«Lær å skrive levende» er undertittelen på Niels Christian Geelmuydens nyeste bok. Han vet hva han snakker om. Geelmuyden er hedret av Riksmålsforbundet med Gullpennen for sine legendariske intervjuer i Kapital.
Vekk med fiksfakseriene: Niels Christian Geelmuyden sammenligner skrivning med arkitektur. «I likhet med mange andre skrivere har jeg hatt en trang til å pøse på med tilbygg, karnapper, søyler og utskjæringer som egentlig ikke har noe der å gjøre.»
Det hender jeg skriver. Men jeg har knapt satt meg ved skrivebordet, før det butter. Den første setningen, begynnelsen. Den som skal nagle leseren til teksten. Hvor er den?
Å skrive er en kunst, sies det. I så fall er det mange veier som fører til Rom. En som har gitt seg ut på vandring dit, er Niels Christian Geelmuyden. I sin siste bok forsøker han å gi oss innsikt i Skrivekunstens hemmeligheter, som også er bokens tittel. Med den ambisiøse undertittel: Lær å skrive levende.
Men, altså – begynnelsen. Selve nøkkelen.
«Jeg har været min mand utro». Slik lyder åpningen i Sigrid Undsets debutroman Fru Marta Oulie fra 1907, skrevet i en tid da utroskap ennå var straffbart. En opprørende åpning sett med datidens øyne, skriver Geelmuyden, men en åpning som setter tone og tema fra start. Det er som man fristes til å si at hele romanen rommes i denne ene setningen.
En annen skjellsettende åpning henter Geelmuyden hos den franske forfatteren Albert Camus. I 1942 gav han ut romanen Den fremmede, og den begynner slik: «Mor døde i dag. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig sikker på.» Fremmedheten er straks til å ta å føle på.
La oss også ta med denne, fra Lars Saabye Christensens roman Beatles: «Jeg sitter i et sommerhus og det er høst.» Klart man får lyst til å lese videre.
Å streve med åpningen
Aller Anfang ist schwer, heter det jo. Det gjør godt å vite at det ikke bare er jeg som lider av en slags åpningsangst. Det gjelder som man forstår for Niels Christian Geelmuyden, denne ordets mester som blant mye annet kan smykke seg med å ha Riksmålsforbundets Gullpenn liggende i sitt penal. Han vedgår at han fomler med å finne åpningen, eller at han like frem vegrer seg for å tre inn i teksten. Men han vet at de gode dagene kommer; dagene der pennen flyter. For plutselig står han «med hakken i en gullåre» han ikke visste om.
Geelmuyden skrev seg først og fremst inn i nordmenns bevissthet gjennom de mange særpregete portrettintervjuene han laget for Trygve Hegnars blad Kapital og andre steder. I senere år har han viet seg til det han kaller faktabøker, der han har satt kniven i emner som handler om det vi spiser, det vi drikker og medisinene vi tar. I den siste av disse bøkene, Spermageddon, tar han for seg menneskets forplantningsevne, som han mener er i fritt fall. Gjennom skarpt søkelys vakte bøkene forargelse hos myndigheter, i næringslivet og dels i medier, men høstet også applaus fordi så mye ny sannhet kom på bordet.
For å kunne skrive må man vite hvorfor man skriver, skriver Geelmuyden. Hva er det som driver en forfatter?
I kapittelet «Skrivingens drivkrefter» lister han opp en rekke grunner til hvorfor han selv skriver. Det dreier seg om å formidle, gjenskape og å dra på oppdagelsesreiser i nytt og ukjent stoff. Det handler om å ha det moro, uttrykke følelser, finne sin egen stemme.
Journalister som svikter
For noen handler det også om å forandre verden. Selv tilhører jeg disse noen. Da jeg i sin tid tok ansettelse som journalist i Arbeiderbladet, siden i Dagbladet, var det nettopp for å forandre tingenes begredelige tilstand. Hva jeg oppnådde med det, er ikke godt å si; ikke så mye kanskje, siden det fortsatt er mye begredelig rundt om. Men det å ville forandre gir kraft, lærte jeg, og av kraft springer glede, kall det gjerne skriveglede.
Geelmuyden legger ikke skjul på at det var for å forandre verden han gav seg i kast med faktabøkene. Han skulle ønske langt flere skribenter hadde det som mål. Men han innrømmer at det var naivt å tro at myndigheter, medier og enkeltmennesker i tilstrekkelig grad ville ta grep til gavn for folkehelsen og livet på jorden. I noen oppsummerende betraktninger mot slutten av boken er det ikke noe lettelsens sukk å spore: «Hvis jeg i utgangspunktet hadde visst hva disse bøkene ville koste meg sosialt, psykisk og økonomisk, ville jeg latt være å skrive dem.»
Den som bruker begjær etter penger, posisjon og makt som drivkraft for å skrive, faller i unåde hos Geelmuyden. Med slike motiver må en tekst innordnes i de forventninger makthaverne måtte ha. I journalistiske arbeider ser han dette som «en tiltagende tragedie,» og han har derfor ikke bare en høne, men en hel kalkun å plukke med dagens journaliststand. Hvis avisene ikke daglig utfordrer makten, er han redd de gjør seg selv overflødige. Han siterer den svenske forfatteren Henning Mankell som i et intervju pekte på at gravende journalistikk er en forutsetning for et levende demokrati. «Noen journalister graver opp, men mange graver dessverre også ned,» mente Mankell.
Skråblikk på omverdenen
Til tross for at det om Niels Christian Geelmuyden må kunne sies at han fortsatt befinner seg i trassalderen, har han altså måttet gi opp tanken på å forandre verden. I rollen som avkleder søker han i stedet å «presentere den andre versjonen, hvis den finnes.»
På skolen fikk han en gang i oppgave å skrive en stil om ensomhet. Han skjønte at læreren ville ha ham til å drøfte ensomhet som et voksende problem i samfunnet. Men for guttungen var ensomhet noe verdifullt, og han beskrev den som en «velsignelse og en gullgruve.» En fortørnet lærer vendte tommelen ned med påskrift i rødt om at han hadde misforstått oppgaven. Det er en vane den gode Niels Christian har dyrket siden, med viten og vilje har han etter eget utsagn gjort det til et varemerke å mistyde oppgaver i jakten på den andre versjonen.
Matnyttige skriveråd
I et forord skriver Geelmuyden at han håper boken vil være til «nytte og glede for skrivende på alle nivåer i de fleste sjangere.» Det vil den sikkert, for her er ellers mye å lære av mer matnyttig karakter. Et sted skriver han om ord som kan være både blinde og døve, som prosess, som ikke sier noen verdens ting, eller det nymotens koronapregete kohort, som først får liv når det byttes ut med det norskklingende ordet gruppe. Og det snobbete konsensus som sier mest om skriverens forfengelighet og minst om evnen til å få kontakt med leseren. Nei, her varer enighet lengst.
Og siden forfatteren ikke en gang nevner ordet fokus, skal heller ikke jeg gjøre det, for hvor befriende har det ikke vært å lese en tekst på nær 300 sider uten å støte på denne svulst!
Og hvor befriende er ikke Geelmuydens tekst i sin helhet. Dansende føyer den seg musikalsk etter de læresetninger for godt språk han selv trekker opp. Med sitater fra kjente forfattere setter han strek under de poenger han vil ha frem, som når George Orwell sier: «Bruk aldri et langt ord der du kan bruke et kort.» Eller Stephen King: «Adverbene er ikke din venn.» Og Geelmuyden selv når vi først er inne på adverbet: «Adverb og adjektiver kan iblant minne om parenteser. Jeg har aldri kunnet fordra parenteser i egne eller andres tekster.»
Det får meg til å tenke på Arne Skouen, Ytringens glitrende penn gjennom mange år i Dagbladet. «Betrakt adjektivet, og særlig adverbet som en fiende,» kunne han si.
Er det sånn, at man må ha ånden over seg for å kunne skrive? Nei, det er en utbredt misforståelse, skal vi tro Geelmuyden, som siterer en av de mange forfattere han har portrettintervjuet: «Jeg har aldri opplevd å ha ånden verken over, under eller ved siden av meg.»
Men inspirasjon, da, man må vel være inspirert for å skrive godt? Nei, mener Geelmuyden, ikke nødvendigvis, inspirasjon er en flyktig og derfor ustabil forbundsfelle. Å vente på inspirasjon kan ta tid, og i kampen mot deadline er ikke tid alltid det en forfatter har mest av. Dessuten, inspirasjon i for sterke doser kan virke forledende. «Hvis jeg rammes av skrivekløe, vet jeg at det må kastes dagen etterpå,» sier Dag Solstad. «Det aller beste er ofte de partiene hvor du sleit og sleit med hver setning og hvert ord, og virkelig møtte masse motstand,» sier Jo Nesbø.
Så sant, så sant, skal jeg våge meg frempå med egen erfaring som forfatter. Rart, det der, hvor enkelt alt fortoner seg i det du trykker inn første tast, og hvor vanskelig det plutselig blir når du skal trykke på den neste. Ernest Hemingway var brutalt ærlig i så måte: «Første utkast til alle bøker er noe dritt.»
Selvkritisk
Ærlig er også Niels Christian Geelmuyden i Skrivekunstens hemmeligheter. Han går ikke av veien for å refse egen skrivekunst, særlig den han bedrev i yngre år. Han viser til den berømte finske arkitekten Alvar Aalto som hevdet at alt overflødig på en bygning før eller siden blir betraktet som stygt. «Det samme må sies om tekster,» skriver Geelmuyden. «I likhet med mange andre skrivere har jeg hatt en trang til å pøse på med tilbygg, karnapper, søyler og utskjæringer som egentlig ikke har noe der å gjøre.»
Vekk med fiksfakseriene, er hans råd.
Niels Christian Geelmuyden har begått den bragd å skrive en page-turner om det å skrive. Hans penn flyter nesten irriterende lett, selv om han i bokens etterord redegjør for at så enkelt har det likevel ikke vært. «Jeg skriver, stryker, kaster hele avsnitt, skriver på nytt, før forlaget får et førsteutkast. Så gjentar det hele seg fire eller fem ganger.»
Takk for disse ord. Det er godt å vite at man ikke er alene om å slite når ordene skal på plass.
Niels Christian Geelmuyden:
Skrivekunstens hemmeligheter
Lær å skrive levende
Cappelen Damm 2021
Denne bokomtalen er også trykt i Ordet nr. 2, 2021.