like begeistret for denne uttrykksmåten. Motsatt utvikling har verbet ryke gjennomgått. Det illustreres f.eks. i omtalen av håndballspillernes korsbåndskader, som ikke lenger skjer med vendinger som Cecilie Legangers / hennes korsbånd røk. Nei, nå heter det CL/hun røk korsbåndet. I denne situasjonen får man håpe at den første uttrykksmåten ikke er blåst helt bort.
Ordforrådet i alle såkalt utviklede språk gjenspeiler bl.a. religiøse, økonomiske og intellektuelle forhold i samfunnet. Når disse forholdene endres, forandrer ordforrådet seg med dem. Derfor har også ulike språk samt ulike geografiske og sosiale grupperinger et uensartet tilfang av ord. Hvor mange og nyanserte begreper som finnes for ett og samme forhold, varierer òg. Et begrep som orv, dvs. ljåskaft, er nok ukjent for de fleste byboere, og selv hos bonden har det kanskje glidd om enn ikke helt ut av, så i alle fall langt bak i, bevisstheten, av den grunn at ljåen ikke lenger er særlig aktuell. Og slielen eller sliulen (et eldre bankeredskap til tresking) er det vel heller ikke så mange som benytter nåtildags. Håndmelking av kyr blir en stadig mindre utbredt aktivitet, og dermed er det nok også færre og færre som både kjenner til og får nyte godt av silsupen, altså den første lille slurken med helt nymelket melk. Utviklingen i landbruket har gjort både redskaper og ord overflødige. Ergo forsvinner både orven, slielen og silsupen fra det aktivt brukte språket. Men, slik du er inne på, i ordbøkene bevares de – og derfra er det ingenting iveien for å hente dem frem igjen.
Modeste backfisch er vanskelig å oppdrive i disse dager, men beskjedne ungjenter finnes det forhåpentlig vis fortsatt. Beskjedenhet er imidlertid ingen garanti mot å bli avskjediget i et tøft arbeidsmarked, men entlediget er det nok ikke lenger mange som blir.
Et ord som miskunn oppfattes trolig som arkaisk. Det samme gjelder for verbet miskunne. Og de ordene som forklarer betydningen til miskunn og miskunne, henholdsvis (Guds) nåde og barmhjertighet, kan neppe heller karakteriseres som moteord. Men forsvinne gjør de nok ikke, selv om bruken av dem ikke er like hyppig og bevisstheten om deres innhold ikke er like sterk som før.
I en del tilfeller har norsk et engelsk lånord, en norvagisert form og et fornorsket ord for det samme forholdet, jf.: entertainer/enterteiner/underholder, scoop/skup/nyhetskupp, outsider/utsider/utenforstående, input/innputt/inndata, output/utputt/utdata. I slike tilfeller kan man stille spørsmålet: Hvilken form får overleve – den engelske, den norvagiserte eller den fornorskede?
Som sagt forsvinner noen ord fordi man ikke lenger har bruk for dem. Men etter hvert som utviklingen ruller videre, oppstår nye ordbehov. Et bittelite knippe fra 1980- og 1990-tallet kan illustrere: dagkirurgi, gårdsturisme, matsminke, medievold, musesyke, nettavis og piercing. Hvor lenge det går før disse ordene foreldes, er ikke lett å si – deres skjebne ligger i de bevegelser språkhavet, under påvirkning av samfunnsutviklingen, til enhver tid foretar seg.
Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden
ARKIVERT UNDER: Diverse